Første skoledag er viktig, men første dag i barnehagen er selve starten

Når begrepet kunnskapssamfunnet skal gis innhold må hele utdanningsløpet innbefattes. Særlig viktig er det å inkludere barnehagene og de minste barnas læring. Det er der selve grunnlaget for læring legges. Investeringer i gode barnehager, gir læring gjennom lek. Det er kanskje det mest effektive vi har, for at barna våre skal lykkes.

Barnehagetradisjonen i Norge står sterkt, og mange land bruker vår barnehagemodell som inspirasjon. Barnehagen utgjør samfunnets viktigste felles virkemiddel for å sikre barn under seks år en trygg og utviklende hverdag. Det er i disse årene barnas personlighet begynner å formes, og er derfor en avgjørende fase i barnas og dermed samfunnets framtid. Studier viser at barnehager med et godt pedagogisk tilbud også bidrar til å utjevne sosiale forskjeller ved at flere får forutsetninger for å lykkes i utdanning og senere i yrkeslivet. Tidlig innsats gir resultater, og er en langt bedre investering enn "reparasjon" senere i livet.

Den samfunnsmessige betydningen som barnehagen har, understrekes av at 90 prosent av barn i alderen ett til fem år går i barnehage og hele 97 prosent av foreldre til 5 åringer velger barnehage som pedagogisk tilbud til sine barn. Barnehagen spiller derfor en helt avgjørende rolle i utdanningskjeden.
Framveksten av barnehagesektoren har skjedd i spenningsfeltet mellom barns behov for omsorg og foreldres behov for tilsyn med barna. For vel 50 år siden tok staten ansvar for barnehagene. I løpet av disse årene er oppmerksomheten endret fra kvantitet og antall tilgjengelige barnehageplasser til kvalitet og pedagogisk innhold. Utviklingen har gått raskt. I 1975 gikk 7 prosent av barn i alderen ett til fem år i barnehage. I 2010 var Norge nummer 5 av 34 OECD-land hva angår barnehagedeltakelse. Dagmammaordningen er så å si forsvunnet. Normalen er at norske barn går i barnehage.

De fleste studier viser at det å være i barnehagen fremmer den kognitive utviklingen skriver May Britt Drugli i boken “Liten i barnehagen”. Barnehagebarn viser en bedre språkutvikling, de er mer kreative i leken enn barn som er hjemme, og hukommelsen deres fungerer bedre. Når barnehagebarn begynner på skolen, er de verbalt mer aktive, enn barn som har vært hjemme.

Dagens barnehagebarn skal leve av kunnskap. Innen dagens barn er blitt voksne, vil mye være annerledes. Vi kan ikke lære dem alt de trenger å vite, men vi kan bidra til at de lærer å lære.

Læring er en selvforsterkende prosess, tidlig læring fostrer mer læring, sa Mari Rege, professor ved Universitetet i Stavanger på NHOs årskonferanse med tema Læringslivet. På grunn av renters rente-effekt er tidlig investering i små barns læring det mest effektive virkemidlet vi har for å gi norske barn likere muligheter for å lykkes i utdanning og arbeidsliv, sier Rege. Hun oppfatter at det skapes et kunstig skille mellom lek og læring. Folk ser for seg at barna skal sitte ved en pult og lære seg tall og bokstaver. Slik er det ikke. Læring i barnehagen foregår gjennom lek.

Vi vil slå et slag for den læringen som finner sted i barnehagen. Barnehagelærerne er ikke "tanter" eller "onkler", de er kunnskapsformidlere og omsorgsgivere – og må anerkjennes som det. Deres kompetanse er avgjørende for å kunne gi barna et fullverdig pedagogisk tilbud. De er motorer for fremtidens kunnskapsnæring i rammer som burde vært høyere verdsatt og prioritert. Det finnes ingen viktigere jobb enn å gi våre yngste innbyggere en god start i livet. Vi oppfordrer kunnskapsministeren til å se barnehagen som en del av utdanningsløpet, og et viktig ledd i det er å få flest mulig barn i barnehagen.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 24. april.

Abelias årskonferanse: Å lede i ukjent terreng

"Å lede i ukjent terreng" er tema for Abelias årskonferanse torsdag 5. juni. Moderniseringsminister Jan Tore Sanner, generalløytnant Robert Mood, HP-sjef og forfatter Anita Krohn Traaseth og NHHs Arne Selvik er blant innlederne.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner kommer på Abelias årskonferanse 5. juni.

I 2001 lanserte IT-pioneren og fremtidsforskeren Ray Kurzweil begrepet "The Law of Accelerating Returns". Han slo fast at vi i vårt århundre vil oppleve enorme teknologiske endringer, ikke et vanlig 100 års endringer, men endringer tilsvarende 20.000 år (med datidens endringstakt). Mange faktorer driver frem stadig raskere endringer: Teknologi, kunnskap, globalisering, demografiske forhold og endrede maktforhold i verden.

I 1900 hadde det tatt 150 år å doble all menneskelig kunnskap. I dag tar det 2 år å gjøre det samme. Og i 2020, hevder enkelte at kunnskapstilfanget vil dobles hver 72. dag. De to milliardene av oss som bruker e-post, sender 247 milliarder meldinger hver dag. Vi står midt i en "Big Data"-revolusjon. De som forstår og kan nyttiggjøre seg datatilfanget kommersielt, vil lykkes. Endringene byr samtidig på  en rekke store utfordringer for myndigheter og næringsliv.

Hvert år utdannes det 1,5 millioner kinesiske ingeniører. De leverer tjenester i samme globale marked som våre nyutdannede vil operere i. Kampen om talenter, ressurser og oppmerksomhet er ikke lenger lokal, den er global. Abelias medlemsbedrifter møter ikke bare konkurranse fra andre medlemmer av den lokale næringsforeningen, men fra virksomheter og gründere i kontorbygninger og "gutterom" i hele verden.

Demografien endrer seg også. Generasjonen født på 1990- og 2000-tallet, som nå er på full fart inn i arbeidslivet, er stor og annerledes. Babyene som bruker iPad før de begynner i barnehagen har selvsagt et annet annet forhold til bl.a. teknologi enn generasjonene før dem.

Disse og andre raske endringer stiller nye krav til ledere: Evne til å håndtere og drive frem raske endringer, konstant fokus på talent- og kompetanseutvikling, mer samarbeid og mindre kontroll, forståelse av og motiverende ledelse i komplekse verdikjeder, for å nevne noe. Etter mitt syn, vil mye handle om å kunne utvilkle ledelse hos andre. Det handler ikke lengre om å få andre til å følge eller "ta ordre", men om å utvikle ledere og medarbeidere som kan ta ansvar, være kreative, kommunisere og lede seg selv under forhold som stadig endrer seg.

På årskonferansen inviterer vi til dialog om nettopp dette. Hvordan kan og bør man lede i en stadig mer kompleks og omskiftelig verden? Hva er forutsetningene for godt lederskap? Hvor kan og må planlegges, hvor mye kan ikke? Hva gjør ledere når de møter helt uventede eller ukjente situasjoner og hendelser?

Årets konferansier er Marianne Danielsen, daglig leder og partner i Engasjert Byrå.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) leder et stort, nytt departement med ansvar for viktige endringsprosesser. Han har store ambisjoner om å fornye, forenkle og forbedre offentlige sektor. "Vi skal bidra til å rydde vei i unødig regelverk, og vi skal være spydspissen i jakten på tidstyver og ineffektive arbeidsmåter" har han erklært på departementets hjemmesider. Abelia har store forventninger til Sanner. Vi er opptatt av at og vil bidra til at han lykkes i det viktige omstillingsarbeidet, i regjeringens satsing på IKT og med store reformer, som kommunereformen.

Generalløytnant Robert Mood har unik erfaring med å lede i ukjent terreng. Han var sjef for Telemarksbataljonen i Kosovo og har ledet Operasjonsavdelingen i Forsvarets Overkommando. I april 2012 fikk Mood i oppdrag å bistå Kofi Annan i hans arbeid som FN og Den arabiske ligas spesialutsending i Syria.

Anita Krohn Traaseth er administrerende direktør i HP Norge. Traaseth er blant annet kjent for sin åpne leder stil og bloggen tinteguri. Hun kommer for å snakke om transformasjonsledelse. Traaseth er aktuell med den bestselgende boken "Godt nok for de svina", der hun deler tanker om mot, sårbarhet og troverdighet.

