Edtech: PCen er ikke blyantens motstykke

Påvirkes skolen av at all verdens informasjon nå kun er et tastetrykk unna? Nja. Teknologien som kaster om på nesten alt annet, har inntil videre fått liten plass i skolen, institusjonen som skal forberede neste generasjon på livene de skal leve.

I tillegg gir læringsteknologi store muligheter for individuelt tilpasset undervisning, kan bidra til mestring og bedre læring og være et verktøy for å løse skolens aller største utfordring: Frafall. Dette skriver June Breivik om i sin nye bok "Læring i en digital tid".

Endrer alt unntatt skolen?

Digitalisering endrer alle bransjer, alle bedrifter, måten vi utøver ledelse på, våre privatliv og våre forventninger som kunder, brukere og innbyggere. Med mobiltelefonen kan vi betale bussbilletter like lett som vi utfører banktjenester, lytter til musikk, kjøper bolig og aksjer eller sjekker været.

Vi har tilgang til all verdens kunnskap, kan etablere kontakt med folk i alle deler av verden og delta i samtaler om et hvilket som helst tema. Endrer digitalisering alt - unntatt skolen?

Breiviks bok handler ikke teknologi. Det er en bok om læring. Og om den tiden vi faktisk lever i. Jeg har lest den med entusiasme, for hun skriver knakende godt. Med utgangspunkt i sin brede erfaring peker hun på utfordringer knyttet til skolen som det snakkes for lite om i norsk offentlighet: Idealene om å møte hver elev på hans/hennes nivå og tidlig innsats for å forebygge frafall, er det bred enighet om. Allikevel er frafallet fortsatt skremmende høyt etter 20 års bevisst innsats, og de politiske diskusjonene handler om antall lærer pr. elev, ikke om hvordan selve undervisningen foregår. Det stilles få spørsmålstegn ved om klasserom og forelesninger er en god pedagogisk modell i 2015.

Tilfeldigheter bestemmer

Avstanden mellom elevenes digitale privatliv og analoge skoleliv er godt dokumentert: Den norske landrapporten basert på den store internasjonale undersøkelsen (ICILS) om digitale ferdigheter hos elever i ungdomsskolen viser at elevene lærer digitale ferdigheter hjemme, ikke på skolen.

Mange norske skoler jobber godt med læringsteknologi, men det er svært stor variasjon. Det viser også rapporter fra IKT-senteret. Elevene må ha flaks for å få en godt integrert ikt-bruk i læringssituasjonen: de må bo på riktig sted, til riktig tid, og tilfeldigvis få riktig lærer som har et personlig engasjement for bruk av ikt i skolen. Norge skårer middels i ICILS-undersøkelsen, men hele 24 prosent av elevene skårer svært dårlig.

Danske lærere benytter digitale læremidler fire ganger så mye som norske lærere og i Norge bruker bare åtte prosent av elevene datamaskin daglig på skolen.

PCen er ikke blyantens motstykke

Det sentrale er ikke datamaskinene. Dette er et av Breiviks hovedpoenger: Hun siterer professor Clayton Christensen som har sagt at måten ny teknologi har blitt innført på i skolen har vært fullstendig logisk, forutsigbar og fullstendig feil. Teknologi har blitt innført for å underbygge eksisterende praksis - sette strøm på maskineriet som allerede finnes, men ikke for å utnytte de nye mulighetene teknologien gir.

Lærerens og elevens roller ligger fast: Læreren formidler, eleven lytter. Det skjer kanskje med elektronisk tavle, ikke med kritt eller overheadprojektor, men det er ikke dette som er læringsteknologi. PCen er ikke blyantens motstykke.

Breivik gir et godt eksempel på hva det faktisk er: Programmer som er utviklet for elever med dysleksi, LingDys og LingRight, som gjenkjenner feil, tilpasser undervisningen og trener den språklige bevisstheten til eleven, slik at han/hun blir bevisst egne feil og retter dem. "Den effekten dette har, kan ikke timer med spesialundervisning eller en lærer som setter røde streker sammenlignes med", skriver hun.

