"Kommunestrukturen ble lagt den gang karjolen var framkomstmiddel og det bare fantes telefon på telefonsentralen"

Vår utdaterte kommunestruktur gir dårligere løsninger for befolkningen, hindrer innovasjon, skaper konkurranseulemper for bedriftene og bidrar til en gradvis uthuling av lokaldemokratiet. Det er vanskelig å forstå at kommunalminister Jan Tore Sanners initiativ møtes med noe annet enn tverrpolitisk jubel. Sitatet i overskriften er fra tidligere statsminster Odvar Nordli (A), som ble intervjuet av Nettavisen i 2010. 

"Tvang"!?

Siden slutten av 70-tallet, da Odvar Nordli regjerte, har antallet kommuner vært ganske stabilt. De få sammenslåingene som har skjedd siden, har vært basert på såkalt frivillighet. I motsetning til "tvang" - et ord reformmotstanderne ynder å bruke om at Stortinget tar ansvar for hvordan landet er inndelt. Et ansvar Stortinget har - og må ta. Andre skal ha seg frabedt at kommunekartet "tegnes i Oslo" Det er en farlig boomerang de slenger ut: For hvor ender tankerekken som starter med å avfeie Stortinget som et udemokratisk Oslo-organ? Er alle stortingsvedtak - all strukturell endring, all lovgivning og alle budsjettvedtak - "tvang"? Trumfer Stortingets geografiske plassering de folkevalgtes forankring i hjemfylkene? Er det innbyggernes og landets langsiktige behov som skal styre, eller har kommune- og fylkesgrenser et "sjelsliv" det alltid skal tas hensyn til? Ingen skal tvangsflyttes, ingen mister noe. Spørsmålet er ikke om vi skal ha kommuner, men hvor grensene mellom dem skal gå. Om ikke dette er en sak for Stortinget, hvem da? 

Kompetanse, teknologi og innovasjon

Norske kommuner vil i årene fremover måtte møte store behov, knyttet f.eks. til stadig flere eldre og økende klimautfordringer. Til det er kompetanse og ny teknologi nødvendig. Og kontinuerlig innovasjon. Akademikernes leder Knut Aarbakke har pekt på at kommunene er lite attraktive arbeidsgivere fordi fagmiljøene er for små. Det samme har Norges Juristforbund sagt. Spesialistmangelen rammer innbyggerne dersom innkjøpsregler brytes eller plan- og bygningssaker behandles mangelfullt. Men spesialister er også nødvendig for at kommunene skal kunne fornye sine tjenestetilbud og hente ut innovasjonspotensialet i offentlige innkjøp.

Viktig for pressområdene

Utfordringene er størst i pressområdene rundt de store byene. Debatten om kommunereform handler i altfor stor grad om de aller minste kommunene. I hovedstadsutvalgets innstilling, Grenser til besvær, fra 1997 (!) pekes det blant annet på at mange i Oslo-området bor i én kommune, og ønsker å benytte offentlige tjenester i annen kommune. Mer enn halvparten av innbyggerne i Oppegård kommune har f.eks. arbeidsplassen sin i Oslo kommune. Kanskje ville et tilbud om fastlege i Oslo vært mer hensiktsmessig? Hovedstadsutvalget påpekte også at "befolkningen i hovedstadsområdet må bære omkostningene ved at motstridene utbyggingsinteresser ikke blir avveid på en helhetlig måte, med virkninger for utbyggingsmønsteret, transportløsningene, miljøet og de knappe natur-, landbruks- og friluftsområdene." 

T-bane til Lørenskog - en historie i grenseland

Jeg er oppvokst i Lørenskog, som grenser til Oslo. På 1970-tallet var det diskusjon om å få T-bane til kommunen. Det lot seg ikke gjøre. Ryktene skal ha det til at Oslo var villig til å dekke kostnadene til siste stasjon innenfor sine egne grenser (Ellingsrud) og at Lørenskog/Akershus ville betale fra kommunegrensen, men ingen av partene ville betale for skinnene mellom disse to punktene: Noen få hundremetre. Dermed ble det ingen T-bane til Lørenskog. Det er det fortsatt ikke - med de mange negative konsekvensene det har hatt for trafikkavvikling, støy og forurensning i begge kommuner. Nå - 40 år senere - diskuteres det på nytt om T-banen skal forlenges til Lørenskog (A-hus). Det er fortsatt en god ide. Eksemplet er ikke unikt. I en rapport fra Senter for økonomisk forskning skriver professor Jørn Rattsø: "Fragmentert kommunestruktur svekker grunnlag for samlet planlegging og utbyggingsmønster i byområdene." 