Arne Selvik, som er kommunikasjonsdirektør i AFF ved Norges Handelshøyskole, er aktuell med boken "Ledelse på hjernen, med hodet på jobb". Der skriver han blant annet: "Ledere må slutte med det meste av det de holder på med. Ikke fordi det er galt. Men fordi det ikke virker".

Mer om konferansen, øvrige innleder og muligheter for påmelding her. Jeg håper vi sees 5. juni.

Innovasjonskatapulter: Kompetanse + kapital = nytt næringsliv

I forrige uke lanserte Stefan Löfven, lederen for Socialdemokraterna i Sverige, det offensive begrepet "innovasjonskatapult" - til erstatning for "inkubator", ordet vi også bruker i Norge, om aktørene som kopler kapital og kompetanse for å skape nytt næringsliv. Samtidig la han fram en helt ny modell for samspill mellom statlig risikokapital og foreslo å bruke SEK 1 milliard (!) til formålet. I Norge bruker statlige SIVA 55 millioner til samme formål, hvorav 2/3 går til distriktsutvikling. Det er småpenger. De norske innovasjonsinkubatorene virker: De skaper lønnsomme bedrifter, arbeidsplasser og skatteinntekter. Det bør være et stort politisk tankekors at vi i så liten grad investerer i nytt kunnskapsbasert næringsliv i Norge, når vi vet at vi en dag skal leve av noe annet enn olje og gass. Og det bør være en spore til handling at vi gjør så lite av det som virker.

Abelia organiserer mange av aktørene i forsknings- og innovasjonsmiljøene i Norge. De rapporterer om et "overskudd på gode ideer" og mangel på risikovillig kapital. I våre innspill til det norske statsbudsjettet har vi foreslått en milliard NOK til innovasjon. Det er en del penger, men staten henter faktisk inn mer enn dette - faktisk hele 1,3 milliarder - bare som overskudd i Argentum, som investerer i andeler i oppkjøpsfond. Det betyr i klartekst at investeringer i selskaper som har kommet godt "over kneika" tilfører den norske stat store inntekter, mens vi altså kun bruker en brøkdel av dette på å legge grunnlaget for at nye norske selskaper skal komme opp på samme nivå.

Noen er kanskje i tvil om innovasjonsinkubatorene faktisk gir resultater. Kjeller Innovasjon er et av mange gode eksempler på at de gjør det. Bildet over har jeg fått fra SIVA. Bare på Kjeller har selskaper som siden oppstarten har vært innom inkubatoren nå en samlet omsetning på 1,6 milliarder.

Å satse på nytt næringsliv, er ingen kostnad på statsbudsjettet, det er en investering både på kort og lang sikt. På kort sikt går regnskapet opp: Investerte midler gir avkastning. På lengre sikt handler dette om at Norge kan og bør investere i det vi skal leve av når vi ikke lenger lever av olje og gass. Den dagen kommer.

 

Til innkjøpssjefen over alle innkjøpssjefer

Visste du at det offentlige bruker svimlende 400 milliarder til innkjøp av varer og tjenester hvert år? Det er 15 % av BNP, nesten halvparten av offentlige budsjetter og ca. 80.000 kroner per innbygger. Med disse pengene kan det offentlige Norge oppnå flere ting på en gang: Gode leveranser, nytekning i næringsliv og offentlig sektor, og andre politiske mål: bedre omsorgstjenester og klimahensyn. De samme pengene kan - litt forenklet - brukes ikke bare to, men tre ganger.

Dette skriver jeg om i Finansavisen i dag. Hele innlegget ligger også på Abelias hjemmesider. 

Abelias medlemsbedrifter leverer IKT, forskning og en rekke andre kunnskapsbaserte tjenester til det offentlige. Mange av dem opplever at offentlige innkjøp i dag skjer på en måte som verken sikrer de beste leveransene eller fremmer andre hensyn. Det bekymrer oss.

Dersom pris er eneste fokus i innkjøpsprosessen, går det offentlige glipp av mye mer enn den beste leveransen på kort sikt. Dialog mellom oppdragsgiver og leverandør er avgjørende. Det er ingenting i loven som hindrer dette. Likevel gjennomføres mange anbudsprosesser teknisk og med "armlengdes avstand". Det er vanskelig å forstå og virker mot sin hensikt.