Hvorfor gjør vi ikke mer?

Norge har mange spennende læringsteknologimiljøer. Fronter og It's Learning lykkes internasjonalt. Rolf Assev, som var med på å starte opp Opera, står bak Dragonbox gjennom selskapet WeWantToKnow. Gjennom StartUpLab tar han nå initiativ til å gjøre Norge til en ledende nasjon i utvikling av læringsteknologi gjennom Oslo Ed Tech Cluster som nylig fikk Arena-status. Det er flott. Og selskaper som Kahoot med 2,4 millioner brukere, samt Studix er godt i gang. Det samme er Conexus, som både leverer læringssystemer til mange norske skoler og eksporterer sine produkter.

June Breivik trekker i boken frem det Kristin Clemet har kalt ett-talls tyranniet: En klasse, ett fag, en lærer, en undervisningstime, et reproduktivt kunnskapssystem, en bussmodell i klasserommet. Mye tyder på at det ikke er slik man lærer best.

Individuelt tilpasset undervisning og tidlig innsats er idealer det er bred politisk enighet om. Så hvorfor gjør vi ikke mer av det som virker?

Bloggposten er tidligere publisert på TU.no.

Space Business: Verdier fra verdensrommet

Jordobservasjon, satelittnavigasjon, boring på Mars, livredding med ubemannede fly, posisjonering, landingssystemer for fly, avdekking av oljesøl og snøskredvarsling. Data fra verdensrommet er samfynnsnyttige og god butikk. I diskusjoner om "hva Norge skal leve av etter oljen", bør vi også rette blikket oppover og utnytte mulighetene Norge har til å utvikle en verdensledende posisjon innen "space innovation". 

European Space Expo-utstillingen åpnet på Youngstorget i Oslo fredag 28. august. Der gis et innblikk i alt satellitter allerede brukes til. Mandag 31. august arrangerte Norsk Romsenter og Abelia næringseminar om nye muligheter for næringslivet for å omsette data fra rommet til verdiskaping. 

Norsk "romfartsbransje" omsetter allerede for mer enn 6 milliarder pr. år og skaper arbeidsplasser, nye bedrifter og kunnskap og teknologi som selges i et globalt marked. Å skape verdier med data fra verdensrommet høres kanskje fremmed ut, men vi bruker satelittbaserte tjenester daglig, f.eks. i form av GPS og satelittkommunikasjon.

Det er bare begynnelsen. Internasjonalt snakkes det nå om "space innovation". Denne innovasjonen drives i stadig større grad drives frem av næringslivet, og er en del av økonomien som vokser raskt. På verdensbasis regner man med at denne næringen utgjør rundt 350 milliarder.

Abelia organiserer mange virksomheter som retter blikket oppover og fremover – opp i rommet og fremover mot mulighetene som ligger i å omsette kunnskapen om verdensrommet til bedrifter, verdiskaping og arbeidsplasser. Flere av dem deltok på næringsseminaret, f.eks. Zaptec som utvikler boreteknologi for Mars og Kongsberg Satellite Services som er verdensledende på tjenester som er baserte på data fra satelitter og tjenester for satellitteiere.

Norge har gjennom mange år bygget opp en konkurransedyktig romnæring, som blant annet leverer telekommunikasjonstjenester, avanserte navigasjonstjenester, bakkestasjonstjenester for satellitter og komponenter til satellitter og bæreraketter. Industrien omfatter både store og små- og mellomstore bedrifter. Og forutsetningene er gode: Vår geografiske posisjon og våre klimatiske forhold er gunstige. Vi har en utskytningsbase på Andøya. Vi har teknologimiljøer i verdensklasse. Og kunnskapsmiljøer med ekspertise på å ta ned, analysere og kommersialisere data fra verdensrommet.

