onsdag 1. april 2015

Læringsteknologiens dørstokkmil

Skal vi ha verdens beste skole, må vi også ha de beste læringsverktøyene. Norskutviklet læringsteknologi hylles i utlandet, men er vanskelig tilgjengelig i Norge.
 

Det gir like lite mening å snakke om digitale læremidler som teknologi som det er å diskutere funksjonen til papir og blyant. Det viktige er å se hva vi kan bruke det til, og hvilke verktøy som kan løse utfordringene vi har i norsk skole, enten det er for lite individuelt tilpasset undervisning eller elever som slutter før fullendt skoleløp.

Nylig arrangerte Abelia et frokostmøte om læringsteknologi, hvor både leverandører, brukere og politikere var samlet for å diskutere hvordan den norske skolen kan utnytte digitale læreverktøy.

Karmøy kommune presenterte sin strategi, og kunne vise til svært gode resultater etter å ha tatt i bruk læringsteknologi i stor skala, noe man skulle tro ville lede mange til å gjøre det samme.

Dessverre er det langt mellom de læringsteknologiske suksesskommunene.

Det skyldes ikke manglende interesse for digitale løsninger i skolen. En undersøkelse InFact gjorde på oppdrag fra oss i februar viser at to av tre nordmenn mener den norske skolen bør bruke flere digitale løsninger hvis det medfører at læringen i større grad blir tilpasset elevens nivå og behov. Bare 20 prosent sier nei til dette, mens 17 prosent svarer "vet ikke".
Mangler ikke evner

I den samme undersøkelsen går det frem at det heller ikke er manglende evner hos lærerne som er utfordringen. Folk generelt, og foreldre spesielt, har tiltro til at lærerne har en tilfredsstillende digital kompetanse, selv om man av og til kan få et annet inntrykk i media.

Hvis det ikke er viljen hos folk flest eller evnen hos lærerne som hindrer at læringsteknologi tas i bruk i større skala, hva er det da som gjør at Norge henger etter?

Mye av svaret finnes i kontakten mellom næringsliv og offentlig sektor.


Oppstartsmiljøet StartupLab som har bidratt til suksessene Dragon Box og KAHOOT, sier rett ut at det er for tidkrevende å forholde seg til det norske skolesystemet og deres innkjøpsrutiner.

De ønsker seg den norske skolen som første kunde, men registrerer at det er mye enklere å selge direkte til foreldre. Derfor fokuserer de heller på å hjelpe norske læringsteknologiprodusenter til å lykkes internasjonalt enn å utforske et hjemlig skolemarked med over 600.000 elever.
Markedet er hindringen

Snarere enn manglende vilje og evne hos leverandører og brukere, er det selve markedet for læringsteknologi som er hindringen. Her ligger det et stort potensial. Selv om enkelte norske bedrifter lykkes med å selge ettertraktet læringsteknologi til andre land, er det et grunnleggende problem at de ikke er partnere for norske skoler.

Skal de lykkes internasjonalt, er det en klar fordel at de også har forutsetninger for å lykkes i hjemmemarkedet.

På den ene siden trenger vi et bredere samarbeid mellom bedriftene som utvikler læringsteknologi. Hvis ingen deler sine erfaringer vil vi ikke få en sterk nok plattform til å utvikle verktøy som sprenger grenser og setter nye standarder for læremidler.

På den andre siden trenger vi et nasjonalt marked som ikke låses inn ved monopolvirksomhet som stenger de beste kreative miljøene ute.  

Vi har mye å lære av danskene som har valgt en helhetlig, tverrfaglig og fleksibel modell for introduksjon av nye læremidler.

En slik tilnærming kan vise seg å ha positive effekter utover å skape et marked for salg av produkter og tjenester mellom næringsliv og offentlig sektor.
40 prosent uten grad

I dag er det bare 60 prosent av elevene som fullfører videregående skole på normert tid, og tendensen forplanter seg videre i utdanningssystemet: Hele 40 prosent av dem som begynner høyere utdanning har ikke oppnådd en grad 10 år senere.

Selskapet Conexus i Drammen har utviklet løsninger som kan være svaret på utfordringen. Ved hjelp av digitale verktøy kan de tilpasse undervisningen og samtidig finne frem til elever som potensielt kan falle ut av skolesystemet. Der er det mye penger å spare.

I 2010 leverte Senter for økonomisk forskning en rapport som viser en samfunnsmessig gevinst på 5,4 milliarder kroner for hvert eneste kull der andelen som fullfører videregående opplæring øker fra 70 til 80 prosent.

Undersøkelsen InFact gjennomførte for Abelia i februar viser også at 60 prosent av den norske befolkningen mener myndighetene bør bruke teknologiske muligheter for å hindre frafallet i det norske skolesystemet.

Verktøyene er allerede utviklet, og motivasjonen hos lærere og brukere er allerede tilstede. Det burde være god nok grunn til å se nærmere på hvordan dette markedet fungerer i Norge, og gi motivasjon for å korte ned den læringsteknologiske dørstokkmila.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar