Edtech: PCen er ikke blyantens motstykke

Påvirkes skolen av at all verdens informasjon nå kun er et tastetrykk unna? Nja. Teknologien som kaster om på nesten alt annet, har inntil videre fått liten plass i skolen, institusjonen som skal forberede neste generasjon på livene de skal leve.

I tillegg gir læringsteknologi store muligheter for individuelt tilpasset undervisning, kan bidra til mestring og bedre læring og være et verktøy for å løse skolens aller største utfordring: Frafall. Dette skriver June Breivik om i sin nye bok "Læring i en digital tid".

Endrer alt unntatt skolen?

Digitalisering endrer alle bransjer, alle bedrifter, måten vi utøver ledelse på, våre privatliv og våre forventninger som kunder, brukere og innbyggere. Med mobiltelefonen kan vi betale bussbilletter like lett som vi utfører banktjenester, lytter til musikk, kjøper bolig og aksjer eller sjekker været.

Vi har tilgang til all verdens kunnskap, kan etablere kontakt med folk i alle deler av verden og delta i samtaler om et hvilket som helst tema. Endrer digitalisering alt - unntatt skolen?

Breiviks bok handler ikke teknologi. Det er en bok om læring. Og om den tiden vi faktisk lever i. Jeg har lest den med entusiasme, for hun skriver knakende godt. Med utgangspunkt i sin brede erfaring peker hun på utfordringer knyttet til skolen som det snakkes for lite om i norsk offentlighet: Idealene om å møte hver elev på hans/hennes nivå og tidlig innsats for å forebygge frafall, er det bred enighet om. Allikevel er frafallet fortsatt skremmende høyt etter 20 års bevisst innsats, og de politiske diskusjonene handler om antall lærer pr. elev, ikke om hvordan selve undervisningen foregår. Det stilles få spørsmålstegn ved om klasserom og forelesninger er en god pedagogisk modell i 2015.

Tilfeldigheter bestemmer

Avstanden mellom elevenes digitale privatliv og analoge skoleliv er godt dokumentert: Den norske landrapporten basert på den store internasjonale undersøkelsen (ICILS) om digitale ferdigheter hos elever i ungdomsskolen viser at elevene lærer digitale ferdigheter hjemme, ikke på skolen.

Mange norske skoler jobber godt med læringsteknologi, men det er svært stor variasjon. Det viser også rapporter fra IKT-senteret. Elevene må ha flaks for å få en godt integrert ikt-bruk i læringssituasjonen: de må bo på riktig sted, til riktig tid, og tilfeldigvis få riktig lærer som har et personlig engasjement for bruk av ikt i skolen. Norge skårer middels i ICILS-undersøkelsen, men hele 24 prosent av elevene skårer svært dårlig.

Danske lærere benytter digitale læremidler fire ganger så mye som norske lærere og i Norge bruker bare åtte prosent av elevene datamaskin daglig på skolen.

PCen er ikke blyantens motstykke

Det sentrale er ikke datamaskinene. Dette er et av Breiviks hovedpoenger: Hun siterer professor Clayton Christensen som har sagt at måten ny teknologi har blitt innført på i skolen har vært fullstendig logisk, forutsigbar og fullstendig feil. Teknologi har blitt innført for å underbygge eksisterende praksis - sette strøm på maskineriet som allerede finnes, men ikke for å utnytte de nye mulighetene teknologien gir.

Lærerens og elevens roller ligger fast: Læreren formidler, eleven lytter. Det skjer kanskje med elektronisk tavle, ikke med kritt eller overheadprojektor, men det er ikke dette som er læringsteknologi. PCen er ikke blyantens motstykke.

Breivik gir et godt eksempel på hva det faktisk er: Programmer som er utviklet for elever med dysleksi, LingDys og LingRight, som gjenkjenner feil, tilpasser undervisningen og trener den språklige bevisstheten til eleven, slik at han/hun blir bevisst egne feil og retter dem. "Den effekten dette har, kan ikke timer med spesialundervisning eller en lærer som setter røde streker sammenlignes med", skriver hun.

Hvorfor gjør vi ikke mer?

Norge har mange spennende læringsteknologimiljøer. Fronter og It's Learning lykkes internasjonalt. Rolf Assev, som var med på å starte opp Opera, står bak Dragonbox gjennom selskapet WeWantToKnow. Gjennom StartUpLab tar han nå initiativ til å gjøre Norge til en ledende nasjon i utvikling av læringsteknologi gjennom Oslo Ed Tech Cluster som nylig fikk Arena-status. Det er flott. Og selskaper som Kahoot med 2,4 millioner brukere, samt Studix er godt i gang. Det samme er Conexus, som både leverer læringssystemer til mange norske skoler og eksporterer sine produkter.

June Breivik trekker i boken frem det Kristin Clemet har kalt ett-talls tyranniet: En klasse, ett fag, en lærer, en undervisningstime, et reproduktivt kunnskapssystem, en bussmodell i klasserommet. Mye tyder på at det ikke er slik man lærer best.

Individuelt tilpasset undervisning og tidlig innsats er idealer det er bred politisk enighet om. Så hvorfor gjør vi ikke mer av det som virker?

Bloggposten er tidligere publisert på TU.no.