Norske forskere har ikke råd til å delta i EU-samarbeid. Men Norge har ikke råd til at de ikke gjør det.

Regjeringen vil at norske forskere skal delta mer aktivt i EUs forskningssamarbeid. Det er en flott ambisjon. Likevel vurderer mange forskningsinstitutter nå å redusere sitt EU-engasjement. De har ikke råd til å delta. Norge har ikke råd til at de blir stående utenfor.

Med 660 milliarder kroner i potten er EUs forsknings- og innovasjonsprogram «Horisont 2020» verdens største forskningsarena. Alle medlemsland betaler og forskningsmiljøene konkurrerer deretter om midlene. Norge skal bidra med 18 milliarder kroner i Horisont 2020, eller 2,5 milliarder kroner pr år i perioden 2014-2020. Norske forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler konkurrerer med Europas i kampen om å «hente hjem» penger.

I EUs forrige forskningsprogram klarte Norge kun å hente tilbake ca. halvparten av det vi betalte inn til den felles europeiske forskningskassen. Vi må ha ambisjoner om mer. Ikke fordi regnskapet er i ubalanse, men 99 prosent av verdens forskning skjer utenfor Norge og vår fremtidige levestandard avhenger av at vi er del av den internasjonale kunnskapsutviklingen. Tilgang til europeiske fagmiljøer, er avgjørende for kvaliteten på norsk forskning.

Dessverre viser undersøkelser og statistikk at næringsliv i Norge i mindre grad er basert på forskning enn i andre land. Våre konkurrenter øker dessuten sin innovasjonskraft mer enn vi klarer. Dette må snus. I løpet av bare ti år har Asia gått forbi både Nord-Amerika og Europa når det gjelder investeringer i forskning og utvikling. Norsk forskningsinnsats har i 25 år ligget i «stabilt sideleie», på 1,7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), vesentlig lavere enn OECD-gjennomsnittet på 2,4 prosent og enda lengre bak våre nordiske naboland. Det er tverrpolitisk enighet om at vi må opp i 3 prosent. Det er bra – og en viktig del veien dit går via Europa.

Problemet for norske forskningsinstitutter er at europeiske motparter, konkurrenter og samarbeidspartnere gjennomgående har bedre grunnfinansiering enn de norske. Forskningsinstituttene i Norge er kraftig underfinansiert. De holder den faglige kvaliteten som skal til og deltar allerede aktivt, men har ikke økonomiske rammer til å øke innsatsen.

Ordtaket om at «penger avler penger» er i dette tilfellet treffende, og en forsterkning av stimulanseordningen STIM-EU er helt nødvendig. En økning av STIM-EU er en investering – ikke bare i økt forskningsinnsats, men i den kunnskapen vi skal leve av i Norge i tiårene fremover.

En lengre versjon av dette innlegget ble publisert på på E24 2.9.2014.