Norske myndigheter har gjort og gjør store investeringer i romforskning, og et godt samspill mellom myndighetene og næringslivet har vært avgjørende for at Norge har fått denne posisjonen.

Videreføringen av Copernicus-programmet, som det ble reist spørsmål ved i forbindelse med behandlingen av siste statsbudsjett, er avgjørende for mulighetene fremover. I tillegg til de mange strategiske gevinstene ved norsk deltakelse i Copernicus, har programmets økonomiske rammer isolert sett vært et lønnsomt prosjekt for Norge. Vi betaler mindre enn tre prosent av kostnadene for programmet samtidig som vi har 15 prosent av arealet som dekkes i Europa. Siden oppstarten for snaut 15 år siden har det samlede finansielle bidraget fra Norge vært 227 millioner kroner. I samme periode har norske aktører vunnet kontrakter for rundt 400 millioner kroner. Kostnadene for norsk deltagelse i perioden 2014 til 2020 er estimert til cirka 954 millioner kroner.

En av Star Trek-seriene heter "The new frontier". For forskning, innovasjon og kommersialisering er rommet virkelig en "new frontier". Raketter, satelitter, utforskning av planeter, kometer og asteroider, gravitasjon og 3D-printing. De siste fem årene har kommersielle amerikanske teknologiselskaper opplevd en book av kommersiell aktivitet som resultat av økende interesse for verdensrommet, parallelt med at de samlede statlige investeringene i romfart har falt på verdensbasis. Det er ingen grunn til at Norge ikke skal ta sin andel - og vel så det - av dette voksende markedet. Om vi ser potensialet, stokker beina politisk og får videreutviklet økosystemet for forskning, innovasjon og kommersialisering, er også mulighetsrommet uendelig stort.

Velferdsteknologi: Begeistring og bekymring

Det er bred enighet om at økt bruk av velferdsteknologi vil være nødvendig for å møte stadig voksende behov innen helse- og velferdssektoren. Til tross for vårt gode utgangspunkt, er andre land ledende på området, f.eks. Danmark dit norske kommuner reiser for å hente kunnskap. Samtidig eksporterer norske bedrifter velferdsteknologi til utlandet, som ikke tas i bruk i Norge. Hvordan kan vi forbedre samspillet mellom næringslivet og helse- og velferdstjenestene, til beste for alle, ikke minst for brukere og pasienter?

Er det behov for nasjonal opprydding? - Ja, svarte både Kari Kjønaas Kjos (FRP) og Tone Tellevik Dahl (A).

Helsedirektoratet har startet Nasjonalt velferdsteknologiprogram for å sikre at velferdsteknologi blir en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgssektoren innen 2020. Som et ledd i arbeidet ba Helsedirektoratet NHO gjennomføre en utredning for å avdekke markedspotensialet. Rapporten ble lagt frem i går, på en konferanse Abelia, Legemiddelindustrien, Norsk Industri, NHO Service og Norsk Teknologi inviterte til. Presentasjonene fra konferansen ligger her.

*

Nedenfor følger mitt sluttinnlegg:

Kjære alle sammen,

Begeistring og bekymring, sa Kristin Skogen Lund om NHOs syn på fremtidens velferdsteknologimarked i sitt åpningsinnlegg. Jeg vil bruke to andre ord: Velvilje og avmakt.

Først om velviljen – den deles av næringslivet og offentlig sektor.

Staten og kommunene erkjenner at næringslivs bidrag er nødvendig for bedre og mer bærekraftig helse- og velferdssektor. Forlovelsen er inngått. I HelseOmsorg21 erklæres helse og omsorg som et næringspolitisk satsingsområde.

Næringslivet ønsker å bidra. Behovene er der, teknologien og kompetansen er der, løsningene finnes – og bedriftene har et genuint ønske om å bidra, være del av løsningen på en av vår tids største utfordringer.

Velviljen er der.
Men det er avmakten, også.

Behovene og mulighetene er så store, men vi greier ikke helt å få til et samspill som gir de resultatene vi ønsker oss, som alle ønsker.

