mandag 3. april 2017

Smart industripolitikk?

Ny teknologi endrer ikke bare på klassisk produksjon, men kaster også om på hele verdikjeder og visker ut skillet mellom produkter og tjenester. Det må industripolitikken ha som utgangspunkt. 


Fredag 31. mars ble Industrimeldingen godkjent i statsråd. Både statsminister Erna Solberg og næringsminister Monica Mæland har pekt på digitalisering som den store muligheten for norsk industri de neste tiårene. Industripolitikken må ha flere ambisjoner samtidig: Bruke ny teknologi for å gjøre eksisterende næringsliv grønnere og smartere, legge grunnlag for nytt digitalt næringsliv, og utvikle løsninger i krysningspunktet mellom disse.

Skillet mellom produkter og tjenester er i bevegelse. Selv om musikken er den samme, er en CD et produkt, mens nedlasting av musikk er en tjeneste. Også innen tradisjonell industri, skjer det samme. Kongsberg Gruppen gir mange assosiasjoner til fremragende høyteknologiske og fysiske produkter. Likevel er 70 prosent av selskapets leveranser til markedet programvare. Kongsberg Digital-sjef Hege Skryseth har sannsynligvis helt rett når hun tror at en stor del av fremtidens norske industriproduksjon vil være kodelinjer som sendes til kundens egen 3D-printer.

Industrien blir mer kunnskapsintensiv, det blir også andre næringer. Abelia har sammen med en rekke andre organisasjoner tatt til orde for en Digital21-prosess, med mål om en samlet tilnærming til kunnskapsbehov, tiltak og prioriteringer. Vi gleder oss over at regjeringen i Industrimeldingen varsler en slik prosess.

Mulighetene for lokal produksjon er en viktig del av det som ofte omtales som "Industri 4.0." Tyske erfaringer viser at det er mulig å hente arbeidsplasser "hjem". For et lite land som Norge er det ikke forlokkende at selve produksjonen kan skje der kunden er. Vi må selvsagt være opptatt av industriarbeidsplasser også i Norge, men våre industrier må produsere for eksport, ikke for et stort hjemmemarked.

Norsk industri må ha produkter og tjenester som er attraktive for utenlandske kunder. De må konkurrere på pris og kvalitet i et globalt marked. I industriklyngen på Raufoss har de vist at dette er mulig. Bedriftene i klyngen har hatt en produktivitetsvekst på 46 prosent, mot 19 prosent i annen landbasert industri, og eksportandelen er 85 prosent. Nøkkelen ligger i teknologi og investeringer i FoU, som på ti år er tyvedoblet.

Det er ingenting i veien med regjeringens ambisjoner. Satsing på nye teknologiske katapultsentre og støtte til digitale delingsmodeller som det legges opp til, gjennom blant annet Digital Norway – Toppindustrisenteret AS, er positivt. Industrimeldingen er imidlertid staten på en fundamental endring for all norsk industri – både den vi har hatt de siste i 100 år, og den som forhåpentligvis skal dominere det norske samfunnet de neste 100. Det er all grunn til å tro at den den ikke tar tilstrekkelig høyde for den teknologiske omveltningen vi står midt oppe i og undervurderer viktigheten av investeringer i kunnskap og teknologi.

Dagen etter industrimeldingen la regjeringen frem perspektivmeldingen. Der sies det tydelig at Norge trenger økt sysselsetting i privat sektor, flere eksportinntekter og mange nye kunnskapsarbeidsplasser. Selv om det har gått sport i å finne hvilken ny næring som skal være "den nye oljen", er det et komplisert bildet disse to stortingsmeldingene skal adressere. Det er ikke noen få, men kanskje flere hundre ulike næringer som skal erstatte olje- og gassnæringen på lang sikt. Noen av dem har vi ennå ikke hørt om. Det må en industrimelding ta høyde for.

Derfor kan det være en nyttig øvelse å jobbe litt med hva vi legger i begrepet "industri". Er det fortsatt fysiske produkter som blir stadig grønnere og mer digitale? Tar vi inn over oss at industrien allerede har det ene beinet i tjenester? Mange av fremtidens industriarbeidere vil ha fagutdanning, men andre vil være tjenestedesignere, jobbe i laboratorium, fjernstyre flåter med roboter eller utvikle algoritmer – og kanskje aldri se en fabrikkpipe.

En redigert versjon av dette innlegget ble publisert i Finansavisen 3. april 2017.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar