OECD om Norge: Omvendt mastersyke?

Norge har færre med mastergrad enn våre naboland og ligger under OECD-snittet i andel voksne med utdannning på mastergradsnivå. For få norske ungdommer velger lange utdanningsløp, ikke for mange. En ny rapport slår delvis beina ut under påstanden om at vi har en "høyt utdannet befolkning". Det bør uroe oss. Skulle vi ikke leve av kunnskap og teknologi fremover?

OECDs nye rapport, Education at a Glance 2015 er en årlig indikatorrapport der 34 ulike land sammenlignes. Rapporten for 2015 er interessant lesning. For Norges vedkommende inneholder den både gode og dårlige nyheter. Norge friskmeldes (igjen) for den påståtte "mastersyken", og rapporten inneholder en rekke andre tankevekkende observasjoner:  

• "Syke" av det motsatte? Norge ligger under OECD-snittet når det gjelder andelen voksne med utdanning på mastergradsnivå (16 %). Også i sammenligning med våre naboland gjør vi det svakt: Andelen er 19 % i både Danmark og Sverige. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen  sier det slik i et intervju med DN:  - Dette viser at vi ikke har noen «mastersyke» i Norge, slik enkelte har hevdet. Tvert imot ligger vi bak land vi ellers liker å sammenligne oss med når det gjelder befolkningens utdanningsnivå.
• Flere unge uten videregående skole og Norge svakt på yrkesfag: Norge har lenge hatt en høyt utdannet befolkning, men mellom 2005 og 2014 økte andelen i aldersgruppen 25 til 34 uten videregående skole fra 17 til 19 %. Norge kommer samtidig svakt ut på andel med yrkesfaglig utdanning: 35 %, mot f.eks. 48 % i Danmark. I EU er snittet 52 %. Sett i sammenheng, gir disse funnene grunn til uro: Forsterkes en utvikling der mange unge mennesker verken fullfører et akademisk eller yrkesfaglig løp, der flere unge risikerer å bli stående helt utenfor arbeislivet?
• Digitalt kompetent befolkning: Norge kommer på 4. plass blant landene med flest IKT-kyndige voksne, slått av Nederland, Sverige og Tsjekkia. Ganske bra, med andre ord, men ikke best. 

Rapporten viser også at Norge er av landene som bruker aller mest penger på utdanning. Det bør ikke være noe selvstendig mål å bruke mest mulig penger, men det er dette den utdanningspolitiske debatten i stor grad dreier seg om. OECD-rapporten er nok en anledning til å ta tak i det som faktisk er viktig: Kvalitet og relevans. For konsekvensene for den enkelte og for samfunnet er store, om vi ikke greier å gi unge mennesker de kunnskaper, ferdigheter og verktøy de vil trenge i arbeidslivet. Norge trenger både mestere og mastere - og lykkes ikke mer enn under gjennomsnittlig med noen av delene.