Flere landsforeninger i NHO-fellesskapet organiserer bedrifter som leverer til helse og omsorgssektoren - velferdsteknologi, helsetjenester, produkter, hjelpemidler, legemidler, bygging av infrastruktur. I sum organiserer NHO et mangfold av bedrifter som leverer løsninger i praktisk talt hele verdikjeden. Abelias medlemmer - teknologibedrifter, forskningsinstitutter, design- og konsulentmiljøer, innovasjonsselskaper, kompetansemiljøer innen helse og gründerbedrifter - ønsker å satse på en sektor der vi vet det er behov for dem.

Deres unisone tilbakemelding er tydelig: Avstanden mellom leverandør og bruker er for stor. Barrierene er betydelige – og de vokser. Det må tas politiske grep om vi skal få dette til.

En grunnleggende problemstilling er denne: Hvor ønsker det offentlige at markedet skal gis plass – og hvor ønsker en det ikke?

*

Jeg vil peke på tre roller det offentlige har:

• Som myndighetsorgan er det opp til staten å stille krav, gi incentiver og definere roller. Mye av innovasjonen i nordsjøen, f.eks. innen HMS, kom som et resultat av et myndighetspålegg om nulltoleranse for ulykker. I industrien har vi sett at myndighetskrav om å redusere utslipp og forurensing har vært innovasjonsfremmende og bragt frem nye løsninger. Skal en utløse innovasjon og et godt samspill med markedet, må det begynne med de mål en ønsker å oppnå. Stilles det krav om nulltoleranse for feilbehandling, vil det tvinge frem innovative teknologiske løsninger som sikrer en helt annen kvalitet i medisinering, metodikk osv.  
• Andre problemstilling oppstår når staten opptrer som markedsaktør. Vi ser det tydelig: Når staten går inn som aktør i velfungerende markeder, har det negative konsekvenser – både for markedsaktørene, men også for staten selv. På kort sikt, skaper det usikkerhet og uforutsigbarhet i markedet. På mellomlang sikt driver det markedsaktørene ut av markedet, fordi staten har større muskler og dermed reduserer oppsiden. På lang sikt – og dette er det meste alvorlige – innebærer det at markedet forsvinner og at det offentlige risikerer innlåsing i utdaterte tekniske løsninger og går glipp av den innovasjonen som skjer løpende i markedet, i møtet mellom krevende kunder og kompetente leverandører. Til syvende og sist undergraver det vår evne til å utvikle en helse- og velferdssektor som fortsatt er i verdensklasse – og rammer brukere og pasienter.

• Den tredje rollen staten har, er som innkjøper. Regjeringen ønsker forenkling, fornying og forbedring. Offentlige innkjøp utgjør svimlende 430 milliarder hvert år. Innovasjon i offentlige anskaffelser er det aller, aller viktigste verktøyet de har for å realisere sine politiske mål. Innkjøpene må gjennomføres slik at de fremmer innovasjon og konkurranse. Detaljerte spesifikasjoner må erstattes med ambisjoner om endring. Torbjørn Røe Isaksen har sagt det godt: "Lyspæren ble ikke til som et resultat av en gradvis utvikling av stearinlyset". Når offentlige innkjøpere begynner med å spesifisere stearinkvalitet, vekens lengde og hvor lenge lyset kan brenne, får vi ikke til det alle egentlig ønsker: Innovasjon. I offentlige bestillinger, må vi gå fra stearin til lys.

Damvad-rapporten er helt tydelig: "Innkjøpsprosessen vanskeliggjør innovasjon og markedsvekst". Resultatene fra intervjuene Damvad har gjort samsvarer helt og fullt med våre erfaringer:

*

I filmen Back to the Future II fra 1989 - før internettet - reiser Marty McFly langt inn i fremtiden. Til 2015. Der overraskes han, og publikum, av den grensesprengende teknologien som møter ham. Det flyvende skateboardet, klokken med værvarsling, selvtørkende tekstiler og videokonferanser. Huset familien McFly bor i, der dingsene snakker sammen, er det vi i dag vil kjenner som et smarthus og "internet of things".

