søndag 27. mai 2018

Statlig kapitalfloke mot en løsning?

Sverige investerer 6 ganger mer i såkalte scaleups enn Norge. Antallet norske vekstbedrifter vokser raskere enn kapitaltilgangen, og mange potente oppstartsbedrifter forsvinner ut av Norge. Statlig vekstkapital matchet av private kan løse floken. Men det må tenkes stort og langsiktig.

Jeg har blogget om vekstbedrifter, kapitaltilgang og Abelias forslag til en fond-i-fond-løsning på Kapital.no: https://kapital.no/blogg/dette-ma-til-hvis-norge-skal-hevde-seg-i-det-globale-kapplopet

fredag 3. november 2017

Design av nye tjenester: Hvis man hopper bukk over brukernes behov, ender man ofte med å sette strøm på papir.

Tidligere ga ordet design assosiasjoner til formgivning og produktutvikling. I dag er begrepet sentralt i endringsprosesser i både privat og offentlig sektor.

Marie Hartman fra Designit presenterer innovasjonsprosjektet «Hvis pasienten fikk bestemme». Fra oppslag i Bergensavisen/Side2. 

Mens norske forbrukere er i den digitale verdenstoppen og næringslivet henger godt med, ligger vi bak andre land i digitalisering av offentlig sektor. Det har Abelia påpekt lenge, og regjeringen har svart med at alt som kan digitaliseres skal digitaliseres. Med en slik bred ambisjon – og det må være lov å håpe at den skal bære større frukter de neste fire årene enn de fire foregående – er det viktig at vi tenker over utformingen av offentlige velferdstjenester. Å løfte de samme analoge tjenestene inn i den digitale verden er som regel ingen god løsning.

Her kan vi hente verdifull kunnskap fra designfaget. Designtenkning er et fagfelt i sterk utvikling hvor elementer som behovsanalyse, brukeropplevelse, utvikling og testing av nye tjenester sammen med kundene utgjør viktig innhold i innovasjonsprosesser i næringslivet.

Det har også det offentlige tatt inn over seg. Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) og Norsk Design- og arkitektursenter (DogA) har gjennomført et prøveprosjekt sammen med designbyråer og offentlige etater for å utforme bedre offentlige løsninger som setter brukerne i sentrum.

Det er en positiv utvikling. Offentlige tjenester er ofte basert på så kompliserte systemer at løsningen ikke tjener brukeren. Designtenkning kombinerer ekspertise fra flere ulike fagfelt, og har som bærende prinsipp å forstå og omsette kunders behov for å løse oppgaver og utfordringer på en smidig måte.

Den som kan tilby de beste løsningene for kundene vil øke sin forretningsverdi. For ikke-kommersielle leverandører av offentlige velferdstjenester ligger denne verdiøkningen i å skape gode brukeropplevelser. Her kan norske designrådgivere spille en viktig rolle for omstilling og innovasjon i offentlig sektor.

Resultatene fra det prøveprosjektet til Difi og DogA ble tidligere i år presentert på et seminar i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Et av eksemplene som ble presentert var fornyelse av førerkort, hvor Rambøll Management Consulting og Halogen har jobbet sammen med Statens vegvesen for å gjøre tjenesten mer effektiv og brukersentrert. Prosjektet avdekket grunnleggende mangel på samarbeid og kommunikasjon på tvers av tre direktorater og fire sektorer. Denne innsikten gjør at man nå kan designe en bedre tjeneste for brukerne.

Et annet kjent eksempel er hvordan designere fra Designit hjalp Oslo Universitetssykehus med å kutte ventetiden på utredning av brystkreft fra tre måneder til én uke. Det klarte de ved å skape et mer helhetlig og effektivt pasientforløp.

Et tredje eksempel er det strategiske designmiljøet Evry Strategic Design Lab, som er et samarbeid mellom Evry og Method Inc. Her forenes kunnskapsmiljøer innen ledelsesrådgivning, tjenestedesign, kundeopplevelse og digitale løsninger. Vekstmuligheter skal realiseres nettopp ved å tilpasse produkter og tjenester til den digitale kunden.   

Digitale løsninger kan løse mange store og små samfunnsutfordringer, men først må det virkelige problemet adresseres. Ny teknologi har liten verdi om den ikke tar utgangspunkt i brukernes behov og hva som skal til for at hverdagen blir bedre. Derfor er tjenestedesign en viktig del av porteføljen innen IT-kompetanse, og derfor er det viktig at vi tenker tverrfaglig ved digitalisering av velferdstjenester. Når vi etterlyser digital kompetanse, handler det naturligvis om teknologer, men det handler også om designere og andre som kan omsette brukerbehov til nye løsninger.

Designtenkning kan by på helt nye brukerorienterte løsninger fra det offentlige. Men da må man starte med forståelse for brukernes behov, og vise både vilje og evne til å løse disse på en hensiktsmessig måte. Deretter må man sikre et godt samarbeid mellom involverte virksomheter. Først når dette er på plass kan man se på hvilken teknologisk løsning man skal velge.

Hvis man hopper bukk over brukernes behov og samspill mellom etater, ender man altfor ofte med å bare sett strøm på papir. Det er ingen god strategi for offentlig digitalisering og forbedring av velferdstjenester.

Innlegget sto på trykk i Computerworld 3. november 2017.

fredag 6. oktober 2017

Gode råd er ikke dyre

Rapporten "Verdien av gode råd", som Menon har utarbeidet på oppdrag fra Abelia, viser at rådgiverne står for seks prosent av den totale verdiskapingen i privat næringsliv. Det er mer enn for eksempel reiseliv og sjømat. Og viktigere: Kundene er tilfredse og mener verdien av gode råd langt overgår kostnadene.
 
Vi mangler et godt norsk ord for det som på engelsk kalles "professional services" - som omfatter ulike typer tjenester, fra sertifisering, klassifisering og rådgivende ingeniørvirksomhet til ledelses- og HR-konsulenter, jurister og revisorer. Vi har i denne rapporten valgt å kalle det "rådgivernæringen", med fare for å tro at det handler om uforpliktende "råd", ikke om det det faktisk er: Virksomhetskritiske tjenester med betydelig resultateffekt.

Nøkkeltall fra rapporten

Rapporten (se lenke nederst i bloggposten) inneholder en rekke interessante - og tankevekkende - tall. Noen av dem:
  • Professional Services (rådgivernæringen) i Norge består av 11 ulike "bransjer", der IT-rådgivere er størst (63,2 milliarder i omsetning i 2016), deretter teknologiske rådgivere (57,1 milliarder) og bedriftsrådgivere (22,4 milliarder).
  • Totalt omsatte næringen i 2016 for 197,5 milliarder.
  • Den består av 25.000 ulike virksomheter med totalt 110.000 ansatte.
  • Næringen representerer 6 % av verdiskapingen i næringslivet, det er større enn for eksempel sjømat (4 %) og reiseliv (5 %).
  • Næringslivet er rådgivernes største kunde, offentlig sektor representerer kun 10 % av omsetningen, hvorav 2/3 til stat og 1/3 til kommuner. Næringene som kjøper mest rådgivning er bygg og anlegg, handel og finans.

Noen viktige erkjennelser

Norge trenger rådgivernæringen for å øke produktiviteten, få fart på omstillingen og legge grunnlag for nye eksportnæringer.

Tjenester bidrar både direkte og indirekte til Norges eksportinntekter. DNV GL er for eksempel en betydelig eksportør av ulike tjenester og Snøhetta eksporterer arkitektur, for å nevne noen av mange ekspertmiljøer som tilbyr tjenester i et globalt marked. Rådgivere spiller i tillegg en avgjørende rolle i å muliggjøre andre virksomheters verdiskaping og eksport. Dette underbygges av rapporten. Den slår fast at større og eksporterende selskaper både kjøper mer rådgivning og får større nytte av rådene

Alle vil være enige i at tilgang til oppdatert kunnskap er avgjørende for å opprettholde konkurranseevne, drive innovasjon eller gjennomføre omstilling.

Ingen enkelt virksomhet kan være i front på absolutt alle områder. Og ofte er behovet for kompetanse også tidsbegrenset og det vil være ulønnsomt å opparbeide kunnskapen internt i egen organisasjon.

Dermed blir rådgivernæringen helt sentral i den norske kunnskapsinfrastrukturen.

I tillegg til å være spesialister innen sin nisje som løpende møter krav om å være faglig oppdaterte, bringer rådgiverne kunnskap fra ulike fagfelt og markeder inn i nye næringer. Det gir store overføringsverdier og innovative løsninger på tvers av norske næringer og industrier, samtidig som det gir økt kunnskap hos de som kjøper rådgivning.

Mer verdiskaping enn reiseliv og sjømat

Rådgivernæringen er svært sammensatt - og kanskje ulik hva mange tror. Den omfatter 110.000 rådgivere i 11 ulike segmenter som omsetter for 200 milliarder i året. En tredel er IT-eksperter, en tredel er rådgivende ingeniører og teknologer, mens den siste tredelen også omfatter revisorer, arkitekter, designere og advokater. Det finnes med andre ord flere rådgivere med hjelm og nettverkskabler enn i dress.

Gode prosesser og kunnskapsoverføring

Mange får assosiasjoner når de hører "rådgiver" og "konsulent". Ikke alle er positive.

Riksrevisjonens gjennomgang av statens bruk av rådgivere tidligere i år, antyder imidlertid at det ofte ikke er noe galt med selve rådgivningen, men at prosessene rundt bruk av rådgivere kan bli langt bedre, og at statlige etater ikke sørger for å lære nok av sine eksterne rådgivere.

De aller fleste som kjøper rådgivning opplever imidlertid at verdien av rådgivningstjenestene er lik, større eller mye større enn kostnaden.

