Vår neste milliardnæring?

Med noen av verdens beste helsetjenester, suverene helseregistre og forskningsmiljøer i verdensklasse, ligger "alt" til rette for at helse kan bli en ny norsk eksportnæring. Da NHO nylig inviterte helseministeren og norsk næringsliv til rådslag, var ikke spørsmålet om eller hvorfor, men hvordan. Og det skal sies: Potensialet er stort, men det går frustrerende sakte fremover - til tross for den brede politiske enigheten om at helse skal være et næringspolitisk satsingsområde.

Gevinstene er åpenbare. En spisskompetent norsk helsenæring vil kunne bidra til bedre helse- og omsorgsløsninger i Norge og samtidig skape arbeidsplasser og eksportinntekter. "Norge har fått en ny milliardindustri", skrev VG nylig om "kreftnæringen" som er på vei ut i verden med vaksiner, "drepeceller" og radioaktive injeksjoner.

Bakteppet er også velkjent: Om eldrebølgen skal møtes kun med flere ansatte i helse- og omsorgssektoren, vil hver tredje nordmann jobbe med helse og omsorg i 2060 - og skattenivået må sannsynligvis økes opp mot 65 prosent. Det lar seg ikke gjøre. Og det er ikke ønskelig. Å ta i bruk nye løsninger og ny teknologi handler ikke kun om å spare penger, men om å gi den enkelte bruker økt frihet og trygghet. Som helseminister Bent Høie har påpekt: Varme hender kan i blant oppfattes som klamme hender. Mange vil heller dusjes av en robot enn av en ny hjelpepleier hver dag. Og med enkel sensorteknologi kan flere eldre bli boende hjemme - slik de aller fleste ønsker seg.

Allerede i NOU 2011: 11 "Innovasjon i omsorg", beskrev Hagen-utvalget denne utviklingen - og det er ikke vanskelig å få øye på konturene av et annerledes og bedre helsevesen - bygget på ny teknologi, mer presise medisiner og smartere involvering både av pasienter, pårørende og helsearbeidere. Løsningene finnes. Men stort sett i pilotprosjekter. Næringslivet er fortsatt i stor grad en uutnyttet ressurs - og Norge risikerer å gå glipp av en bred helsenæring med potensial til å møte både nasjonale og internasjonale behov. Mye handler om hvordan samspillet mellom det offentlige og næringslivet er rigget i dag. Det er på tide å tenke nytt.

Hvor bør myndighetene begynne? Her er 7 forslag til grep som kan tas umiddelbart:

1. Definer det offentliges og næringslivets roller: En tydelig rolleavklaring er nødvendig. Hvor langt skal det offentlige helseengasjementet gå? I dag råder betydelig usikkerhet om hvor næringslivet kan bidra som løsnings- og innovasjonspartner. 
2. Etabler strategiske dialogarenaer mellom næringsliv, helsetjenestene, forsknings- og kommersialiseringsmiljøer. Da Norge startet olje- og gasseventyret, var et av grepene etablering av nettopp slike arenaer.
3. Øk tilgangen på utviklingskapital. Vi bruker bortimot 10 milliarder på helseforskning i Norge. Satsingen på kommersialiseringen av resultatene kan måles i millioner. Det er et stort tankekors. 
4. Digital infrastruktur: Det må stilles krav om åpne standarder - og standardene må være internasjonale. Norge må følge utviklingen i EU. Dersom norske helsesystemer baserer seg på egenutvikling, risikerer vi løsninger som raskt utdateres og som ikke er eksporterbare. Norge må delta i EUs standardiseringsarbeid. I tillegg må løsningene gi rom for innovasjon. Offentlige helsesystemer (f.eks. journalsystemer) må være åpne for samhandling med tredjepartsaktører. 
5. Frigjør helsedata: Det bør legges aktivt til rette for tilgjengeliggjøring av anonymiserte data som grunnlag for næringsutvikling. Dette er også viktig for at Norge lykkes i etableringen av fremtidens persontilpassede medisin, såkalt presisjonsmedisin. Lovverket må tydeliggjøres og tilpasses slik at vi får et forutsigbart og tydelig skille mellom data som kan være åpent tilgjengelige og de som ikke kan det.
6. Insentiver til innføring av ny teknologi: Dagens finansieringsordninger i helsesektoren bidrar til å hemme – ikke fremme – innføring av teknologi. Nye finansieringsordninger må innføres som ivaretar ulike former for nøytralitet: Lokasjonsnøytralitet – finansiering uavhengig av pasientens og behandlerens lokasjon. Kanalnøytralitet – Alle kanaler for kommunikasjon, oppfølging og behandling skal kunne utløse kompensasjon (tekst, audio, video, annet). Volumnøytralitet – Forutsetningen om en 1 til 1 konsultasjon mellom pasient og behandler må justeres slik at samtidig oppfølging av mange pasienter belønnes. Eierskapsnøytralitet – Behandlers kompensasjon må ikke forutsette at velferdsteknologisk utstyr som pasienten benytter er kjøpt inn og eid av helsetjenestene. Teknologinøytralitet – Kompensasjonen må ikke forutsette bruk av en bestemt form for teknologi, men faktisk ytt og mottatt helsehjelp. 
7. Tenk tverrfaglig og trekk veksler på ulike forskningsmiljøer: Helseforetakene tildeler dessverre nesten bare forskningsoppdrag til sine egne organisasjoner. Som SINTEFs konsernsjef Alexandra Bech Gjørv nylig skrev i Aftenposten: "Hvis jeg var Bent Høie ville jeg sørget for at noen hundre millioner av de milliardene helsevesenet forsker for i året blir utlyst i åpen konkurranse, slik at tverrfaglige hjerter kan få banke hardt for helse og produktivitet."