Nå er vi i 2015 Ikke alt, men veldig mye av den elleville teknologien vi lot oss fascinere av i 1989 er faktisk her. Poenget er: En del av det som er ellevilt i dag, kommer.

Teknologiske skift kaster rundt på en rekke bransjer, og enkelte mener halvparten av dagens jobber borte om 20 år.

Diskusjonene om norsk velferds- og helsepolitikk må ikke foregå på utdaterte premisser. Hagen-utvalget slo i 2011 fast at det er behov for mer enn 200.000 nye sykepleiere for å opprettholde dagens helsetilbud. Det vil både være umulig og uønskelig å få en så stor andel av dagens barn og unge til å velge helsefaglig utdanning. I tillegg vokser befolkningen. Oslo APs ordførerkandidat Tone Tellevik Dahl har i dag vist oss utviklingen i antall eldre, finansbyråd Eirik Lae Solberg (H) har tidligere påpekt at andelen av Oslos befolkning som er over 86 år vil øke til 15 % i 2040. Samtidig vokser byen raskt. Å løse de økende behovene, vil kreve noe annet og mer enn å ansette stadig flere i helse- og omsorgstjenestene.

Svaret er – og må være - økt bruk av velferdsteknologi.

Abelia har ved flere korsveier pekt på at driftsbudsjettene for de kommunale pleie- og omsorgstjenestene må sees i sammenheng med investeringene som gjøres i velferdsteknologi. I tillegg må myndighetene gå inn i en annen krevende problemstilling:

Det krever mer enn investeringer i teknologi. Det krever investeringer i for øvrig – i arbeidsprosesser, organisasjon og kompetanse. Sensorene finnes, men de må koples inn i systemer og håndteres av mennesker.

Rolleinnovasjon blir avgjørende. Bankene har hatt en formidabel produktivitetsvekst på over 200 % siden 1990. Gevinstene er hentet ut ved å endre samspillet mellom kundene og banken. Vi utfører nå selv oppgaver som banken tidligere gjorde. Det er billigere, men det gir også økt fleksibilitet og økt kundetilfredshet.

Det samme må skje innen omsorgstjenestene. Pasienten blir «praktiserende» - ved hjelp av teknologi.

Og mens det i næringslivet gir muligheter og er formålstjenlig å være først ute, er det ikke nødvendigvis slik i offentlig sektor: Å avvente og se hva andre har gjort, la andre gå opp løypa og gjøre nybegynnerfeilene, kan lønne seg.

Da er vi tilbake til der vi begynte: I en slik situasjon er det en politisk oppgave å snu på akkurat dette i helse- og velferdssektoren. Gi incentiver og stille krav.

*

Våre ønsker – vår klare oppfordring til myndighetene - kan oppsummeres i fire punkter:

1. Næringslivet ønsker seg en stat og kommuner som opptrer som kravstore bestillere – krevende kunder - som etterspør løsninger på behov. Lys, ikke stearinkvalitet.
2. Det må trekkes opp klare prinsipielle grenser mellom hva offentlige virksomheter skal gjøre selv og hvor en ønsker private leverandører. 
3. Også i praksis må det det offentlige opptre med klare og forutsigbare roller: Myndighetsutøvelse må skilles fra markeds- og innkjøpsrollen.
4. Innovative investeringer, også innen helse og velferd, må sees i sammenheng med Norges behov for å utvikle nye vekstnæringer. I jakten på hva vi skal "leve av etter oljen" er svaret åpenbart kunnskap og teknologi. Vår eldrebølge er ingenting mot Kinas. Om Norge utvikler velferdsteknologi i verdensklasse, har vi mulighet til å etablere en stor eksportindustri. Vi har verdens beste utgangspunkt og en rekke bedrifter som er godt i gang, men det kommer ikke av seg selv.