Størst andel med høy utdanning

Rådgiverne er Norges mest kunnskapsintensive næring, fordi den har størst andel av ansatte med høyere utdannelse. Det finnes knapt et signalbygg eller viktig infrastruktur i Norge hvor ikke rådgivere har bidratt til verdiskapingen. Mer enn 1.200 kjøpere av rådgivning svarer at effektiv oppgaveløsning, tilførsel av ny kunnskap og fleksibilitet er de viktigste grunnene til å knytte til seg spesialister.

Vårt håp er at "Verdien av gode råd" bidrar til en kunnskapsbasert og mer nyansert debatt om en av Norges viktigste og raskest voksende næringer. Gode råd er ikke dyre. De er helt nødvendige.

Hele rapporten finner du her.

torsdag 5. oktober 2017

Vi må forstå kraften i kinesisk digitalisering


Forrige uke (25. - 28. september 2017) besøkte en bredt sammensatt delegasjon av norske toppledere Shenzhen og Shanghai i regi av Handelshøyskolen BI, Huawei, NHO og Abelia. Delegasjonen besøkte den globale IT-giganten Huawei, traff kinesiske næringslivsledere og akademikere på Fudan-universitetet i Shanghai og norske bedrifter på vei inn i det norske markedet hos akseleratoren nHack.

Hvorfor Kina?

I følge China Daily kommer 7 av 10 nye jobber i Kina nå i den "digitale økonomien". Kina publiserer flere forskningsrapporter på kunstig intelligens enn noe annet land. Kjøpesentrene i kinesiske storbyer beskrives som "spøkelseshus" – netthandelen har tatt over. Sammen med California, er Kina også helt i front i en forrykende rask utvikling av klimateknologi. Shanghai har smarte delingsplattformer for elbiler, for by-sykler og det meste annet. For ti år siden ville få forestilt seg at Kina kunne bli verdens første kontantfrie samfunn, men kinesiske storbyer er der allerede. Transaksjoner skjer digitalt, på ulike plattformer.

Norge har spisskompetanse på områder av stor betydning for å løse noen av Kinas – og dermed verdens - største utfordringer – særlig innen maritim sektor, men også på områder som klima- og helseteknologi, og på bærekraftig forvaltning av naturressurser som luft og vann. Kina er et stort og voksende marked for norske produkter og tjenester, innen reiseliv, sjømat, design og mye annet. Og viktigst av alt: Vi har mye å lære. Tiden da Kina var "verdens fabrikk" er over. Norge har lenge dratt nytte av at vi har kunnet selge vår olje dyrt og importere forbruksvarer fra Kina billig. Slik er det ikke lenger. Vi må etablere nye samarbeidsmodeller, høyere opp i verdikjeden, basert på gjensidig anerkjennelse av kunnskap og teknologi.

Fra å kopiere til å innovere

På reisens første dag besøkte delegasjonen Huawei i Shenzhen. Der fikk de presentert en imponerende bredde av satsingsområder, blant annet i utviklingen av neste generasjons nett - 5G - og løsninger for smarte byer og ulike industrivertikaler.

Å tro at Kina kun kopierer og ikke innoverer, er både feil og en farlig tanke. Selskaper som Huawei, Tencent og Alibaba er verdensledende nettopp fordi de har utviklet ny teknologi og nye forretningsmodeller. Huawei er i dag en global gigant med mer enn 70.000 (av totalt 180.000) ansatte innen forskning og utvikling. Alibaba er et annet eksempel. Fra en beskjeden start i 1999, da Jack Ma etablerte en nettbutikk i sin leilighet, er selskapet i dag kanskje verdens aller største digitale økosystem med mer enn 400 millioner kunder og svimlende 175.000 transaksjoner i sekundet på det meste.

"Det beste fra begge"

Professor Torger Reve har hatt en sentral rolle i norsk-asiatisk samarbeid, blant annet gjennom samarbeidsavtalen Handelshøyskolen BI har med Fudan Universitet i Shanghai. Fudan er et av Kinas ledende universiteter, og gjennom samarbeidet har mange tusen kinesiske næringslivsledere fått et forhold til Norge. Under besøket på Fudan traff delegasjonen noen av disse, og diskuterte blant annet kulturforskjeller og hva som ligger i "best of both".

The Economists Mary Boyd var blant foreleserne under besøket. Hun redegjorde for Kinas makroøkonomiske utvikling, som har vært og fortsetter å være formidabel. Verden har aldri tidligere vært vitne til at en halv milliard mennesker løftes ut av fattigdom. Også fremover ligger det an til høy prosentvis vekst i Kinas BNP, selv om vekstanslagene er lavere i prosent enn i perioden vi nettopp har lagt bak oss.

Ny norsk ambassadør

Med Kinas sterke interesse for Arktis, norsk næringslivs brede engasjement i Kina og krevende menneskerettighetsspørsmål som bakteppe, er utenriksstasjonene viktige. Ved normaliseringen av forholdet mellom Kina og Norge tidligere i år, er det nå dialog mellom norske og kinesiske myndigheter igjen, også om menneskerettigheter.

Delegasjonen hadde gleden av å møte både generalkonsul i Shanghai Kristin Iglum og Norges nye ambassadør til Kina, Geir O. Pedersen. Her avbildet med Huawei Norges Berit Kjøll, BI-professor Torger Reve og meg.


Tester Moviemask.

Norske selskaper på full fart oppover

Akseleratorprogrammet nHack, med Chris Rynning i spissen, gir norske gründere muligheten til en intensiv «være og lære»-periode i Kina. Rynning la i møtet med delegasjonen stor vekt på at det er det å få kunder all selskapsutvikling handler om.

Under besøket til nHack traff vi fem inspirerende norske gründerselskaper: Blueye, Moviemask, Playpulse, Breach VR og Wiral.

Store muligheter – og utfordringer

Kinesiske myndigheters overvåkning og sensur på internett var også tema på reisen. Det samme var utfordringer som korrupsjon og manglende beskyttelse av patenter. I Norge er vi ukjente med alt dette. Vi er helt uvante med inngrep i vår frihet til å bruke nettet. Norske virksomheter som etablerer seg i Kina må være varsomme med sine ikke-materielle verdier. Det kinesiske rettssystemet er ikke som vårt, og det er ofte ikke nok med en underskrevet taushetserklæring. Det er grunn til å advare norske virksomheter mot å være naive.

Å bidra til økt innsikt og posisjonere Norge i det internasjonale kunnskapssamfunnet, er viktige deler av Abelias arbeid. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som bidro til en lærerik, nyttig og hyggelig studiereise, særlig våre samarbeidspartnere på Handelshøyskolen BI og i Huawei.
Det blir ikke vår siste delegasjon til Kina.

tirsdag 19. september 2017

Ny digital kabal

Organisering og styring av digitaliseringsarbeidet: Lær av våre naboland, ta litt fra Storbritannia og noe fra Obama og Trump.

Mandag har vi enten gitt statsminister Erna Solberg nytt mandat eller fått en ny regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. Begge ønsker å gi digitalisering høyere prioritet. Det er nødvendig. Digitalisering endrer næringsliv og offentlig sektor, utfordrer regelverk og stiller nye krav til kompetanse. Digitalisering er samtidig svaret på Norges hovedutfordringer i møte med en økonomi i endring: Norge har behov for nye vekstbedrifter som kan skape arbeidsplasser og gi skatte- og eksportinntekter. Og offentlig sektor må gjøre mer for mindre.

I valgkampen har Norges langsiktige utfordringer vært lite fremme. Det virker lenge siden oljeprisfallet og sentralbanksjef Øystein Olsens konstatering av at vi må stålsette oss for nye økonomiske tider – "winter is coming". Vi har hørt lite om Perspektivmeldingens budskap at stadig færre yrkesaktive må bære kostnadene for de stadig flere (og eldre) eldre.

En enkelt minister kan ikke utløse mulighetene digitalisering gir eller håndtere konsekvensene av endringene. Ingen kan alene sette agendaen for en offentlig sektor som sysselsetter én av tre yrkesaktive. Alle statsråder må ta sin del av ansvaret, men sektorinndelingen av det offentlige er et hinder. Gevinstene kommer ikke nødvendigvis der investeringene gjøres. Det er behov for styring og samordning på tvers.

Nylig kartla konsulentselskapet Struense & Co styring og koordinering av digitaliseringsansvaret i Norden på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. De nordiske landene ligger alle i verdenstoppen i digitalisering, men det varierer hvordan arbeidet er organisert.

Danmark, Sverige og Finland har alle plassert ansvaret for digitalisering i Finansdepartementet. Å knytte investeringer til gevinster, se inntekter og utgifter i sammenheng, gir mening. Det er vanskelig å drive endringsarbeid om andre styrer både pisken og gulrøttene.

Av Sverige kan vi også lære hvordan et økosystem for innovasjon, nyskaping og vekstbedrifter kan se ut. Den svenske nærings- og innovasjonsminister Mikael Damberg har, i tillegg til å etablere en rekke bredt sammensatte digitaliseringsråd, gjennomført en reform av det statlige risikokapitalsystemet og gått i spissen for ordninger der nye produkter og tjenester kan utprøves i samarbeid mellom offentlige aktører.

Av Danmark kan vi lære mye om hvordan reformer gjennomføres. I tillegg bør vi kopiere deres idé om en tech-ambassadør i utenrikstjenesten som skal pleie landets forbindelser med verdens største teknologiselskaper. Formålet er å være i forkant av den teknologiske utviklingen og gjøre Danmark attraktivt for investeringer.

Av Storbritannia kan lære hvordan nyetablerte bedrifter kan gis fart gjennom et katapultprogram som er etablert med utgangspunkt i teknologiområder landet mener vil få stor betydning. Britene har også løftet tjenestedesign. I sum har de lagt et godt grunnlag for å koble anvendt forskning, teknologi, næringsliv og brukerbehov.

Av USA kan vi lære å ha teknologer tett på politiske beslutningstakere. På sin første dag som president etablerte Barack Obama rollen som Chief Technology Officer i Det Hvite Hus. I mai etablerte Donald Trump America Technology Council med representanter for tech-næringslivet som medlemmer. Lederne i selskaper som Apple, Microsoft og Google ble invitert inn for å diskutere hvordan offentlige IT-systemer kan forbedres.