Bioøkonomi: Alt som kan lages av olje, kan lages av tre. Og hva med mikroalgene?

Da "bioøkonomi" for alvor dukket opp som begrep, plantet setningen "alt som kan lages av olje, kan lages av tre" seg hos meg. Nylig presenterte NHOs bioøkonomipanel rapporten "Mot bioøkonomien" for statsministeren. 

"Alt kan lages av biomasse"

To representanter fra Abelias medlemsbedrifter har deltatt i arbeidet i bioøkonomipanelet: Øyvind Fylling-Jensen fra Nofima og Ole Kristian Hjelstuen fra Inven2. I tillegg har min kollega Tarje Bjørgum deltatt. Rapporten er et innspill til regjeringens arbeid med en nasjonal strategi for bioøkonomi. Sammen med Fylling-Jensen har jeg skrevet et innlegg om det grønne skiftet og mulighetene i bioøkonomien: "Bioøkonomi - den nye oljen?" som Nationen og Nordlys har publisert.

Det er mye "den nye oljen" for tiden, men biomasse skiller seg faktisk ut: Både rent bokstavelig, fordi mye biomasse har de samme bruksområdene som fossile energikilder, men også i potensialet det har for nye lønnsomme bedrifter og - ikke minst - nye arbeidsplasser.

Som med oljen, har Norge naturgitte fortrinn for å etablere en bærekraftig bioøkonomi. Norsk skog- og treforedlingsindustri har tilgang på store mengder biomasse, det samme har fiskeri- og havbruksnæringen. Begge er leverandører av biomasse som kan utnyttes bedre enn i dag. "Landet gror igjen" pleier mine eldre slektninger å si. Og det bor mer i havet enn fisk. Alger og mikroalger, for eksempel. Som SINTEF slår fast: "Encellede alger – mikroalger - er rike på nyttige forbindelser som f.eks. proteiner, lipider og karbohydrater, vitaminer og mineraler og anvendelsesområdene er mange: biodrivstoff, helsekost, kosmetikk, fôr til levende-fôr eller supplement i fiske- og dyrefôr." I en tid der vi har særlig behov for utvikling av nye arbeidsplasser og bedrifter, er det et tankekors at vi ikke utnytter alle disse ressursene bedre.

På samme måte som med de fossile ressursene i Nordsjøen, skapes ikke verdiene av råvarer alene. Det må kunnskap og teknologi til for å omsette råvare til noe som kan brukes. Og det har vi noen veldig gode eksempler på i Norge: Borregaard har gått fra å være en treforedlingsfabrikk til i dag å  være verdens mest avanserte bioraffineri. Mens hovedproduktene før var cellulose og papir, produserer de i dag en rekke forskjellige kjemiske produkter, f.eks. vanillin. Spiser du noe som smaker vanilje, er det ikke usannsynlig at smaken kommer fra norske grantrær som har vært innom Borregaard.

Uansett: Kunnskap og teknologi er avgjørende - også i bioøkonomien. I tillegg til vår rike tilgang på biomasse, har Norge også avgjørende kunnskap som er utviklet gjennom olje- og gassvirksomheten. Vi har også verdensledende miljøer innen helse, medisinsk bioteknologi og produksjonsprosesser. Alt dette blir viktig når aktører skal koples på tvers av sektorer og utvikle nytt næringsliv.

Skal vi få det til, må vi investere i forskning og utvikling, men det skal også litt "kreativ destruksjon" til. Tradisjonelle forestillinger om hvem som gjør hva og hva ting kan brukes til må "destrueres". Det samme må vår forståelse av "bransjer". Trær blir medisin, ikke planker. Havbruk er mer enn fisk, og søppel er en ressurs. Og dette med at "alt som kan lages av olje kan lages av tre", det er det jo bare å sette i gang med. Verden trenger mer vanilje.

I dag har regjeringen gjort noe virkelig bra...