Les rapporten. Gjør vurderingene. Ta beslutningene.

Takk for meg.

Abelias årskonferanse 2015: Fornying av Norge

Hva skjer? Hva er disrupsjon? Hvilke muligheter gir ny teknologi? Hvordan kan vi øke innovasjonstakten i Norge og samspillet mellom kunnskapsbedriftene og offentlig sektor? Hvordan kan vi gripe mulighetene innen medtech, fintech, læringsteknologi og grønn energi, for å nevne noe, styrke det vi er gode på og utvikle nye vekstnæringer? 

Det er dette vi har ønsket å bruke Abelias årskonferanse 2015 - "Fornying av Norge" til: Løfte blikket, reflektere sammen og gi vårt bidrag til veien videre.

Kjære alle sammen,
Kjære statsråd, Abelia-medlemmer, innledere, samarbeidspartnere, organisasjoner, media, nyskapere og endringsagenter, 

I filmen Back to the Future II fra 1989, reiser Marty McFly – Michael J. Fox – langt inn i fremtiden. Til 2015. Der overraskes han – og publikum - av den grensesprengende teknologien han møter. Det flyvende skateboardet, klokken med værvarsling, selvtørkende tekstiler, videokonferanser og huset familien McFly bor i. Deres hjem er det vi i dag vil kalle et smart hus. 

Nå er vi i 2015. Virkeligheten har innhentet Back to the Future. Vi har nesten all den elleville teknologien vi lot oss fascinere av i 1989.

Det er med store forventninger jeg har gleden av å ønske dere alle sammen hjertelig velkommen til Abelias årskonferanse 2015. Det har vært et godt år for Abelia. Vi har fått politisk gjennomslag i viktige saker og vi har vokst. Siden januar 2014 er vi blitt 300 flere bedrifter. Jeg vil ønske alle dere som representerer nye medlemsbedrifter spesielt velkommen både hit i dag og til Abelia. Takk for tilliten, vi skal gjøre vårt aller ytterste for at dere blir tilfredse med å være del av dette fellesskapet.
I 2014 falt oljeprisen kraftig. Statsministeren og sentralbanksjefen har påpekt at vi går fra særstilling til omstilling. Vi må bli bedre på å skape nytt. Behovet for omstilling gir oss muligheter.

Å møte klimatrusselen, sørge for at en voksende befolkning har tilgang på energi, mat, vann og transport, bekjempe sykdom og fattigdom, sikre en aldrende befolkning et godt liv – dette er noen av de formidable utfordringene vår verden står overfor. De representerer også norsk næringslivs muligheter. Store utfordringer = store markeder.

Endring er ikke noe nytt. Men det går raskere. Digitalisering endrer alle bransjer, alle bedrifter, måten vi utøver ledelse på, våre privatliv og våre forventninger som kunder, brukere og innbyggere. Globalisering – verden blir mindre. De fysiske avstandene er konstante, men veien til en ny kunde er kortere. Bakteppet for vår konferanse i dag er disse "megatrendene" som, sammen med urbanisering, endrer alt.

Clayton Christensen introduserte begrepet "disruptiv innovasjon" – en innovasjon som skaper et nytt marked, nye verdikjeder og som over tid – kort eller lang – erstatter tidligere måter å gjøre ting på. 

Hva skjer? Hva er disrupsjon? Hvilke muligheter gir ny teknologi? Hvordan kan vi øke innovasjonstakten i Norge og samspillet mellom kunnskapsbedriftene og offentlig sektor? Hvordan kan vi gripe mulighetene innen medtech, fintech, smarte byer, læringsteknologi og grønn energi, for å nevne noe, styrke det vi er gode på og utvikle nye vekstnæringer? Det er dette vi har ønsket å bruke denne dagen til. Løfte blikket, reflektere sammen og gi vårt bidrag til veien videre.