I likhet med Det Hvite Hus har Statsministerens kontor (SMK) tung fagkompetanse på økonomi og internasjonale forhold, men mangler teknologene. En ny eller gjenvalgt norsk statsminister bør både sikre seg slik kompetanse og etablere en arena der ledere i teknologibedrifter og politiske beslutningstakere snakker sammen.

Organisering er ikke svaret på hvordan Norge skal gripe mulighetene og adressere utfordringene med digitalisering. Det avgjørende er politisk vilje og hvordan beslutninger fattes, forankres og gjennomføres. Men når det uansett skal legges en ny kabal, er oppfordringen til statsministeren: 
Tenk digitalt.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen mandag 18. september 2017.

Grønn hukommelse

Norge må kjempe hardere for flere store datasentre.

Med økt digitalisering kommer et massivt behov for store datasentre hvor både private og offentlige aktører kan lagre sine data. Global etterspørsel etter datasenterkapasitet er forventet å øke med over 40 prosent hvert år, og en kartlegging i 2015 antydet at det i perioden frem til 2020 ville bli etablert opptil 200 nye store datasentre i Europa.

Tre fortrinn

Abelia er opptatt av å utvikle en norsk datasenterindustri og at globale selskaper som har lagringsbehov skal velge Norge. Det er særlig tre punkter som gjør Norge attraktivt for utenlandske aktører som ønsker å lagre data trygt: Konkurransedyktige strømpriser, politisk stabilitet og sikkerhet, og god tilgang på høyteknologisk kompetanse.

Sammen med Energi Norge og Norsk Industri har Abelia tatt til orde for at Stortinget bør vedta en lav sats på elavgift for datasentre - i likhet med annen kraftkrevende industri. I begynnelsen av 2016 fikk vi gjennomslag for dette i Stortinget. Når vi i utgangspunktet har et relativt kjølig klima er det også enklere å holde temperaturen nede i de kraftkrevende datasentrene.

Norge er et politisk stabilt land med god samfunnssikkerhet. Det blir stadig viktigere når mediebildet preges av politiske omveltninger og terror.

Kort vei fra internasjonalt sterke IT- og forskningsmiljøer til grønne datasentre vil også kunne være utslagsgivende for en bransje som må holde seg oppdatert på den teknologiske forskningsfronten.

Tre gevinster

Tilrettelegging for grønne datasentre i Norge er god politikk på tre områder.

Det er god næringspolitikk fordi det bringer med seg nye kunnskapsintensive arbeidsplasser som Norge er avhengige av når vår økonomi ikke lenger kan basere seg på én dominerende råvaresektor (olje og gass) som vekstmotor. I tillegg til arbeidsplassene vil grønne datasentre også gi en rekke økonomiske ringvirkninger, enten gjennom leveranser til sentrene eller ved oppsving i IT-nyetableringer som kan gi betydelige skatte- og eksportinntekter for Norge.

Det er god klimapolitikk fordi datasentre er en svært kraftintensiv industri. I vannkraftlandet Norge vil næringen bli tilnærmet utslippsfri, mens etablering i områder som baserer seg på fossil kraftproduksjon vil gi langt større utslipp. Ved siden av den direkte miljøgevinsten, vil det åpne for innovative løsninger for gjenbruk av for eksempel spillvarme for datasentre, og dette er teknologi som i seg selv kan bli en eksportvare til andre land med datasentre.

Det er også god sikkerhetspolitikk fordi grønne datasentre både vil kreve og generere kompetanse på IT-sikkerhet. Norge kan utnytte den tilliten vi nyter internasjonalt i konkurransen om å huse de store IT-gigantene, og samtidig etablere en sikkerhetskultur som også vil komme nasjonale aktører til gode. Det vil også mange andre grener av den norske IT-næringen nyte godt av.

Tre tiltak

Til tross for at Norge nærmest er ideelt for grønne datasentre, velger de store selskapene fortsatt våre naboland. Sist ut var Amazon som i april bestemte seg for å legge et stort datasenter til Sverige, hvor Facebook allerede har etablert seg i Luleå. Vi må derfor gjøre mer for å bli valgt.

For det første trenger vi mer forutsigbarhet i regulering og beskatning av datasentre. Eiendomsskatten på slike anlegg avhenger av politiske beslutninger som kan endres av et kommunestyre ved simpelt flertall. Denne uforutsigbarheten skremmer vekk dem som ellers kunne ønske å satse i Norge.

For det andre trenger vi et mer oversiktlig landskap for utbygging av fiberkabler. På folkemunne har IT-bransjen lenge omtalt Norge som et sted med over 400 graveforskrifter – én for hver kommune. I tillegg kommer diskusjoner om utenlandsfiber som kan skape usikkerhet, selv om regjeringen nylig varslet at de vil bevilge 140 millioner til fibersatsing.

For det tredje må Norge kunne tilby både lave kostnader og merverdi. Når vi har gjort Norge attraktivt gjennom lave energikostnader og forutsigbar regulering og beskatning, må vi synliggjøre og videreutvikle Norge som en kunnskaps- og klimanasjon. Når vi kan skilte med IT-sikkerhet, miljøteknologi og internasjonal tillit blir vi attraktive for både lommebok og samvittighet hos dem som har data de ønsker å lagre.

Dette innlegget sto på trykk i Computerworld fredag 15. september 2017.

mandag 22. mai 2017

Treffsikre tiltak for nye arbeidsplasser

Skatteendringene til regjeringen er et lite skritt mot et vekstfremmende skattesystem. Samtidig er det sjumilssteg for norsk innovasjonspolitikk.

Rapporten som Ny Analyse utarbeidet på oppdrag fra NVCA, Fin og Abelia.
Abelia har i flere år etterlyst endringer i skattesystemet, senest ved vår felles rapport med NVCA og Foreningen for Innovasjonsselskaper i Norge, for at Norge skal få flere vekstbedrifter med eksportpotensial. Abelias Omstillingsbarometer 2016 viser at Norge har gode oppstartsmuligheter, men at motivasjonen for entreprenørskap er lav. Deler av skylden kan legges på et skattesystem som favoriserer passive investeringer i eiendom fremfor investeringer i oppstartsselskaper.

Regjeringen skal ha honnør for å åpne døren på gløtt for et mer vekstfremmende skattesystem i revidert nasjonalbudsjett. Her innførte de en fradragsordning for investering i norske selskaper, samtidig som de varslet utsatt skatt på opsjoner.

Fradragsordningen gir personlige skatteytere fradrag på inntil en halv million kroner for investeringer i kvalifiserte aksjeselskaper. Mer enn 40 prosent av norske selskaper skal kunne nyte godt av de nye reglene. Dermed vil investering i flere arbeidsplasser bli langt mer attraktivt for de som ellers ville investert penger i eiendom.

Utsatt skatt på aksjeopsjoner betyr i praksis at beskatning av opsjoner skjer når aksjene selges, og ikke når de tildeles, slik det er i dag. Gründerbedrifter med vekstambisjoner må tiltrekke seg de beste hodene, men kan ikke lokke med trygge jobber og høye lønninger. Med aksjeopsjoner kan gründerbedriften tilby en del av kaka om bedriften blir en suksess.

Utfordringen med dagens skattesystem er at det ikke tar høyde for at dette er som et lodd med usikker gevinst. Man blir nemlig skattlagt for disse aksjeopsjonene lenge før gevinsten kommer – hvis den i det hele tatt kommer. Den nye ordningen betyr at beskatningen først skjer når man selger aksjen. Det gjør opsjoner langt mer lukrativt som belønning i nye lovende selskaper.

Det er bred politisk enighet i Norge om at vi må utvikle nye norske vekstnæringer, slik at vi ikke er ensidig avhengig én dominerende råvaresektor som vekstmotor. Problemet er ikke gode ideer – Norge har fremragende kunnskapsmiljøer, og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning legger vekt på at vi skal satse på strategisk viktige områder for Norge.

Problemet er først og fremst at vi sliter med å omsette nyskaping til vekstbedrifter. Etter å ha økt den norske forskningsinnsatsen, må vi nå sikre at kunnskapen munner ut i kommersiell virksomhet. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser et oppsving i norsk innovasjon de siste årene, men det hjelper lite hvis oppstartsbedriftene som forvalter innovasjonen går overende på grunn av mangel på kapital og kloke hoder.

Med regjeringens to endringer i skattesystemet sikrer vi kapitaltilførsel til selskaper i en oppstartsfase, og vi gir vekstselskaper en mulighet for å tiltrekke og beholde de beste hodene ved at opsjoner og medeierskap blir en reell mulighet. Dette er viktig for Norges fremtidige konkurransekraft.

En satsing på økosystemet rundt nye norske vekstnæringer vil også tiltrekke seg internasjonal kompetanse som Norge trenger. Den nyvalgte franske presidenten Emmanuel Macron sendte nylig ut en videohilsen for å lokke til seg amerikanske klimaforskere fordi "Frankrike liker innovasjon, vi liker innovative mennesker". Det bør ikke være noe som hindrer Erna Solberg fra å si det samme.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen mandag 22 mai 2017.

tirsdag 11. april 2017

Statsministerbesøk i Kina: Stor interesse for norsk kunnskap og teknologi

I forrige uke besøkte en norsk statsminister Kina for første gang på over ti år, og med på reisen var den største norske næringslivsdelegasjonen noensinne.

Omtrent 300 norske næringslivsfolk var med til Beijing og Shanghai, og på de ulike arrangementene deltok mer enn 1.000 kinesiske. Det var stort - i dobbel forstand - da Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth ønsket velkommen til "Norway China Business Summit 2017" og ga ordet til statsminister Erna Solberg.


At norske bedrifter ser muligheter i Kina, er ikke overraskende. Det handler blant annet om det enorme markedet, evne til rask kommersialisering og langsiktige investeringer i forskning, utvikling og innovasjon. Litt mer overraskende - og gledelig - er den store interessen kinesiske bedrifter, myndigheter og organisasjoner viste. At Kina vender blikket mot et land med en tredel av Beijings innbyggertall, handler om at Kina har utfordringer og ser muligheter på områder der Norge har relevant kunnskap og teknologi: Innen helse, design og kreative næringer, utvikling av smarte byer, klimaløsninger og fornybar energi, sjømat, maritime næringer og reiseliv.

Viktige gjennombrudd og nye avtaler

Fra mitt ståsted, er det vanskelig å se at besøket kunne vært mer vellykket: Stats-, utenriks- og næringsministeren åpnet dører og fulgte opp diskusjonene om en frihandelsavtale. Vi som deltok ble møtt med stor interesse og nysgjerrighet. Alt var perfekt tilrettelagt av Innovasjon Norge.

Programmet var omfattende, temaene velvalgte og Abelias medlemsbedrifter godt representerte:
DNV GL, Kongsberg Gruppen og Handelshøyskolen BI var blant de 13 selskapene som undertegnet nye avtaler i Beijing som del av det offisielle programmet:
  • DNV GL undertegnet en strategisk samarbeidsavtale med et av verdens største verft CSIC (China Shipbuilding Industry Cooperation) om skipsbygging, vindkraft og strategisk forskning og utvikling. 
  • Handelshøyskolen BI etablerte utdanningssamarbeid med Tsinghua University i Beijing, et av Kinas fremste universiteter som ligger høyt på internasjonale rangeringer. BI har allerede et omfattende samarbeid med Fudan-universitetet i Shanghai og har utdannet over 2.000 kinesiske næringslivsledere. 
  • Kongsberg Gruppen signerte en kontrakt innen satellitt-tjenester med en kinesisk aktør som vil  videreselge data nedlastet fra satellitter til værmeldingstjenester i Kina.  
Statsminister Erna Solberg og
BI-rektor Inge Jan Henjesand.
Samlet har de 13 inngåtte avtalene en verdi på kanskje 20 milliarder, men de representerer bare en del av den store bredden i den norske delegasjonen. Sammen greide storbedrifter og nyetablerte gründerselskaper, representanter fra etablerte og nye næringer, investorer, utenrikstjenesten, virkemiddelapparat og organisasjonsliv å vise at Norge har mye å tilby.

Flere av de kinesiske bidragsyterne omtalte Norge som "teknologinasjon". Og det er vi, særlig innen offshore, men også ellers. Erna Solberg viste i sine innlegg til potensialet for eksempel innen teknologisamarbeid og helse. Maritime næringer, reiseliv og sjømat ble også løftet frem. Og statsministeren åpnet et av sine innlegg med å erklærte at hun var "happy as a salmon".

CEC + NHO = sant
Kristin Skogen Lund (NHO) møter Zhu Hongren (CEC)

NHO har gjennom mange år hatt samarbeid med arbeidsgiverorganisasjonen China Enterprise Confederation (CEC). Samarbeidet har vært tett også i perioden vi nå har lagt bak oss. Dagen før det offisielle programmet startet, hadde jeg gleden av å delta i Kristin Skogen Lunds møte med CEC-sjef Zhu Hongren. Meldingen hans var klar: CEC er glade for det gode samarbeidet og ønsker å styrke forbindelsene med NHO. Det er gode nyheter for medlemsbedriftene.

Verdens største digitale markedsplass

I samarbeid med CEC, arrangerte vi 7. april et næringslivsseminar om den digitale markedsplassen. Spørsmålet vi stilte var hvordan digitalisering kan utvikle næringsliv, skape arbeidsplasser og bidra til bedre samfunn.

Telenors Sigve Brekke
Telenors konsernsjef Sigve Brekke innledet om "Unlocking the Value of Digital for Social Good". Alibabas Hao Jianbin, CEO i DNV GL Software Are Føllesdal Tjønn og Arthur Zhang, President i Huawei Technologies Norway var også blant bidragsyterne.

En digital middelklasse og verdens største netthandel har lagt grunnlag for rask kommersialisering av innovative produkter. Alibabas Hao Jianbin viste til undersøkelser som viser at kinesiske forbrukere sjekker mobiltelefonene sine hvert 7. minutt. Akkurat på dette området, kan kanskje norske tall være sammenlignbare, dimensjonene er ellers overveldende.

Kinas strategi for innovasjon og digitalisering begynner med kompetanse. Universitetene skaper relevans med tette koblinger til næringslivet og flere programmer der studentene kan jobbe og næringslivsaktører forelese. Samtidig publiserer kinesiske akademikere nå nest mest i verden, bare slått av USA. På et område som kunstig intelligens er de allerede i tet, og ifølge OECD vil Kina innen 2019 overgå USA i investeringer i forskning og utvikling.
Med Pål Næss, Chris Rynning
(Staur Asset Management/nHack)
og Dan Bjørke (BI). 

Helse- og velferdsteknologi som norsk-kinesisk mulighetsområde

Oslo Medtechs leder Katrine Myhre ledet seminarer i Beijing og Shanghai om samarbeid og muligheter i helse. Viseminister Cui Li Kinas helse- og familieplanleggingskommisjon åpnet seminaret i Beijing, der Kreftforeningens Anne Lise Ryel og statssekretær Lisbeth Norman (H) var blant hovedinnlederne. Erik Fosse fra UiO, Stephen McAdam fra DNV GL og Lars Christian Dale fra Dignio bidro også. Myhre oppsummerte slik: "I likhet med i Norge er helse et offentlig ansvarsområde i Kina. Vi er i tet når det gjelder teknologi og kvalitet, det gjør oss attraktive for kineserne."

Christine Spiten i BlueEye Robotics
presenterer undervannsdronen.
Nytt akseleratorprogram for gründere som vil satse i Kina

Innovasjon Norge, med gründersjef Pål Næss i spissen, lanserte et nytt akseleratorprogram, nHack, som skal gi hjelp til norske gründere som vil satse i Kina som del av programmet i Kina.

I tillegg arrangerte de to møteplasser med debatter om hvordan samspill kan fremme entreprenørskap og der en rekke norske gründere presenterte. Blant dem var Erik Dyrkoren og Christine Spiten i BlueEye Robotics - med sin undervannsdrone - og Kim Hamli fra Induct Software, som presenterte selskapets plattform for innovasjonsdeling. Stein Eggan i NTNU TTO snakket om kommersialisering av forskning, og Haakon Skar fra NTNU Accel  om akseleratorenes rolle.

Jack Ma om import av laks og holdninger

Et av mine personlige høydepunkter i programmet, var å lytte til Alibaba-grunnlegger Jack Ma som talte i plenum i Beijing. I tillegg til å hylle norske kvinner i ledelse (statsministeren, næringsministeren, Innvasjon Norge-sjefen, NHOs, LOs og Virkes ledere talte), mente han Kina har mye å lære av Norge: "Chinese people should not only import salmon, but more of the attitude Norwegians have towards nature and production".
Jack Ma på Norway
China Business Summit

Jack Ma, som i dag er en av Kinas mest kjente personer, har en interessant personlig historie (les mer her). Under Kulturevolusjonen ble familien forfulgt, og han forteller selv om alle tilbakeslagene og nederlagene han opplevde som ung. Blant annet var han en eneste av 24 søkere til en jobb i hurtigmatkjeden KFC som ikke ble ansatt, og han søkte 10 ganger på Harvard uten å nå opp. Selskapet han leder har siden 1999 vokst til å bli en gigant med over 430 millioner kunder i hele verden og produkter fra en rekke kategorier, blant annet merkevarer fra norske Orkla. 

Veien herfra: Bygge tillit, lytte og lære

Konfrontert med norske mediers spørsmål om menneskerettigheter, påpekte statsminister Erna Solberg at det er sentralt, også for å ta opp vanskelige spørsmål, ha etablert dialog og tillit.

BI-rektor Inge Jan Henjesand sa det slik til NTB: "Du må bruke tid på å snakke med folk, bli kjent og skape den tilliten som skal til for å klare å utvikle det man skal utvikle". Professor Ragnhild Silkoset, leder for etter- og videreutdanning ved BI (også den som foregår i Kina), ga følgende råd: "Vær ydmyk". Og fikk støtte av Erna Solberg.

At vi er ulike, men har felles interesser på sentrale områder må være utgangspunktet for et tettere næringslivssamarbeid. Et bedre forhold gir mulighet for utvikling av norsk næringsliv og arbeidsplasser i Norge. 
Norske forskningsinstitutter, teknologi - og energibedrifter kan bidra med løsninger på Kinas store klimautfordringer. Den kinesiske eldrebølgen setter vår egen i perspektiv.

Med utgangspunkt i vår evne til å lytte til behovene kineserne har, kan vi utvikle Norge som leverandør av teknologi, innen for eksempel klima og helse, som Kina (og resten av verden) trenger. Som kjent bor folk flest i nettopp Kina. 





mandag 3. april 2017

Smart industripolitikk?

Ny teknologi endrer ikke bare på klassisk produksjon, men kaster også om på hele verdikjeder og visker ut skillet mellom produkter og tjenester. Det må industripolitikken ha som utgangspunkt. 


Fredag 31. mars ble Industrimeldingen godkjent i statsråd. Både statsminister Erna Solberg og næringsminister Monica Mæland har pekt på digitalisering som den store muligheten for norsk industri de neste tiårene. Industripolitikken må ha flere ambisjoner samtidig: Bruke ny teknologi for å gjøre eksisterende næringsliv grønnere og smartere, legge grunnlag for nytt digitalt næringsliv, og utvikle løsninger i krysningspunktet mellom disse.

Skillet mellom produkter og tjenester er i bevegelse. Selv om musikken er den samme, er en CD et produkt, mens nedlasting av musikk er en tjeneste. Også innen tradisjonell industri, skjer det samme. Kongsberg Gruppen gir mange assosiasjoner til fremragende høyteknologiske og fysiske produkter. Likevel er 70 prosent av selskapets leveranser til markedet programvare. Kongsberg Digital-sjef Hege Skryseth har sannsynligvis helt rett når hun tror at en stor del av fremtidens norske industriproduksjon vil være kodelinjer som sendes til kundens egen 3D-printer.

Industrien blir mer kunnskapsintensiv, det blir også andre næringer. Abelia har sammen med en rekke andre organisasjoner tatt til orde for en Digital21-prosess, med mål om en samlet tilnærming til kunnskapsbehov, tiltak og prioriteringer. Vi gleder oss over at regjeringen i Industrimeldingen varsler en slik prosess.

Mulighetene for lokal produksjon er en viktig del av det som ofte omtales som "Industri 4.0." Tyske erfaringer viser at det er mulig å hente arbeidsplasser "hjem". For et lite land som Norge er det ikke forlokkende at selve produksjonen kan skje der kunden er. Vi må selvsagt være opptatt av industriarbeidsplasser også i Norge, men våre industrier må produsere for eksport, ikke for et stort hjemmemarked.

Norsk industri må ha produkter og tjenester som er attraktive for utenlandske kunder. De må konkurrere på pris og kvalitet i et globalt marked. I industriklyngen på Raufoss har de vist at dette er mulig. Bedriftene i klyngen har hatt en produktivitetsvekst på 46 prosent, mot 19 prosent i annen landbasert industri, og eksportandelen er 85 prosent. Nøkkelen ligger i teknologi og investeringer i FoU, som på ti år er tyvedoblet.

Det er ingenting i veien med regjeringens ambisjoner. Satsing på nye teknologiske katapultsentre og støtte til digitale delingsmodeller som det legges opp til, gjennom blant annet Digital Norway – Toppindustrisenteret AS, er positivt. Industrimeldingen er imidlertid staten på en fundamental endring for all norsk industri – både den vi har hatt de siste i 100 år, og den som forhåpentligvis skal dominere det norske samfunnet de neste 100. Det er all grunn til å tro at den den ikke tar tilstrekkelig høyde for den teknologiske omveltningen vi står midt oppe i og undervurderer viktigheten av investeringer i kunnskap og teknologi.

Dagen etter industrimeldingen la regjeringen frem perspektivmeldingen. Der sies det tydelig at Norge trenger økt sysselsetting i privat sektor, flere eksportinntekter og mange nye kunnskapsarbeidsplasser. Selv om det har gått sport i å finne hvilken ny næring som skal være "den nye oljen", er det et komplisert bildet disse to stortingsmeldingene skal adressere. Det er ikke noen få, men kanskje flere hundre ulike næringer som skal erstatte olje- og gassnæringen på lang sikt. Noen av dem har vi ennå ikke hørt om. Det må en industrimelding ta høyde for.

Derfor kan det være en nyttig øvelse å jobbe litt med hva vi legger i begrepet "industri". Er det fortsatt fysiske produkter som blir stadig grønnere og mer digitale? Tar vi inn over oss at industrien allerede har det ene beinet i tjenester? Mange av fremtidens industriarbeidere vil ha fagutdanning, men andre vil være tjenestedesignere, jobbe i laboratorium, fjernstyre flåter med roboter eller utvikle algoritmer – og kanskje aldri se en fabrikkpipe.

En redigert versjon av dette innlegget ble publisert i Finansavisen 3. april 2017.

søndag 12. februar 2017

En ABC i disruptive økosystemer. Les "Creating Disruptive Ecosystems" av Wåge og Crawford.

Bilderesultat for creating disruptive ecosystemsNylig kom jeg over noe så sjeldent som en lettlest fagbok om disruptive økosystemer - krydret med "norske" eksempler og skrevet av noen som faktisk har peiling: Dagfinn Wåge og Gunnar Crawford. Den anbefales for alle som famler med begrepene i innovasjons- og næringsutviklingslandskapet. Og det gjør vi vel egentlig alle?

Wåge og Crawford har dagjobber (boken er skrevet på deres fritid) i Lyse-konsernet  "strømselskapet" i Rogaland som på begynnelsen av 2000-tallet tok noen veldige modige beslutninger. I 2006 ble Altibox etablert, og Lyse begynte å tenke smarthus lenge for "alle andre". I dag har Lyse tre forretningsområder: energi, telekommunikasjon og infrastruktur. Og de er aktive i internasjonale forskningsprosjekter og har en egen samleside for pågående innovasjonsprosjekter: http://demolyse.no/. Det er en virkelig styrke for boken at forfatterne trekker veksler på egne erfaringer og eksempler.

"Internet killed the video store"

Bokens oppsummerende "summary"-kapitler er knivskarpe. Gjennomgående retter forfatterne blikket mot utfordringene alle norske bedrifter og næringer står ovenfor (om de vet det eller ikke) - og tvinger frem nye tanker om hvordan vi kan løse dem.

Endring er ikke noe nytt. Men det går raskere. Digitalisering endrer alle bransjer, alle bedrifter, måten vi utøver ledelse på, våre privatliv og våre forventninger som kunder, brukere og innbyggere. Globalisering gjør at verden blir mindre. De fysiske avstandene er konstante, men veien til en ny kunde er kortere. Digitale forretningsmodeller er viktig og vanskelig. Omtrent daglig opplever etablerte bedrifter og hele bransjer å knekkes av disruptive utfordrere. Der hvor mange opplever panikk, ligger det også muligheter (for norsk næringsliv). Wåge og Crawford påpeker at de store globale internettselskapene har omtrent samme forretningsmodell – og stiller kjernespørsmålet: Hva skal til for å skape et slikt "disruptivt økosystem"?

Walking the talk

Forfatterne har for øvrig vært opptatt av å "walk the talk". De har brukt alle tilgjengelige digitale verktøy (og "disruptert" forlagsbransjen) og boken er utgitt på eget forlag: Disrupt SA.

Boken er en liten (161 siders) skatt – jeg har tatt meg selv i å nikke anerkjennende "ja, akkurat sånn er det" og i å tenke "hjelpe meg, vil ikke dette kaste om på hele næringslivet. Det er blitt en bok norsk næringsliv trenger. Les den.

torsdag 26. januar 2017

Hvilke muligheter ligger i verdens største problemer?

Det er spørsmålet DNV GL, danske Sustania og FN Global Compact stiller med Global Opportunity Report. Tirsdag 24. januar lanserte de utgaven for 2017, nummer tre i rekken.


Rapportens hovedkonklusjon lyder: "Disruptiv teknologi og digital infrastruktur kan løse noen av de viktigste risikoutfordringene verden står overfor og samtidig skape positive endringer for industri og næringsliv". Videre peker rapporten på fire hovedpunkter:
  • Smart vannteknologi oppfattes som den største markedsmuligheten.
  • Å sørge for e-læring til konfliktrammede områder er den nest største muligheten, som også gir næringslivet anledning til å bidra til å spre kunnskap og skape fredeligere samfunn.
  • Stigende tillit til at digital teknologi, som blant annet blockchain og kunstig intelligens, kan hjelpe til å bekjempe global risiko, som cyberkriminalitet og økende ulikhet.
  • Lederne er enig om at økende ulikhet er den største risikoen.
Rapporten peker på 15 områder, rangert etter attraktivitet, som utgjør en risiko - og dermed også en mulighet. For som DNV GLs konsernsjef Remi Eriksen sa under lanseringen av rapporten: Risiko genererer innovasjon. Innovasjon skaper muligheter.

Digitalisering gjennomsyrer de fleste av mulighetsområdene rapporten trekker frem. For Abelia vekker spesielt områdene knyttet til digitalisering ekstra stor interesse. For fremtidens verdiskaping ligger i skjæringsfeltet hvor eksisterende markeder møter ny teknologi.

Et av våre beste eksempler på nettopp dette, er norsk læringsteknologi. Statssekretær i Utenriksdepartementet, Laila Bokhari, holdt et innlegg under lanseringen hvor hun pekte på norsk læringsteknologibransje som et eksempel til etterfølgelse. Visste du at norsk "edtech" har over 40 millioner brukere verden over? Tenk hva implementering av slik teknologi kan gjøre for å løfte flere ut av fattigdom. Det er (enda) et spark bak til norske myndigheter så vel som norsk næringsliv om å evne å utnytte mulighetene digitalisering gir.

Hva venter vi på?

Kofi Annan sa allerede til World Economic Forum i 1999 at vi hadde undervurdert globalisering. Han mente verdenssamfunnet ikke hadde klart å ta på alvor de utfordringene globaliseringen skaper for både befolkningen og styresmaktene verden over. Nå i 2017 tror jeg vi må innrømme at vi også har undervurdert digitaliseringen, men på en positiv måte. Global Opportunity Report slår det fast og jeg kunne ikke vært mer enig: Digitalisering representerer løsningen på de aller største globale og lokale utfordringene verden står overfor i dag. Det er bare å brette opp ermene.

Skal vi lykkes med å bruke digitalisering til å "redde verden", må vi fremme entreprenørskap og investere raskt, tungt og smart i teknologisk kompetanse. Jeg skrev om den kritiske kompetansemangelen allerede i 2014. Det har skjedd noe, men dessverre for lite 2017. Når jeg skriver at vi må investere smart, så mener jeg at vi ikke må tro det holder å utdanne 100 flere programmerere per år. Vi må styrke breddekompetansen: Lærere og sykepleiere må også kunne sin teknologi, vi trenger gode insentiver og opplegg for å etter- og videreutdanne, og vi trenger en tidlig start der koding er obligatorisk fag i grunnskolen. Først da vil vi kunne bruke norsk digitalisering til å skape muligheter ved å løse verdens største problemer.





mandag 12. desember 2016

Varsku fra SSB: Nå utgjør offentlig sektor 50,1 % av økonomien.