Interesseorganisasjoner som Abelia får i blant kritikk for at vi kritiserer mer enn vi roser. Det handler ikke om at vi er konstant misfornøyde, men om at vi vil videre og om at media er mer opptatt av oss når vi raser enn når vi roser. I dag er det grunn til å gjøre det siste, for i statsråd i formiddag satte regjeringen ned et offentlig utvalg som skal se på mulighetene i delingsøkonomien. I oktober 2015 skrev jeg her at delingsøkonomien skriker etter en NOU. Nå kommer den.

DN.no 3. mars 2016

- Fordelene ved delingsøkonomien er åpenbare, sa Siv Jensen på Abelias konferanse om delingsøkonomi i går, før hun føyde til at det heller ikke er vanskelig å få øye på utfordringene. Hun har helt rett. Digitale plattformer og nye forretningsmodeller gir Norge store muligheter - til bedre (grønnere) ressursutnyttelse, bedre tilbud til forbrukerne (lavere priser og økt tilbud) og til økt verdiskaping og produktivitet. Og samtidig: Løyvehavere i taxinæringen er rasende, andre frykter et "løsarbeidersamfunn" og vi har ennå ikke funnet helt hensiktsmessige måter å kreve inn skatt på. Dette var utgangspunktet for vårt ønske om en helhetlig gjennomgang. Og det er så bra at regjeringen ser dette - og i dag har satt ned et bredt sammensatt utvalg (se nedenfor) som skal vurdere dilemmaene. Vi har hatt dialog med mange politikere gjennom de siste månedene. Siv Jensen har vist stor interesse for dialog med delingsgründerne - hun har invitert, deltatt, stilt gode spørsmål, lyttet og levert.

Utvalgsarbeidet er nødvendig. Men vel så viktig er finansministerens signal om at det ikke skal bremse umiddelbare tiltak - som altså skal gjennomføres parallelt med at utvalget er i arbeid.

At disruptiv innovasjon reiser problemstillinger, utfordrer og skremmer – er det ingen tvil om. Men er det ikke akkurat "innovasjon" vi har behov for – særlig i Norge og særlig akkurat nå? Skal nye løsninger underkastes regelverk utviklet i en annen tid? Eller skal det lages nye regler - for noen eller for alle? Gir det mening å regulere veldig ulike aktiviteter likt, selv om det eneste de har felles er at de har sitt utspring i en digital plattform? Og når er det riktig å "regulere" - risikerer vi å komme med reguleringer for tidlig og å regulere "i hjel"?

Vår tilnærming har vært denne: Digitale plattformer gjør det mulig å etablere tjenester enklere enn noensinne. Mange vil ha globalt potensial. Det betyr at mange nye gründere vil lykkes og skape verdier og arbeidsplasser. Spørsmålet er: Hvor mange av disse skal komme fra Norge? Om Norge skal lykkes, holder det ikke bare å være best til å ta tjenestene i bruk, men om å være tidlig ute med å utvikle løsninger. I en digital verden der endringene skjer raskt, holder det ikke å være best på festen, vi må også komme først til festen.

Det har vært viktig for oss at finansminister Siv Jensen og de andre politikerne vi har hatt dialog med har fått se mulighetene digitale plattformer gir – for næringsutvikling, nye arbeidsplasser og eksportinntekter. Utvalget som nå er satt ned har vi store forventninger til. De må ikke la seg distrahere. Blikket må rettes fremover og utover. Det er ikke drosjeløyver, mer eller mindre "mattilsyn" eller detaljene i skattesystemet dette primært må handle om. Utvalget må kritisk vurdere de innspill de får, mange vil protestere. Om norske myndigheter skal få et godt beslutningsgrunnlag må utvalget kanskje lytte mest til dem som sier minst: Brukerne av de nye tjenestene.

I tillegg må utvalgsarbeidet koples på det som skjer i EU. Europakommisjonen har varslet at de våren 2016 vil komme med forslag knyttet til fremveksten av det de kaller "the collaborative economy". Et felles "digital single market" er viktig for EU. Det vil også ha betydning for norske selskaper. Målet er at selskaper etablert i Europa skal ha tilgang til et velfungerende, europeisk hjemmemarked, hvor de kan bygge sin virksomhet og derfra ta den ut i verden. Det handler om at Europa ser at USA hittil har vunnet "teknologikonkurransen". 

Utvalget skal ledes av økonomiprofessor Tommy Staahl Gabrielsen ved UiB. Med seg får han professor Espen Rasmus Moen ved UiO, professor Tor W. Andreassen ved NHH, fornyings- og digitaliseringsdirektør Christine Korme i Abelia, advokat Siri Teigum i Thommesen, sjeføkonom Roger Schjerva i IKT-Norge, direktør Randi Flesland i Forbrukerrådet, Anders Hordvei Mjåset fra gründerfellesskapet MESH og LO-sekretær Trude Tinnlund. Mandatet ligger her. Gratulerer, alle sammen! Og lykke til med viktig arbeid!