Robotene kommer ikke - de er her. De støvsuger, klipper plen, vasker, monterer, produserer og analyserer. Vi betjenes ikke lenger av mennesker på bomstasjoner, bak billettskranker eller på rikstelefonen. Stillingsannonsen "mennesker behøver ikke søke" er ingen skrekkvisjon. Gjennom hele menneskets historie, og også nå, vil teknologi frigjøre tid og skape nye jobber.

"Oj, driver vi med dette i Norge", sa Solberg etter å ha besøkt Highsoft som fra Vik i Sogn har 70 av verdens 100 største selskaper på kundelisten. 

Kunnskaps- og teknologibedriftene er slik. Norske gründerbedrifter retter blikket ut fra dag 1, etablerte norske virksomheter har sine markeder ute. Millioner av mennesker bruker norske produkter. Telenor har 200 millioner kunder, Opera Software har 350 millioner brukere globalt. DNV GL er verdensledende innen klassifisering, sertifisering og rådgivning. Rundt om i verden bruker 1.400 flyplasser norskutviklet landingsteknologi fra Indra Navia. Enoro leverer løsninger til Europas kraftbransje. "Oj, driver vi med dette i Norge".

"Norge er et lite land i verden" sa statsminister Lars Korvald i 1972. All vår velferd er et resultat av at noen der ute, i utlandet, har villet kjøpe det vi har skapt – olje og gass, selvfølgelig, og fisk, kunnskap og teknologi.

Naturlige fortrinn + kunnskap og teknologi + samspill mellom norske og utenlandske miljøer har vært og er resepten. Nå må vi rette all vår oppmerksomhet mot hvordan vi kan styrke og utvikle de teknologi- og kunnskapsmiljøene vi har og ikke minst: utvikle flere.

Vi har verdens beste utgangspunkt, men omstillingsbehovet er reelt. Omstilling – diskusjonen om "hvorfor" kan vi avblåse, herfra må det handler om "hvordan". 

Våre barn må lære å lære. Vi må stimulere nysgjerrighet og utdanne flere teknologer. Vi må trappe opp forskningsinnsatsen. Vi må gripe de mulighetene digitalisering gir. Flere gode ideer må bli nye vekstbedrifter. Gründere tilgang på kompetanse og kapital. Vi må bruke offentlige innkjøp for å fremme innovasjon, og vi må få på plass rammebetingelser for smart grønn vekst og en bærekraftig helse- og omsorgssektor. Dette er hovedinnholdet i Abelias omstillingspakke som vi legger frem i dag. 

"I 2040 skal Norge være like kjent for forskning, kompetanse og universiteter som for fjell og fjorder". Ordene er utenriksminister Børge Brendes. Det en stor ære og glede å kunne ønske Brende velkommen til Abelias årskonferanse. 

En god beslutning å lese "En god beslutning" av Nils Tore Meland

Halvparten av de viktige beslutningene våre slår feil, sier forskningen. Konsekvensene kan være store. Likevel reflekterer vi lite over hvorfor. Jeg har i det minste tatt en god beslutning i det siste: Å lese boken "En god beslutning", som Nils Tore Meland kom ut med tidligere i år. 

Boken fikk en strålende mottakelse da den kom, men dette er en bok som fortjener mer oppmerksomhet. Fra bokens første side, der Meland siterer rektor Albus Humlesnurr, til epilogen, hvor han nevner at "fagfolk" kanskje vil mene han behandler et komplekst tema på en litt for enkel måte: Det er en fryd å lese en lettlest bok som både er nyttig, utfordrer og underholder. Kapitteloverskriftene er glitrende, f.eks. "Steinalderhjernen lurer oss" og "Smi mens jernet er lunkent", og eksemplene mange og gode (og i selverkjennelse: gjenkjennelige) – hentet fra Melands egne erfaringer i Forsvaret og som psykolog, fra næringslivet og dagliglivet. Boken er forresten ikke "for enkel". Det er en mye større kunst å gjøre et vanskelig tema enkelt enn omvendt. Steve Jobs sa det slik: "You have to work hard to get your thinking clean to make it simple.”