Nå er staten større enn alt annet til sammen. Torsdag 8. desember la SSB frem nye tall som viser at offentlige utgifter nå utgjør mer enn halvparten av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er resultat av myndighetene har gitt gass både i oppover- og nedoverbakke. Uansett om norsk økonomi har gått godt eller dårlig, har konklusjonen vært den samme: Å bruke flere offentlige kroner. Det er ikke bærekraftig – og alle vet det. 


"Nå lever vi altså offisielt i et samfunn, der offentlig sektor, som andel av Norges verdiskaping, er større enn privat sektor" skrev Civitas Mats Kirkebirkeland i Dagbladet 9. desember. Økonomiens oljeavhengighet er erstattet med en større avhengighet av offentlig sektor, påpeker han. 

Vi har et vekstproblem. De samlede utgiftene i offentlig forvaltning det siste året er beregnet til 1.550 milliarder kroner. Det er 50,1 prosent av BNP i samme periode. De siste årene har offentlige utgifter økt, mens BNP har falt. Offensive tiltak for å adressere dette burde vært hovedtema i Stortingets budsjettdebatt. Men slik ble det ikke. Stortinget drøftet i all hovedsak enkeltposter. Budsjettets samlede utgiftsside var heldigvis tema. Men hvor var bekymringen for fremtidens inntektsside?

At offentlig sektor krysser 50-prosentgrensen på en borgerlig regjerings vakt, er tankevekkende. Det ingen ønsket utvikling. Regjeringens forslag til ostehøvelkutt på 0,5 % i offentlig sektors utgifter er et uttrykk for en ambisjon om noe helt annet. Stortinget økte kuttet til 0,8 %. Det kan ha effekt, men er sannsynligvis både for stort og for lite. Så stort at det skaper smerte, men for lite til å fungere som incentiv til reell omlegging av offentlig kjernevirksomhet. At offentlige virksomheter utsetter noen ansettelser eller gir de ansatte beskjed om å løpe litt fortere, er ikke den omstillingen vi har behov for.

Vår evne til å ta i bruk og utvikle teknologi var avgjørende for oljeeventyret. Nå er digitalisering medisinen. Gartner-instituttet har foretatt en trendanalyse for 2017. De peker på behovet for å lære av de beste i klassen. Norsk offentlig sektor har noen som er "best i klassen": Lånekassen, Skatteetaten og Statens innkrevingssentral. Fellesnevneren er ledere som har brukt IKT til å legge om arbeidsmetoder og styrke brukerkontakten. I Lånekassen har man også redusert behandlingstid og kostnader samtidig som servicen har økt. De toppet innbyggerundersøkelsen i 2015, slik de også gjorde i 2013 og 2010. Og selv om virksomhetene også har noe annet og påfallende felles - de henter penger inn til staten – er omstillingsmetodene deres overførbare til andre tjenesteytende offentlige virksomheter.

Tidligere sjef i Software Innovation Torstein Harildstad har et tankevekkende innlegg på trykk i siste utgave av "Stat og styring". Han peker på en rekke årsaker til at Norge sakker akterut på offentlig digitalisering. Et av temaene er at det offentlige selv utvikler løsninger som allerede finnes i markedet. Det er dyrt, øker risikoen for innlåsing i særnorske spesialløsninger og svekker mulighetene for å trekke inn erfaringer fra andre miljøer. Ingen sykehus utvikler sine egne medisiner. Men programvare og digitale løsninger – det utvikler det offentlige selv.

En av reseptene for å øke Norges fremtidige inntekter og redusere utgiftene, er å slippe til kunnskaps- og teknologibedriftene framfor å bygge opp egne store fagmiljøer. Det vil gi bedre ressursutnyttelse og det flytter oppgaver ut til virksomheter som også kan ha andre kunder – også i utlandet, med det potensialet for eksport- og skatteinntekter som ligger der.

SSBs tall er et varsku. Måtte det bli hørt.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen 12. desember 2016.

søndag 11. desember 2016

Ingen kapital i tidlig fase, ingen nye vekstbedrifter

Kombinasjonen av et skattesystem som favoriserer investeringer til eiendom, få private storinvestorer (vi har ingen Wallenberg-familie i Norge) og en stat kun bruker småpenger på investeringer i neste generasjons næringsliv gir Norge "jumboplass" i tilgang på tidlig-fase-kapital. Det bør vi gjøre noe med. I en situasjon der etablerte næringer sliter, er det vanskelig å se hva som kan være viktigere enn å investere i det som kan bidra til fremtidens vekstbedrifter eller arbeidsplasser.

Med Gunnar Gundersen, Frode Eilertsen og Fredrik Solvang.
Onsdag 7. desember var jeg gjest i debatt hos Dagsnytt18 om Investinors mandat og regjeringens foreslåtte kutt i bevilgningene. Høyres næringspolitiske talsperson Gunnar Gundersen og gründer Frode Eilertsen var også invitert til å svare på Fredrik Solvangs spørsmål.

Allerede dagen etter, torsdag 8. desember, kom nyheten om at en samlet Stortingets næringskomite vendte tommelen ned for regjeringens ønske om å tilbakeføre 1,25 milliarder fra Investinor. Det var en klok reversering av et lite gjennomtenkt forslag. Forhåpentligvis signalliserer det også en mer offensiv holdning fremover. Nå skal tilgang på venturekapital "utredes". Om denne nye utredningen skal få betydening for norske gründer- og vekstbedrifter, må den gjennomføres i åpenhet, trekke inn relevante fagpersoner og -miljøer, og gå løs på en større oppgave enn Investinor alene: Det "bobler" i norske gründermiljøer og det haster med å få på plass en helhetlig finansieringskjede i Norge.

Unge bedrifter er viktige for jobbskaping. Men det er et lite knippe med unge selskaper som er spesielt viktige jobbskapere. En OECD-analyse estimerte at mellom 2001 og 2010 sto seks-sju prosent av oppstartsbedriftene i Norge for nær halvparten av all jobbvekst skapt av alle unge bedrifter.

I motsetning til bredden av oppstartede «levebrødsbedrifter», som ofte går med overskudd etter kort tid, men har begrensede ambisjoner for vekst, må innovative vekstbedrifter oftest gjennom en lengre utviklingsperiode, før de får på plass globalt skalerbare produkter eller tjenester. I den perioden er investeringskapital avgjørende.

Investinor er et statlig eid investeringsselskap og et viktig ledd i utviklingen av nye, norske vekstbedrifter. Denne saken handler ikke om hvorvidt staten skal plukke vinnere eller graden av statlig eierskap i norsk økonomi, fordi målet med Investinor er ikke at staten skal eie, men tilby vekstkapital i en sårbar fase og så selge bedriftene videre til private eiere. Investinor har ikke lov å investere alene og i praksis kommer to tredjedeler av kapitalen ifra private investorer.

Tall fra Eurostat viser at investeringene har dessverre vært på vikende front i Norge, særlig i bedriftenes tidligste utviklingsfaser og at nivået synker mest i hele OECD-området.

I Sverige har de tre statlige investeringsfond som er aktive i tidlig fase, som samlet sett har 10 milliarder kroner under forvaltning. Det vil ikke by på suksess dersom vi kun gjør tilgjengelig en hundredel av dette beløpet i Norge. 100 millioner kroner er mye penger, men ikke nok til å være relevant i venturefasen – en enkeltinvestering i et selskap alene kan fort være på 100 millioner kroner. I tillegg har Sverige skatteinsentiver for investorer og helt ferske tall fra Dagens Industri viser at det i 2016 vil bli investert 15 milliarder kroner fra private investorer i unge teknologiselskaper i Sverige.

Abelia og Norsk Venturekapitalforening (NVCA) har fremmet to forslag til skatteincentiver for investeringer i unge vekstbedrifter, som reduserer den privatøkonomiske risiko som investorer står overfor og samtidig vil føre til økte investeringer. Forslagene bygger på skatteordninger som praktiseres i Storbritannia, hvor de ifølge offentlige evalueringer gir positive virkninger på investeringer og aktivitet. Det første forslaget er innføring av skattefradrag for vekstinvesteringer, inspirert av SEIS-ordningen, slik at mer risikovillig, kompetent kapital allokeres til unge vekstbedrifters tidlige og mest risikofylte fase. Det andre forslaget er innføringen av et seriegründerfradrag, dels inspirert av den britiske "Entrepreneurs’ Relief", som gjør det attraktivt for en vellykket gründer eller entreprenør å reinvestere realisert gevinst i ny oppstartsvirksomhet. I tillegg foreslås det bedret skatteincentiver ved tegning av ny kapital i vekstfokuserte, etablerte bedrifter.



tirsdag 6. desember 2016

Kvinneunderskuddet

Bilde lånt av Computerworld


Den lave andelen kvinner i teknologinæringen er et problem når vi skal utvikle nye løsninger og bygge nye norske vekstnæringer.


Utvikling og anvendelse av teknologi er en forutsetning for å løse noen av våre viktigste samfunnsutfordringer. I jakten på løsninger innen helse og klima – og for å bygge nye eksportnæringer som sikrer vekst og velstand i Norge – kommer det til å bli hard kamp om teknologitalentene.

Vi trenger flere som velger teknologifag, og vi trenger flere som kan omsette sin kompetanse til nye produkter og tjenester. I dette bildet er fraværet av kvinnene det lengste lerretet å bleke.

Blant 1.600 tech-selskaper som Investinor har studert siden 2009, er det bare én prosent som har kvinnelig grunnlegger, daglig leder eller styreleder. En fersk EU-rapport viser at Sverige har samme problem - også der er bare én prosent av tech-selskapene eid eller ledet av kvinner. Det landet som knekker den kvinnelige gründerkoden kan åpenbart få et fortrinn også utenfor landets grenser. Det bør Norge klare.

Mangelen på kvinnelige tech-gründere skyldes delvis manglende teknologikompetanse. Mens kvinnene utgjorde nesten 60 prosent av søkermassen i Samordna opptak for 2016, var kvinneandelen blant søkere med teknologi som førstevalg bare 26 prosent. Det er lavere enn i 2015, og lover ikke godt for den fremtidige kvinneandelen i teknologinæringen. Heldigvis har andelen økt de siste årene, men det er fortsatt bare 24 prosent kvinner i norsk ikt-næring, og kun 16 prosent av topplederne er kvinner.

