Om statsbudsjettet og investeringer vi ikke har råd til å velge bort

Det er mye å lære av suksessen Norge har hatt innenfor olje- og gass. Om oljen blir et springbrett for veien videre eller en madrass nasjonen synker ned på, vil avhenge av beslutninger vår generasjons politikere og næringslivsledere tar. Onsdag i forrige uke la regjeringen Solberg frem sitt første egne statsbudsjett. De neste ukenes debatt vil hovedsakelig dreie seg om hvordan mer enn 1100 milliarder brukes i 2015. Det er selvsagt viktig. Men det aller viktigste er at det nå også tas kloke, langsiktige beslutninger.

Den norske økonomien beskrives ofte som todelt: En petroleumsdrevet og en fastlandsøkonomi. BI-professor Hilde C. Bjørnland har påpekt at det er mer sammensatt: Oljen har hatt store positive ringvirkninger på deler av øvrig næringsliv. Vi har med andre ord ikke bare en todelt økonomi, men også en todelt fastlandsøkonomi. At Norge er "oljeavhengig", er ingen overdrivelse. Tall fra OECD viser at vi scorer lavt på evne til entreprenørskap og har lav start-up-rate. Det er bred enighet om at Norge må utvikle nye, globale vekstselskaper, men vi mangler virkemidlene, og hvor god er forståelsen av at det haster?

Abelia har tre hovedprioriteringer i årets budsjett. Vi må sørge for at Norge utdanner mange nok med teknologikompetanse, forholdene må legges bedre til rette for innovasjon og gründerskap, og vi må ha på plass rammebetingelser som gjør norske forskningsinstitutter i stand til å delta i EUs Horisont 2020, verdens største forskningsprogram. Det er viktige byggeklosser for at Norge også fremover skal ha et livskraftig næringsliv og forbli et godt land å leve i.

Investeringer vi ikke har råd til å velge bort. Uten rammebetingelser som fremmer entreprenørskap og "intraprenørskap' (innovasjon innenfor etablerte bedrifter), vil vi ikke lykkes. Satsing på teknologi, utdanning, forskning og innovasjon er mer enn "kostnadsposter" på et statsbudsjett. Det er langsiktige investeringer i det vi skal leve av i Norge.

Blir vi utkonkurrert ikke bare på lønn, men også på kompetanse, ser fremtiden mørk ut. Slik ingen for 50 år siden forutså at fiskeoppdrett og olje og gass ville være hovednæringer i Norge i dag, kan ingen spå om de neste 50 årene. Vi vet ikke hvilken teknologi våre barn og barnebarn vil utvikle og bruke, men vi vet at utviklingen går stadig raskere. Mens det tok ca. 60 år før rundt 60 % av alle mulige brukere hadde telefon, tok det 25 år for mobiltelefonen og internett å bli allemannseie. Ny teknologi vil kontinuerlig endre måten vi lever og skaper verdier på. Den politiske debatten må dreie seg om den kunnskapen vi trenger i dag, men i større grad om den kompetansen vi må bygge for fremtiden. Vi må møte nasjonale behov, men også forberede oss på økt globalisering. Mens vi diskuterer om utdanningsinstitusjoner og virkemidler skal bidra i Oslo, Sandefjord eller Lærdal, utdannes det 1,2 millioner kinesiske ingeniører. Dem skal våre ungdommer konkurrere med.

Norges utadvendte økonomi er et godt fundament: Vi har erfart at våre produkter og tjenester i er salgbare i et globalt marked. Skal vi lykkes, er det avgjørende at Norge også er et attraktivt sted å drive næringsvirksomhet. Det er en politisk hovedutfordring. Forholdet i antall selskaper som hadde tilgang på privat såkornkapital i Sverige kontra Norge er 10 til 1. Mens den norske staten bidrar minimalt, står den svenske for 60 %. Vårt skattesystem stimulerer samtidig til investering i eiendom, og vår felles sparekapital - Statens pensjonsfond utland (oljefondet) – kan ikke investere i nye næringer i Norge.

Det er et stort tankekors at vi bruker så liten andel av vårt historisk store økonomiske handlingsrom på det vi skal leve av fremover.

En litt annen og lengre versjon av dette innlegget sto på trykk i Computerworld 20. oktober 2014.