Det tas sjokkerende mange dårlige beslutninger

På bokens vaskeseddel viser Meland til forskning som viser at "minst halvparten av de viktige beslutningene våre slår feil". Minst halvparten! "Vi lever i et land der vi kjører til Sverige for å spare 50 kroner på en flaske vin, men tenker oss om i to minutter før vi byr 300.000 kroner over leilighetens prisantydning", skriver Meland og peker på at vi tar valg (beslutninger) hele tiden. Og mens de fleste hverdagsavgjørelser kan rettes opp lett, mens det ikke alltid er like enkelt med de store avgjørelsene.

Og hvorfor? Vel, det går for raskt, vi baserer oss på mangelfull eller feil informasjon, vi venter for lenge og vi lar være å ta valg (ikke-beslutninger er også beslutninger). Om vi evner å ta bedre beslutninger, vil det med andre ord bidra til (mye) mer enn marginale forbedringer i livskvalitet, verdiskaping og alt det andre vi egentlig har som mål å gjøre noe med.

Ingen oppskriftsbok (heldigvis)

Jeg har lest et par andre anmeldelser av boken, og de er opptatt av de 7 grepene Meland lanserer for å gjøre det lettere å ta gode beslutninger:

1. Smi mens jernet er lunkent
2. Forbered deg på det uventede
3. Finn problemet
4. Utvid mulighetene
5. Finn flere alternativer
6. Tenk på konsekvensene
7. Håndter usikkerhet og risiko

Det er gode grep, men boken er heldigvis ingen oppskriftsbok og gir seg heller ikke ut for å være det. Verdien ligger ikke primært i de (gode) praktiske verktøyene, men i hvordan Meland gradvis øker forståelsen av hvordan mennesker faktisk tar beslutninger og bevisstheten om hvordan vi kan gjøre det annerledes og bedre. Boken appellerer klokt til leserens egen fornuft, eget følelsesliv og egne refleksjoner.

Ikke gå i tankefella

Bare for å ta en ting: Tankefeller. Å ha bevissthet rundt hvordan vi (hjernen vår) tar snarveier er viktig, men Meland påstår ikke at vi har en av-knapp som kan trykkes inn og vips er problemet løst. Vi er alle slik at det skjer kortslutninger, poenget er å sikre nødvendig avstand til situasjonen og evne å sette på bremsene i tide.

I et av kapitlene gir Meland et eksempel på hvor galt det kan gå. Et ektepar i en amerikansk TV-serie som ringer politiet etter at de observerer en afroamerikansk mann lent over stereoanlegget i nabohuset. Han kan jo ikke være annet enn en innbruddstyv, tenker de, og ringer politiet. Kort tid etter kommer politiet til stedet, utløser bilalarmen ved et uhell og bruker megafon for å få mannen ut av huset. Det gjør han, men griper etter bilnøklene for å få stanset alarmen. "Han er bevæpnet", roper en stemme. Dermed braker det løs i en skytebonanza. Historien sier ikke noe om hvordan det går med den nye huseieren, for, ja, afroamerikaneren har kjøpt nabohuset, sier historien ingenting om. Meland bruker eksemplet godt og forklarer hvorfor vi bruker tankerammer hele tiden: "Hun ser ut som en advokat" osv. Han kaller vårt delvise, snevre bilde av virkeligheten "lommelykteffekten", fordi oppmerksomheten vår kun kan rettes inn mot en del av all den informasjonen vi til enhver tid overstrømmes av og ikke kontinuerlig kan bearbeide og analysere.

(For ordens skyld: Jeg fikk lov til å lese deler av boken før den ble utgitt og hadde stor glede av det, og jeg har fått et signert eksemplar. Det betyr ikke at bloggposten er "sponset", bare sånn at det er sagt. Jeg har ingen andre motiver for å skrive dette, enn å tipse om en virkelig god bok.)