En vei til økt kunnskap

Som prosjekt byr Fergefri E39 på en historisk mulighet til å investere, ikke bare i verdens beste vei, men i det vi vet Norge skal leve av i 2050: Kunnskap og teknologi.

Fergefri E39 er Norges hittil største veiprosjekt og skal koste formidable 150 milliarder kroner. Veien går fra Kristiansand til Trondheim og inkluderer åtte fjordkryssinger. Levetiden på de ulike delene varierer fra hundre til tohundre år. Det er lang tid. Hvis vi tenker like langt tilbake i tid, hvordan foregikk transport i Norge da? Bilder av hest og vogn eller de første bilene er det som dukker opp på netthinnen. Håndbygde, smale og slyngete veier, overnattingssteder i staller med senger laget av høy. Hvis vi snur blikket hundre år framover i stedet, hvilke veier, broer, drivstoff og sikkerhetssystemer vil våre etterkommere da ha behov for? Hvordan vil bosetningsmønster og behovet for infrastruktur se ut? Hvilke konsekvenser får klima- og miljøpolitikken? Hvilke krav må stilles til veier som benyttes av førerløse biler få? Hva gjør avansert produksjon – som 3D-printeren - med behovet for transport?

Morgendagens behov og materialer

Svarene har vi ikke. Men det vi vet med sikkerhet er at dagens løsninger ikke vil holde. Norsk veibygging, og en fergefri E39, må ta høyde for klimaendringene som kommer og ta i bruk morgendagens materialer. Den må tilrettelegges for nye typer kjøretøy basert på "intelligente transportsystemer" og nye, mer miljøvennlige energibærere i kjøretøyene.

Modernisering med gammel kunnskap?

Det er i dag et misforhold mellom de store og nødvendige investeringene i samferdsel og de lave budsjettene politikerne bevilger til forskning og innovasjon. Vi vet at ting må gjøre annerledes, men investerer ikke i hvordan. Nasjonal transportplan (NTP) foreslår investeringer i veier, jernbane og annen fysisk infrastruktur for mer enn 500 milliarder frem til 2023. Planen legger vekt på at økte investeringer krever kunnskap, men er svak på å koble utfordringene til kunnskapsutvikling, forskning og innovasjon. Dagens samlede norske transportforskning tilsvarer om lag én prosent av planlagte investeringer. Det vitner om lite fremtidsrettet tenkning. Risikoen er at norsk vei-, jernbane-, luft- og sjøtransport "moderniseres" med gammel kunnskap. Det kan bli dyrt.

Invester i ny kunnskap

Internasjonalt anses det som god praksis å sette av en definert andel av kostnadene i store utbyggingsprosjekter til forskning og utvikling (FoU). Avsetningen betraktes som en investering som vil betale seg gjennom kortere byggetid og lavere bygge- og livsløpskostnader. Det er ikke nødvendig å tilføre ekstra midler, men en definert ramme må brukes på FoU og midlene må gjøres tilgjengelig i planleggings- og utviklingsfasen. Det vil være en fremtidsrettet og nødvendig investering.

En historisk mulighet

Det er fremmet ambisjoner om en "utslippsfri E39" med blant annet utnyttelse av stedsavhengig energi basert på vind, sol og havstrøm som kan omgjøres til hydrogen og strøm til bruk i morgendagens biler. Dette er den type innovative løsninger Fergefri E39 trenger mange av. Veien må bygges på det aller beste av ny kunnskap. Et samarbeid mellom de beste forskerne i Norge og utlandet må være helt sentralt i utviklingen, i tillegg til samspill mellom myndigheter, næringsliv, virkemiddelapparat, forskningsmiljø og veibyggere. En slik prosess vil gi de beste og mest framtidsrettede løsningene. At vi på kjøpet utvikler en spisskompetanse innen veibygging som kan eksporteres verden over, er en bonus Norge har behov for.


Denne kronikken sto på trykk i BT tirsdag 11. november og er skrevet av: Agnes Landstad, daglig leder i FFA (Forskningsinstituttenes Fellesarena), Anne Kjersti Fahlvik, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, Hanne Rønneberg, konserndirektør i SINTEF, Lars Andresen, administrerende direktør for Norges Geotekniske Institutt, og Håkon Haugli, administrerende direktør i Abelia,

Gjør Norge ledende på #edtech

Norsk læringsteknologi er allerede eksportvare. Gjennom StartupLab har Rolf Assev nå tatt initiativ til å etablere en norsk edtech-klynge. Om norske politikere og virkemiddelapparatet vil og om utdanningsinstitusjoner og teknologibedrifter samarbeider, er potensialet enormt: En norsk skole med mer tilrettelagt undervisning og en befolkning med mer teknologikompetanse. Men viktigere: Norge kan bli ledende i en global vekstnæring.  