Prosessen må begynne med de behov som skal dekkes. I dag etterspør ikke offentlige oppdragsgivere løsninger basert på behov, men varer og tjenester som er spekket ned til minste detalj. Det hindrer konkurranse mellom leverandørene om de løsningene som faktisk er best.

Forsknings-Norge vil gjerne bidra til EU-forskning, men...

I en artikkel i Aftenposten 27. mars etterlyste europaminister Vidar Helgesen (H) og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) et taktskifte i den norske deltakelse i EUs forskningsprogrammer. "Norske forskere har ikke sendt inn mange og gode nok søknader", mente kunnskapsministeren.

Daglig leder for Forskningsinstituttenes fellesarena Agnes Landstad og jeg har forsøkt å komme på i Aftenposten med et svar, for dette handler ikke om at norske forskere er uinteresserte, men om at det koster for mye for forskningsinsituttene å delta i EUs nye forskningsprogram. Du kan lese innlegget vårt, som Aftenposten takket nei til, på Abelias hjemmesider.

Vi sender utfordringen tilbake til regjeringen: De må bistå med økt nasjonal medfinansiering. Finansieringssystemet i EUs nye forskningsprogram H2020 innebærer at prosjektfinansieringen utgjør rundt 65-70 % av prosjektkostnadene for forskningsinstitutter, mot 70-75 % i 7. rammeprogram for forskning (FP7). Videreføres  dagens nivå på medfinansieringsordninger vil forskningsinstituttenes innsats i H2020 bli halvert i forhold til deltakelsen i FP7.

Å få på plass en bedre medfinanseringsløsning handler ikke om å forskning for forskningens skyld, eller om deltakelse i EUs programmer for deltakelsens skyld, men om at bedre medfinansiering vil utløse forskningsinnsats til gagn for norsk næringsliv og norsk offentlig forvaltning.

Change leader, change thyself!

Endringsledere må begynne med seg selv. Det er budskapet i en ny artikkel fra konsulentselskapet McKinsey & Co. Der påpeker de at "endringsledere" ofte mislykkes fordi de overser behovet for å endre seg selv. De tilbyr samtidig fem tips om hvordan.

Å skape mening og endring er viktig i all ledelse. Ofte tenker vi på ledelse som det som er synlig - handling, praksis og atferd. En avgjørende forutsetning for å lykkes med endring (og endringsledelse) er imidlertid å få andre til å tenke og gjøre ting annerledes. Gjør man ting som alltid før, blir alle ting som alltid før. Og det er ikke noe alternativ i en verden i rask endring. Peter Drucker sier det slik: "The greatest danger in times of turbulence is not the turbulence – it is to act with yesterday’s logic".

Gårsdagens logikk handler om det man på engelsk kaller "mind-set". Vi mangler en presis oversettelse, men det handler om tankesett, overbevisning og holdninger, altså det vi har i hodet som bestemmer hvordan vi forstår og reagerer i bestemte situasjoner.

McKinsey-partnerne Nate Boaz and Erica Ariel Fox har gjort undersøkelser som viser at halvparten av alle transformasjonsprosesser strander, enten fordi ledelsen ikke går foran med et godt eksempel eller fordi folk ellers i organisasjonen ender opp med å forsvare status quo. Med andre ord: Til tross for at målet er noe helt annet, fortsetter folk å oppføre seg som før. Den samme forskningen viser samtidig at oddsene for å lykkes er fire ganger (!) høyere dersom "mind-sets" blir identifisert og tatt tak i ved oppstart av endringsprosjektene.

"Organizations don’t change, people do" skriver Fox og Boaz, og mener virksomheter i endring må se både inn- og utover for å unngå å gjøre to vanlige feil: (1) Å rette oppmerksomheten mot de tekniske sidene av endringene - og dermed se bort fra den tilpasningen folk må gjøre for å implementere de nye løsningene, eller (2) Å overvurdere behovet for nye praktiske ferdigheter.

To andre konsulenter, Joanna Barsh og Johanne Lavoie, tilbyr en meny for hvordan ledere skal angripe "mind-set"-utfordringen. 