Et finmasket nett?

En annen lettvinthet som preger debatten, er påstandene om at trivselen og tilfredsheten med de kommunale tjenestene er størst i de minste kommunene. For det første er det ikke så rart. De minste kommunene subsidieres gjennom det kommunale inntektssystemet. Skatteinntekter fra store kommuner overføres systematisk til de små. For det andre, må debatten handle om mer enn hva spørreundersøkelser sier om tilfredshet og trivsel. Vårt såkalt "finmaskede" nettverk av småkommuner, er ikke mer finmasket enn at nødvendig kompetanse faller gjennom. "Barn kan ikke velge hvilken kommune de skal utsettes for omsorgssvikt i", skrev DNs Kjetil B. Alstadheim i en tankevekkende kommentar med overskriften "Barnevern vs. kommunevern" i 2010. Året før slo barneombud Reidar Hjermann alarm: I rundt hver fjerde kommune hadde barnevernet da én eller færre fagstillinger. Det går på bekostning av stabilitet og kvalitet i tjenestene. Det krever ikke all verdens fantasi for å forstå at det også er habilitetsutfordringer knyttet til å være "Barnevernet" i 50 prosent stilling i en kommune der "alle kjenner alle".

Mer demokrati når makt flyttes fra folkevalgte til administrasjon?

Det hevdes også at lokaldemokratiet trues av en kommunereform. Det er tøys. I tillegg til 429 kommuner, består kommunekartet av cirka 2.600 kommunale og interkommunale selskaper. Alternativet til kommunesammenslåing er et virvar av ulike selskaps- og samarbeidsstrukturer og en gradvis uthuling av lokaldemokratiet. De siste 10 årene har det skjedd en tredobling av interkommunale selskaper. Flere kommuner deltar nå i 50 ulike partnerskap og samarbeid. Vi har 69 regionråd, 18 fylkeskommuner, verts- og samkommunemodeller. Denne uoversiktlige mosaikken er verken demokratisk eller svaret på kommunenes utfordringer. Blant problemene er at makt flyttes fra folkevalgte (som innbyggerne kan kaste ved neste valg) til administrativt ansatte (som er usynlige for velgerne). De som skyver demokratiet foran seg i motstanden mot kommunesammenslåing, møter seg selv i døra.

Danmark har gjort det

Danmark gjennomførte for få år siden sin reform: Antall kommuner ble reduserte fra 271 til 98. Den var basert på frivillighet. Kommunene kunne selv velge hvem de ville slå seg sammen med, men de kunne ikke ignorere behovet og velge å la være. EN rekke norske debattanter har påstått at den danske reformen har vært en fiasko. Det er ikke riktig. Den har vært en suksess. 

Heller ikke i areal er norske kommuner størst i Norden

Blant alle lettvinthetene som preger debatten, synes jeg påstandene om at Norge ikke har spesielt små kommuner er den groveste. Å sammenligne våre velferdskommuner med europeiske land der "kommunene" nærmeste ikke har oppgaver, gir ingen mening. Dersom vi sammenligner Norge med resten av Norden, er bildet et helt annet (se nedenfor): Norske kommuner er små, både i areal og antall innbyggere.

Jeg synes det er illevarslende og trist om det skulle vise seg at gjennomføringsevnen var større på 1960-tallet enn i dag. Med ny teknologi er avstandene blitt kortere og mulighetene til å yte service uten å besøke Rådhuset større, og med befolkningsveksten er kommunegrensene i pressområdene til langt større besvær nå enn den gang. Jeg var medlem av Stortingets kommunalkomite i 2009-13 og mente det samme da som nå: Det er overmodent med kommunereform. 

Til slutt noen perspektiver på norske kommuner i et nordisk perspektiv:

Norge har langt flere kommuner enn Finland, Sverige og Danmark.

I Finland og Sverige er kommunene større i areal.

Norske kommuner er små.