Norge trenger problemløsere av begge kjønn for å skape nye kunnskapsarbeidsplasser og nye vekstnæringer. Mange av løsningene på våre største samfunnsutfordringer innenfor helse og klima handler om utvikling og bruk av ny teknologi. Vi kan ikke basere oss på at bare halve befolkningen skal delta i problemløsningen. Idérikdommen er åpenbart likt fordelt, spørsmålet hvordan vi kan bidra til å få frem gründere av begge kjønn.

Nylig utlyste Simula Innovation to gründer-stipender á 500.000 kroner, hvorav minst ett av dem skal gå til en kvinnelig tech-gründer. De har erkjent at kvinneandelen er altfor lav i Simulas gründergarasje og øvrige portefølje. Av de mange selskapene som har sitt utspring hos Simula, er ingen stiftet eller ledet av kvinner. Christian Bjerke i Simula Innovation mener det finnes stereotypier knyttet til kvinner og gründerskap, og tror det er behov for mentorordninger og synliggjøring av kvinnelige forbilder og suksesshistorier.

Sammen med Oda-Nettverk har Abelia denne høsten etablert STAR-programmet, som er et utviklingsprogram for å få flere kvinnelige ikt-ledere, og vi har også tatt initiativ til en kåring av Norges 50 fremste teknologikvinner til våren. Vi tror imidlertid at det er behov for mer enn å stå på sidelinjen og heie på kvinnelige ikt-gründere.

Abelias Omstillingsbarometer 2016 viser at Norge har gode oppstartsmuligheter for gründere i forhold til en rekke andre land. Vi har også middels tilgang til finansiering og et middels nivå på skatter og byråkrati. Motivasjonen vår til å starte nye bedrifter er imidlertid urovekkende lav, noe som gjør at Norge ender langt ned på listen for faktisk entreprenøraktivitet. Her er det et stort potensial som venter på å bli realisert.

Når vi skal mobilisere både politikere, investorer, næringslivet og det offentlige virkemiddelapparatet til å stimulere til mer gründerskap, er det all grunn til å finne løsninger som tar høyde for at vi stort sett bare rekrutterer gründere fra halve befolkningen.

Helse- og omsorgssektoren er dominert av kvinnelig arbeidskraft. Dermed er det også kvinnene som har best forutsetninger for å vite hvor skoen trykker – og dermed finne hvilke innovasjoner og forbedringer som kan øke produktiviteten. Den demografiske utviklingen gir store utfordringer for helse- og omsorgstjenesten, så her er vi avhengig av gode innovasjoner og godt gründerskap.

Det gjør ingenting om gründerskap som kan løfte nasjonen også kan løfte frem kvinnene.

mandag 14. november 2016

Silicon Valley, you've been Trumped

Da det natt til onsdag 9. november ble stadig klarere at Donald Trump ville bli USAs neste president, tok Silicon Valley til Twitter for å brøle ut sin frustrasjon. "La meg våkne opp", skrev Sam Altman, som leder akseleratorprogrammet Y Combinator. Hyperloop One-gründer Shervin Pishevar mente California nå burde bli en egen stat. I Lisboa, der mange tech-folk er samlet denne uken, skrek en rasende Dave McClure, grunnleggeren av 500 Startups, ”I’m pissed off, I’m sad, I’m ashamed, I’m angry” fra scenen.

Med få unntak har amerikanske techledere støttet Hillary Clinton – og regnet med at dette kom til å gå fint. Det gjorde det ikke.

Hvordan kunne en næring som stolt hevder de former fremtiden, som bygger milliardbedrifter basert på avanserte algoritmer og kunstig intelligens, ta så grundig feil i noe så viktig som et presidentvalg? Og de var ikke alene. Meningsmålingsinstituttene, valgekspertene og media så heller ikke jordskjelvet komme. Til tross for alle advarslene – fra nettopp eksperter på alt fra sikkerhet til klima – har velgerne i USA lagt et av verdens tyngste ansvar på skuldrene til en eiendomsmogul og reality-TV-stjerne med tvilsom omgang med fakta, null erfaring som folkevalgt og et uklart politisk program.

En kjerne er det likevel i Donald Trumps politiske prosjekt: Motstand mot globalisering. Han har konsekvent uttalt seg negativt om frihandelsavtaler, bruker begrepet "America First og ønsker å "gjenoppbygge" amerikanske industri. Hvis Trump gjør alvor av truslene om innføring av tollbarrierer på varer fra for eksempel Kina, innebærer det en reversering av 20 års økonomisk politikk som har hatt global samhandling som mål. Det er dårlig nytt for alle som baserer seg på globale verdikjeder – slik mange teknologibedrifter gjør. Også for norsk næringsliv skaper Trumps valgkampretorikk usikkerhet: Det er viktig for Norge at USA fortsatt har en aktiv rolle i internasjonalt samarbeid.

Det er nærmest opplest og vedtatt at det er "de fattige" i USA som har stemt frem Trump. Valgdagsmålingene viser imidlertid at Hillary Clinton fikk flertall blant de med inntekt under 50.000 dollar, Trump i alle grupper med høyere inntekt. 58 prosent av de hvite velgerne har stemt på Trump, og CNNs valgdagsmåling viser at han fikk flertall både blant hvite ungdommer og kvinner. Det er derfor for enkelt å si at Trumps flertall bare består av "sinte menn".

Årsaken til at Trumps budskap treffer så bredt handler om at samfunnsendringene, uroen og bekymringen ikke er forbeholdt noen få. I følge NRK har en vanlig amerikansk familie i dag 30.000 kroner mindre å bruke enn de hadde før finanskrisen i 2008, målt i inflasjonsjusterte penger. Amerikas én prosent rikeste har omtrent 20 prosent av landets samlede inntekter, noe som er mer enn en dobling siden 1980. I samme periode har det blitt mer enn tre ganger så dyrt å gå på universitet i USA. Kanskje viktigst er det at hver tredje industriarbeidsplass er blitt borte på snaut 30 år. Det utgjør svimlende seks millioner arbeidsplasser.

I Trumps valgkampslagord er ordet "again" sentralt: "Make America Great Again". I dette ligger opplevelsen av at andre land gjør det bedre, at ting ikke går i riktig retning, at mye var bedre før. Før verden kom tettere på. Før globalisering og digitalisering. Kreftene som har gjort amerikanske selskaper verdensledende, har også skapt trumpismen. At Silicon Valley er på kollisjonskurs med Trump er ikke så rart. At de ikke så ham komme derimot..

Vi er mer vaksinerte i Norge, men også vi må være bevisste at all begeistring for maskiner som kan gjøre menneskeoppgaver må kombineres med politikk som tilgodeser menneskene som gjorde maskinoppgaver. Et skattesystem som både fordeler og stimulerer nyskaping er viktig, det samme er investeringer i solid grunnutdanning, reell mulighet til høyere utdanning og etter-/videreutdanning. Alle må med.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen mandag 14. november 2016.

søndag 30. oktober 2016

Programmér eller bli programmert

Den brede enigheten om koding i skolen er bra, men det blir ikke debatt, kamp om ressurser og det går ikke politisk prestisje i noe alle er enige om. En konsekvens av enighet kan være at saker ikke får oppmerksomhet. Norges digitale fremtid er for viktig for dét. I tillegg til digitale pådrivere i politikken, trenger vi kanskje også noen motstandere som kan overbevises med gode argumenter og stemmes ned. Så frem med fjærpennene, om dere finnes - vi trenger debatten.


De siste årene koding vært et hett tema og vi har sett flere gode tiltak, som for eksempel etableringen av organisasjonen "Lær kidsa koding" og deres initiativ "Kodetimen".

Politiske beslutningstakerne følger også med i timen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har gitt ungdomsskoleelever på 146 skoler over hele landet tilbud om koding som valgfag. Og under Abelia Open i august erklærte Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre at om han ble statsminister, skulle koding inn som obligatorisk fag i skolen.

Teknologikompetanse muliggjør innovasjon og omstilling. For å leve av kunnskap må vi ha en høyt utdannet befolkning med relevant fagkompetanse. IKT-fag er spesielt viktig fordi teknologi muliggjør nødvendig innovasjon og fornying på alle samfunnsområder. Vår evne til å utnytte IKT avgjør om vi får til omstilling, nye tjenester og utvikling av nye fremtidsrettede næringer.

Abelias omstillingsbarometer viser nordmenn er verdensledende på grunnkompetanse innen teknologi. Vår kyndighet som privatpersoner står i kontrast til teknologibruk i næringslivet og særlig i offentlig sektor, der Norge faller på målinger som sammenligner oss med andre land.

En av årsakene er manglende tilgang på spisskompetanse. Over lang tid har Norge utdannet for få teknologer generelt og IKT-spesialister spesielt. OECD har advart og nasjonale undersøkelser viser at vi styrer mot alvorlig underdekning, og likevel: Det har skjedd lite.

Dette er bakgrunnen for et felles initiativ om satsing på digital kompetanse som Tekna, NITO, IKT-Norge og Abelia nylig tok. Det er både behov for økt forståelse av IT i alle deler av samfunnet og alle fag, og for flere nyutdannede med digital spisskompetanse.

Slik man kan lære seg flere språk, kan man lære seg forskjellige typer programmering. Og akkurat som ikke alle som velger gym skal bli toppidrettsutøver, skal ikke alle som lærer koding bli programmerere. Men digitale basisferdigheter er nødvendige.