Lavoie og Barsh mener vi bruker for mye tid og energi til å fokusere på svakheter. Vi blir mer opptatt av gapet mellom perfeksjon og det vi til enhver tid oppnår, enn av det vi faktisk har av verktøy som kan brukes for å lede og skape mening. "Finn dine styrker", oppfordrer de. Ledelse er ikke en "no pain, no gain"-utholdenhetssport. Det handler om å skape begeistring om felles mål. Om lederen er bevisst sin verktøykasse og kan inspirere andre til å kjenne sine beste verktøy, skaper det en annen kultur enn om de samme menneskene er på konstant jakt etter manglende måloppnåelse.

Det andre rådet de gir, kaller de "practice the pause": Å ta et skritt tilbake når tidsfrister, sinte kunder, skarpe albuer og urealistiske krav gjør situasjoner utfordrende. Ta en pause, gjør dine refleksjoner og vurder hvilke muligheter du har. Konsulentene mener riktig bruk av pauser, trenger den "tenkende" delen av hjernen til å se på "kriser" som muligheter for læring som kan utnyttes, i stedet for som trusler som må unngås.

Å bygge tillit er det tredje området de drøfter. Selv synes jeg eksemplet fra banken var godt. Dersom lederens holdning er at "det er få mennesker jeg kan stole på i denne organisasjonen", er det åpenbart til hinder for god ledelse. Dersom holdningen derimot er at "jeg kan inspirere nesten hvem som helst til å stole mer på meg", er utgangspunktet mye bedre.

Forfatterne påpeker også behovet for å stille spørsmål på riktig måte. Vi trenger egentlig ingen omfattende undersøkelse for å forstå at konfronterende spørsmål skaper frykt, mens åpne, fordomsfrie spørsmål bygger tillit. Eller at spørsmål av typen "hva er problemet?" gjør at folk havner i forsvarsposisjon, mens et åpent "hva mener du bør gjøres?" kan virke motiverende.

 

Begge artiklene er verdt minuttene det tar å lese dem. Om du mener du visste alt fra før, bør du - bare av den grunn - lese en gang til. For hovedbudskapet er at fastlåste oppfatninger og holdninger er et problem.

 

Paul Chaffey møtte IKT-bransjen: Digitalisering og smartere bruk av milliardene

Forenkle, fornye og forbedre var overskriften på foredraget statssekretær Paul Chaffey holdt for Abelias medlemsbedrifter i går. Dialogmøtet var startskuddet for Abelias nye satsing på IKT, og møtets konklusjonen enkel: Norsk IKT-næring står klar - de både kan og vil bidra til innovasjon og bedre tjenester i stat og kommune.

Med makt over milliardene

Om vi skal tro Computerworld - og det gjør vi - er Paul Chaffey mektigst i IKT-Norge. Han sitter med ansvaret for å koordinere regjeringens IKT-politikk, og i begrunnelsen trekker Computerworld også inn noe viktig: Staten er den viktigste kunden for mange norske IKT-virksomheter. Offentlige innkjøp ble naturlig nok et viktig tema på gårsdagens møte.

- Vi er opptatt av å bruke pengene smart, sa Chaffey til IKT-bransjen. Han fikk mange innspill på hvordan.

- Tenk stort, tenk tverrfaglig og tenk helhetlige brukeropplevelser, oppfordret adminstrerende direktør Lillian Olsen i Halogen.

Andre var opptatt av hvordan staten kan fremme innovasjon. Et annet tema var hvordan staten kan gjøre offentlige data tilgjengelige, og slik skape nye forretningsmuligheter.

Kontakten mellom folk og det offentlige engasjerte forsamlingen. Alt papiret, alle søknadene og opplysninger som allerede finnes, men likevel må innrapporteres på nytt og på nytt.
- Hvorfor må man søke om pensjon, staten vet jo hvem som fyller 67. Kan de ikke bare få en "Gratulerer, her er din pensjon"-melding?

Det digitale må bli det normale

Mens 8 av 10 innbyggere er på internett og bruker nettbank, er bare 1 av 3 offentlige tjenester tilgjengelig digitalt. Arbeidet med digitalisering har pågått en stund. Men det telefaxes fortsatt, det sendes veldig mange brev, og noen legejournaler kjører visst fortsatt drosje.