 

På besøk hos StartupLab. Knut Erik Beyer-Arnesen, Rolf Assev og meg.

 

Initaitivet bør vekke interesse i minst tre departementer: (1) Næringsdepartementet, fordi det handler om at Norge på dette området har alle forutsetninger for å utvikle noe verden har behov for og som er salgbart i et globalt marked. Det vil gi arbeidsplasser og skatteinntekter og er en del av svaret på hva vi skal leve av "etter oljen". (2) Utdanningsdepartementet, fordi "hjemmemarkedet", norske skoler, bør ta verktøyene i bruk. Digitale læringsverktøy gir større muligheter for individuelt tilrettelagt undervisning. Det er del av svaret på de store utfordringene i norsk skole: Hvordan vi kan vi sikre at hver enkelt elev blir møtt på sitt nivå, sette inn innsatsen tidlig og unngå frafall - med de store samfunnsmessige konsekvensene det har. (3) Utenriksdepartementet, fordi utdanning er en viktig del av norsk bistand. Ordet "utviklingshjelp" brukes mindre enn før, men her er det på sin plass: Prosjekter som kan lukke det digitale gapet mellom rike og fattige land vil bidra til lokal næringsutvikling, mer rettferdig fordeling og utdanning til alle.

 

Det er all grunn til å tro at etterspørselen i land som Kina og India vil bli enorm, og i USA er den teknologiske læringsindustrien i kraftig vekst. Norske selskaper er allerede på vei ut i verden. Fronter og It's Learning har vist at norsk læringsteknologi er eksportvare. Rolf Assev, som var med på å starte opp Opera, står bak Dragonbox gjennom selskapet WeWantToKnow. Selskaper som Kahoot med 2,4 millioner brukere, samt Studix og Dragonbox er godt i gang. Det samme er Connexus, som leverer læringssystemer til mange norske skoler. De eksporterer også sine produkter. Og Campus NoaA, etablert av Norges nestor innen nettbasert læring Morten Flate Paulsen, er på vei ut i et internasjonalt marked.

 

Vi står midt oppe i en digital omveltning som påvirker oss på mange livsområder. Med mobiltelefonen kan vi betale bussbilletter like lett som vi utfører banktjenester, lytter til musikk eller sjekker været. På skolen er mye likevel som før. Klasserommet i 2014 – med kritt, tavle og svamp – er omtrent som klasserommet i 1914. Det er et tankekors at skolen - institusjonen som skal forberede neste generasjon på livet – i så liten grad preges av den teknologiske utviklingen som vil forme elevenes liv. Å sikre at skoler og lærere med utgangspunkt i sine behov fritt kan velge mellom gode alternativer, lærebok eller digitalt, bør stå langt oppe på utdanningsministerens prioriteirngsliste.

Norge bør ha ambisjoner både om verdens beste skole og om å utvikle nye vekstnæringer med globalt potensial. Finnes det en eneste grunn til at vi IKKE burde satse på edtech?

 

Stortingshøringer: Kunnskap og teknologi på 3 minutter - og så er det sjokoladeprodusentenes tur

Høringer på Stortinget er sprint for organisasjoner som Abelia, men langdistanse for stortingsrepresentantene som treffer mange som oss. I løpet av noen få tilmålte minutter, ofte 3 eller 5, skal vi fremføre vårt budskap, før det brått er noen andre sin tur, f.eks. Sjokoladeprodusentenes forening. Eksemplet er ikke tilfeldig valgt. Da vi tirsdag møtte i Helse- og omsorgskomiteen for å snakke om velferdsteknologi, var det nettopp sjokoladeprodusentene som kom rett etter oss. Så hva brukte vi våre tilmålte minutter i de ulike stortingskomiteene til å si?


På vei inn til høring på Stortinget.

Hovedbudskapet vårt er det samme: Norge må investere i teknologi og kunnskap. Det er fundamentet for innovasjon og nyskaping og dermed for vekst, verdiskaping og velferd. Vi må ta mulighetene i bruk, og det er nå vi legger grunnlaget for det vi skal leve av i Norge i 2030 og 2050.