"Samfunns- og teknologiutviklingen virker inn på alle fag, og digital kompetanse må komme til uttrykk i alle skolefagene", skriver Ludvigsen-utvalget i sin rapport fra 2015. De skriver videre at digital kompetanse er en forutsetning for å kunne delta i ulike former for læring og utdanning, og for å delta i arbeids- og samfunnsliv. Fire kompetanseområder blir trukket frem som kjernen i fremtidens skole: fagspesifikk kompetanse, kompetanse i å lære, kompetanse i å kommunisere, samhandle og delta og kompetanse i å utforske og skape. I sum: Ut med pugging, inn med problemløsning.

Koding i skolen gir muligheter for nettopp dette. Programmeringen utfordrer elevene med ulike problemstillinger som krever at elevene kombinerer kreativitet og kritisk tenkning.

Et eksempel til etterfølgelse er Estland, som har koding fra første klasse på barneskolen. Estland har også et fulldigitalisert statsapparat. Sammenhengen er åpenbar. De har tatt noen valg.

Skal koding inn i grunnskolen, må de som underviser også ha opplæring og undervisning i koding. Dermed må IKT og pedagogisk bruk av programmering og læringsteknologi bli obligatorisk i lærerutdanningen, og etter- og videreutdanning av lærere.

"Program or be programmed", skrev den amerikanske forfatteren Douglass Rushkoff. Det gjelder både enkeltmennesket og nasjonen Norge. Norge kan vinne verdensmesterskapet i digitalisering, men det skjer ikke uten at vi tar noen valg og investerer i kunnskap. Vi må lære å kode.

En lengre versjon av dette innlegget sto på trykk i Computerworld 28. oktober 2016.

fredag 21. oktober 2016

Et statsbudsjett for omstilling?

"Et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag" kaller regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2017. Regjeringen viderefører satsingen på forskning, innovasjon og digitalisering. Samtidig er den fortsatte veksten i offentlig pengebruk urovekkende. Stortinget er nå i gang med behandlingen av budsjettforslaget og Abelia deltar på høringer i elleve fagkomiteer. 


Den politiske debatten handler i stor grad om enkeltposter på budsjettets utgiftsside. Abelia ønsker å bidra til oppmerksomhet om hvordan vi kan sikre inntektssiden på fremtidige statsbudsjetter. Vi bekymrer oss for om satsingene på digitalisering og fornying innen det offentlige er kraftige nok og om tiltakene for utvikling av neste generasjons norsk næringsliv er ambisiøse og treffsikre nok. Vi bekymrer oss i sum for om vi i 2017 får et statsbudsjett for reell og helt nødvendig omstilling. 

Skatte- og avgiftsopplegg: Regjeringens forslag er basert på enigheten i Stortinget om en skattereform. Selskapsskatten foreslås redusert til 24 prosent (den er gradvis redusert fra 28 prosent i 2013 og ifølge skatteforliket skal satsen videre ned til 23 prosent i 2018). Stortingsflertallet ba i budsjettforliket for 2016 regjeringen om å "utrede ulike modeller for skatteincentiver/skattefradrag for langsiktige investeringer i oppstartselskaper og legge dette frem for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2017." Abelia/FIN har i samarbeid med NVCA utarbeidet et forslag til modell. Stortingets bestilling til tross: Regjeringen har ikke lagt inn midler til dette i sitt budsjettforslag. Vi håper Stortinget vil følge opp intensjonen fra i fjor.

Forskning og innovasjon: Regjeringen følger opp Langtidsplanen på viktige områder, men flere av departementene er "unnasluntrere". I våre innspill har vi påpekt at målet om tre prosent av BNP til FoU må følges opp med årlig opptrapping i offentlig finansiert forskning rettet mot de tematiske prioriterte områdene i Langtidsplanen. Det gjelder særlig næringsrettet forskning som stimulerer næringslivets egen forskningsaktivitet. Økning i forskningsmidler må fordeles gjennom Forskningsrådet, slik at fellesskapets midler styres mot den forskningen som har høyest kvalitet og er mest samfunnsnyttig. Regjeringen foreslår økninger til BIA og FORNY-programmet, introduserer et nytt virkemiddel (katapult), etablerer en ny satsing på kreative næringer og øker rammene for SkatteFUNN. Pre-såkornordningen, som Abelia har vært opptatt av å få på plass, foreslås videreført, men økes ikke. Dette, sammen med overraskende forslag til kutt i den tematiske forskningen, i Investors investeringsramme og Norges deltakelse i romfartssamarbeidet i ESA, er blant de utgiftsposter vi mener Stortinget bør styrke. 

Digitalisering og IKT: Det er flere gode digitaliseringstiltak i regjeringens budsjettforslag, som fulldigitalisering av domstolene og oppstart av det digitale Norsk helsearkiv. Vi ønsker oss et enda høyere ambisjonsnivå og opptrapping av incentiver som utløser digitalisering og innovasjon i det offentlige generelt og innen helse- og omsorgssektoren spesielt (medfinansieringsordning). Regjeringen adresserer ikke det økende behovet for IKT-kompetanse i alle samfunnssektorer. Norge er blant landene i OECD-området som utdanner færrest teknologer og innen IKT styrer vi mot kraftig underdekning. Sammen med Tekna, NITO og IKT-Norge fremmet vi felles krav som vi jobber for at Stortinget skal følge opp.

Høringer i elleve fagkomiteer
Vi jobber kontinuerlig med regjeringen og stortingsrepresentantene for å få gjennomslag for våre saker. Et viktig ledd i arbeidet med statsbudsjettet er å delta på komitéhøringer. Budskapene våre tilpasses den enkelte fagkomite, men overordnet er vi opptatt av at Stortinget nå må prioritere, dvs. flytte penger, ikke plusse på. Vi står overfor store miljø- og samfunnsutfordringer som vil kreve kontinuerlig omstilling i årene som kommer. Budsjettet må derfor ha som hovedmål å utvikle lønnsomme og bærekraftige arbeidsplasser i privat sektor og styrke norsk eksport.

torsdag 20. oktober 2016

Offentlig sektor bør bruke konsulenter: Å "gjøre selv" kan fort bli både digert, dyrt og dårlig.

Offentlig sektors bruk av konsulenter får mye oppmerksomhet, men det snakkes lite om effekten av god rådgivning og alternativene til å bruke konsulenter. 
Teknisk Ukeblad 10. februar 2016

Ved årsskiftet gjorde vegdirektør Terje Moe Gustavsen noe så sjeldent som å sende et åpent brev til de eksterne konsulentene Vegdirektoratet hadde brukt gjennom 2015: "Jeg har lyst til å sende en spesiell takk til deg i år. Hjulene ville nok ha gått rundt uten at vi leide inn dine tjenester, men farten på hjulene ville garantert ha vært mye lavere."

Vegdirektøren påpeker at direktoratet har behov for spisskompetanse i perioder og at alternativene til å bruke eksterne konsulenter er "enten lavere aktivitet, eller en betydelig større organisasjon". Som den lille gutten i eventyret om Keiserens nye klær, påpeker Vegdirektøren det åpenbare. Det ville vært dårlig bruk av skattepenger om offentlige virksomheter til enhver tid skal ha enhver tenkelig kompetanse i beredskap – sittende med full lønn på reservebenken, inntil de kanskje trengs. Kanskje er det i blant behov for 7, 10 eller 15 prosjektledere, advokater, kommunikasjonsrådgivere, finansrådgivere eller IKT-konsulenter, men å ha 7, 10 eller 15 fast ansatt fordi det en gang i blant er behov for alle sammen, er dårlig ressursutnyttelse.

Å sitte på benken er heller ikke bra for dem som sitter der. Ferdigheter videreutvikles på banen – i krevende situasjoner. Gode rådgivere blir bedre i samspill med krevende oppdragsgivere – og flere er bedre enn én. Selvsagt kan og må spisskompetanse bygges internt i virksomheter. Men den enkelte virksomhet verken kan eller bør ha spisskompetanse på alt. Å "gjøre selv" kan fort bli både digert, dyrt og dårlig.

Parallelt med diskusjonene om det offentliges omstillingsbehov, pågår debatten om å redusere det offentliges konsulentbruk. Det er et tankekors om de effektiviseringstiltak som nå iverksettes, som "avbyråkratiseringskuttet", ikke fører til reell omstilling, men reduserer det som faktisk bidrar til å øke omstillingsevnen: Gode råd, kunnskap, teknologi og perspektiver – ofte utenfra.

Et overveldende flertall av norske virksomheter som kjøper konsulenttjenester er fornøyde. I en undersøkelse svarte 86 prosent av oppdragsgiverne at de hadde fått valuta for pengene. Likevel er det dem som i debatter om offentlig sektor ønsker å avskriv hele bransjen og "kutte konsulentbruken i det offentlige". Det er vanskelig å forstå disse ropene som annet enn uttrykk for mistillit til lederne som ber om hjelp utenfra eller manglende forståelse for spisskompetanse.

Selvsagt er det store forskjeller mellom konsulenter. Noen er dårlige, noen gode. Både offentlige og private kjøpere av tjenester må være kritiske og krevende. I tider med omstilling, der nytenking og spisskompetanse er særlig viktig, står konsulentene paradoksalt nok mest lagelig til for hugg. Abelia stiller seg undrende til utspill som helseminister Bent Høie sitt tidligere i høst, da han skrev i Dagens Næringsliv at "på grunn av lav kompetanse ble staten et offer for konsulentbransjen". Om helsesektoren har kjøpt tjenester som ikke dekker behovet, er vel årsaken at oppdragsgiver og leverandør har snakket for dårlig sammen, ikke at "konsulentnæringen" har begått overgrep?

Ingen kan kunne alt. Konsulentbransjen fungerer både som koblere av kunnskap mellom organisasjoner og kunnskapsfelt, og som kilde til læring og utvikling i norsk næringsliv og offentlig sektor. I tillegg bringer konsulenter kunnskap og kompetanse fra ulike fagfelt, organisasjoner og markeder inn i nye næringer. La oss snakke gode råd og gode rådgivere opp, ikke ned. De er avgjørende. Og minst like mye nå som før.

Denne kronikken sto på trykk i Finansavisen mandag 10. oktober.