Det samlede årlige portobudsjettet for stat og kommune er svimlende. Bare i Lånekassen har digitalisering redusert portobudsjettet med 30 millioner. Lånekassen er på alle måter et godt eksempel på hva som kan oppnås ved å ta i bruk ny teknologi riktig: Behandlingstiden er halvert,  kostnadene er redusert og brukerne er fornøyde. Så fornøyde, faktisk, at Lånekassen toppet innbyggerundersøkelsen i 2013.

Kampen mot tidstyvene

- Vi har opprettet en egen tidstyvenhet i Kommunal- og moderniseringdepartementet (KMD), fortalte Chaffey. Det skapte det som i stortingsreferater omtales som "munterhet i salen". For litt artig er det jo, at tidstyvene skal bekjempes av embetsfolk bevæpnet med rundskriv, forskrifter og fullmakter. Uten selvironi er de derimot ikke, for statssekretæren kunne opplyse at husbandet i KMD kaller seg "Tidstyvene".

På hjemmebane

- Jeg ber om innspill fra bransjen, gjerne på e-post, avsluttet Paul Chaffey, som var på hjemmebane. Han er min forgjenger i Abelia, som han bygget opp og ledet i 12 år. Professor Morten Dæhlen, leder for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, har blogget om Paul Chaffey og Abelia. Han skriver blant annet at han har "stått i spissen for et imponerende stykke arbeid, og  sammen med dyktige medarbeidere bygget opp en organisasjon som i dag er en betydelig drivkraft for utviklingen av kunnskapssamfunnet." En veldig hyggelig attest!

I sin nye rolle møtes Paul Chaffey med store forventninger både fra oss i Abelia og mange andre. Møtet i går var starten på det jeg håper skal bli en god dialog mellom bransjen og myndighetene om felles mål. Abelia skal bidra med flere slike møtepunkter, fremme konstruktive forslag og målbære våre medlemmers evne og vilje til å bidra. Lykke til, Paul!

Etterlysning: 50-årsperspektiv

I dag skriver jeg i VG om Norges langsiktige utfordringer og om hvor påfallende kortsiktig den politiske debatten er.

Neste års statsbudsjett er viktig. Det samme er stortingsvalget i 2017. Men hvor er det aller viktigste: Tankene om veien mot 2064?

Alt tilsier at vi i 2064 har færre enn to yrkesaktive per pensjonist. Økt levealder vil utfordre bærekraften i velferdsordningene, og det vil ikke være olje og gass vi lever av. Klimautfordringene vil kreve mye, og internasjonale maktforhold vil endre seg. Ny teknologi vil gjøre verden mindre og gi oss nye muligheter.

Slik ingen for 50 år siden spådde fiskeoppdrett eller olje og gass som hovednæringer i Norge, kan ingen med sikkerhet spå om de neste 50 årene. Men noe vet vi: Vi skal leve av kunnskap. Skal norsk næringsliv konkurrere internasjonalt, må Norge – som verken kan eller skal ha et lavt lønnsnivå – ha den beste kompetansen.

Det viktigste dagens barn kan lære, er å lære å lære. Vi vet ikke i dag hva de skal jobbe med når de er blitt voksne, men de må være forberedt på konstant endring. Deres arbeidsgivere og arbeidsoppgaver er kanskje ikke oppfunnet ennå, men vi vet at vi må gi dem de aller beste vilkår for læring og kreativitet.

Resepten er ikke planøkonomi. På 1930-tallet ville Stalin utkonkurrere USA på datidens viktigste parameter: Stålproduksjon. Han lyktes i sin femårsplan: Sovjetunionen tok igjen USAs forsprang og ble verdens største stålprodusent. I mellomtiden hadde verden forandret seg: Annet var blitt viktigere enn stål. På samme måte er det ikke riktig resept om vi nå skriver ut ordre om X tusen ingeniører i 2064. Vi må kontinuerlig tilpasse oss endringer i verden.

Norge har et godt utgangspunkt, men vi må satse mer på utdanning, forskning og innovasjon. Det er ikke "bare" kortsiktige kostnadsposter på et budsjett i konkurranse med andre gode formål, de er langsiktige investeringer i det vi skal leve av i Norge. Vi har ikke råd til å la være.

I sitt arbeid med statsbudsjettet, vil vi utfordre regjeringen til å sette opp en ekstra kolonne: Hvordan ser denne posten ut i 2064? Og hva skal til for at regnskapet går opp?


Resten av innlegget fra dagens VG finner du her:  "Etterlysning: 50-årsperspektiv" og på Abelias hjemmesider. 

Ny IKT-seksjon: Tenk stort, tenk støvsuging.

I gårsdagens Computerworld annonserer regjeringen at de har etablert en egen seksjon for "IKT, forenkling og tjenesteyting" i Nærings- og fiskeridepartementet. Det er gode nyheter, tror jeg.

I seg selv løser det å opprette enn en IKT-seksjon i et departement ingen problemer, men det er signal om at regjeringen ser behovet for å tenke nytt og helhetlig. I Abelia applauderer vi i første omgang litt forsiktig.

Når det er sagt: Om seksjonens oppgave blir å legge til rette for innvoasjon, nytenking og bedre samspill mellom det offentlige og IKT-næringen, åpnes nye muligheter. Norsk IKT-bransje står klar til å ta utfordringen. Det er mulig å oppnå mye samtidig: Bedre tjenester, reduserte kostnader, en mer brukerorientert offentlig forvaltning og næringsutvikling.

Et eksempel: Støvsuging. Det er viktig, men det tar tid. Danske forskere har anslått at det totale gulvarealet i den statlige delen av dansk offentlig sektor er 6 millioner kvadratmeter. De mener det tar ca. 20 minutter å støvsuge 33 kvadratmeter. Med en robotstøvsuger trenger man bare bruke 5 minutter på samme oppgave. Om robotene fikk ta over all støvsuging, ville det i Danmark frigjøre tid tilsvarende 1.000 årsverk. Slike regnestykker trenger vi i Norge, også. Vi vet at vi om kort tid vil trenge mange flere mennesker i pleie- og omsorgssektoren. De bør jobbe med pasientene, gi pleie og omsorg, ikke støvsuge.

Støvsugerne er bare ett bilde på hva ny teknologi kan representere av muligheter. Mange, mange oppgaver kan løses bedre gjennom å ta i bruk eksisterende teknologi. Og enda flere kan løses om norsk IKT-bransje får presentert utfordringene og utfordres til å tenke innovativt om hvordan oppgavene kan løses.

Det er en klar fordel at det overordnede politiske ansvaret legges til et departement, for regjeringen må utfordre "båstenkingen" i staten. IKT er viktig i alle deler av offentlig sektor. I nærings- og fiskeridepartementet, der ansvaret er lagt, men kanskje enda viktigere som verktøy for å forbedre helse- og omsorgstjenestene, gjøre folks kontakt med kommuner og fylkeskommuner enklere, redusere transportbehov (fjerne behovet for at legejournaler kjører taxi, for eksempel), styrke norsk utdanning og mye, mye mer.

I Computerworld trekker jeg også frem skattepolitikk som et område IKT-seksjonen og Eirik Lae Solberg bør starte med å se på. Kapitaltilgang er avgjørende for all næringsutvikling, og det er et tankekors at private investorer - av skattemessige årsaker - foretrekker å sette pengene i eiendom i stedet for å bidra til verdiskaping i norske bedrifter. I Sverige har oppstartsbedrifters tilgang på såkornkapital vært ti ganger høyere enn i Norge, og 60 prosent av denne er statlig.

Det er bra regjeringen vil gjennomgå de næringspolitiske virkemidlene, det er bra regjeringsplattformen har "blomstrende gründerkultur" som et mål, og det er bra det politiske ansvaret for IKT samles i et departement. Vi applauderer forsiktig, som sagt. Vi er redde for at den nye seksjonen ikke får store nok fullmakter, ikke tenker stort nok og kun ender opp med å produsere nye stortingsmeldinger om hvor viktig IKT er. Det har liten nytteeffekten og Abelias entusiasme blir tilsvarende. Men om seksjonen faktisk blir et verktøy for sektorovergripende initiativer, bedre støtteordninger, fremtidsrettede offentlige innkjøp og bedre tjenester, ja, da skal vi applaudere ivrig!