Med våre briller er det mye bra i statsbudsjettet, men vi bruker selvsagt anledningen til også å peke på det som kunne vært bedre. Noen av våre temaer:

• Virkemidler for utvikling av nye vekstbedrifter: Regjeringen har foreslått å øke tilskuddene til kommersialisering av gode ideer gjennom Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Det skal skje gjennom en styrking av Forny2020-programmet og etablerertilskudd. I tillegg foreslår de en økning i miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge. Vi gir plusspoeng for alt dette, men etterlyser et viktig virkemiddel: En pre-såkornsordning som kan få flere nystartede bedrifter gjennom "dødens dal" og mobilsere private investeringer.
• Forskning: Regjeringen har satset på Stim-EU, som vil gjøre det mulig for norske forskningsinstitutter å delta i verdens største forskningsprogram, EUs Horisont2020. Det er veldig bra. Og det er også bra at langtidsplanen for forskning er tydelig på veien videre. I et ellers godt forskningsbudsjett, synes vi kuttet i Copernicusprogrammet er et overraskende skritt i gal retning. Copernicus bidrar til at Norge har en ledende posisjon innen romfartsteknologi. Kuttet rammer ikke bare forskningen, men også næringslivet.
• Norge trenger flere IKT-kyndige. Om kort tid, før 2030, vil mangelen på nøkkelkompetanse innen IKT bli kritisk i Norge. Det er budskapet i en rapport som regjeringen fikk overlevert i sommer. Den varslede krisen representerer selvsagt et problem for IKT-næringen, men ringvirkningene er langt større: Det handler om at IKT er den viktigste driveren for økt produktivitet, gir store muligheter for at oppgaver kan løses bedre enn i dag (f.eks. i helse- og omsorgssektoren), og om at i alle deler av næringslivet, norske kommuner, fylkeskommuner og hele statlig sektor bør uroe seg for bildet som tegnes. Abelia mener det er behov for en rask vekst i antall studieplasser i informatikk og flere tverrfaglige utdanninger der IKT integreres.
• Velferdsteknologi. Det blir stadig færre yrkesaktive pr. pensjonist og samtidig stilles det stadig høyere krav til kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Om vi fortsetter som i dag, viser fremskrivninger fra SSB at 1 av 3 nyutdannede må jobbe i helsesektoren om noen tiår. For å trygge velferdsstaten er vi nødt til å tenke innovasjon, nye måter å jobbe på og bruk av velferdsteknologiske løsninger. Da vi var i Helse- og omsorgskomiteen ba vi dem øke ambisjonene innen velferdsteknologi. Vi kan ikke fortsette med pilotprosjekt etter pilotprosjekt som - tross gode resultater - ikke rulles ut bredere. Vi mener det må stilles krav om innovasjon i tildelingsbrev til helseforetakene og advarte mot kuttet regjeringen har foreslått i Helsedirektoratets velferdsteknologiprogram.
• Grønne datasentre er viktige bidrag til norsk næringsutvikling og et bedre klima. Norden er et attraktivt sted å etablere grønne datasentre. Skal investeringene komme til Norge, må rammebetingelsene for datasentre likestilles med annen kraftkrevende virksomhet. Datasentre er et godt eksempel på en internasjonal industri som kan etablere seg i Norge basert på kraft fra fornybare kilder.

Å snakke om store spørsmål som klima, helse og hva vi skal leve av i Norge i 2050 på 5 minutter - og samtidig være konkret - er en krevende, men nyttig øvelse. Nå venter vi spent på hva Stortinget gjør - og satser på at vi ikke bare er hørt, men lyttet til.

Om statsbudsjettet og investeringer vi ikke har råd til å velge bort

Det er mye å lære av suksessen Norge har hatt innenfor olje- og gass. Om oljen blir et springbrett for veien videre eller en madrass nasjonen synker ned på, vil avhenge av beslutninger vår generasjons politikere og næringslivsledere tar. Onsdag i forrige uke la regjeringen Solberg frem sitt første egne statsbudsjett. De neste ukenes debatt vil hovedsakelig dreie seg om hvordan mer enn 1100 milliarder brukes i 2015. Det er selvsagt viktig. Men det aller viktigste er at det nå også tas kloke, langsiktige beslutninger.

Den norske økonomien beskrives ofte som todelt: En petroleumsdrevet og en fastlandsøkonomi. BI-professor Hilde C. Bjørnland har påpekt at det er mer sammensatt: Oljen har hatt store positive ringvirkninger på deler av øvrig næringsliv. Vi har med andre ord ikke bare en todelt økonomi, men også en todelt fastlandsøkonomi. At Norge er "oljeavhengig", er ingen overdrivelse. Tall fra OECD viser at vi scorer lavt på evne til entreprenørskap og har lav start-up-rate. Det er bred enighet om at Norge må utvikle nye, globale vekstselskaper, men vi mangler virkemidlene, og hvor god er forståelsen av at det haster?

Abelia har tre hovedprioriteringer i årets budsjett. Vi må sørge for at Norge utdanner mange nok med teknologikompetanse, forholdene må legges bedre til rette for innovasjon og gründerskap, og vi må ha på plass rammebetingelser som gjør norske forskningsinstitutter i stand til å delta i EUs Horisont 2020, verdens største forskningsprogram. Det er viktige byggeklosser for at Norge også fremover skal ha et livskraftig næringsliv og forbli et godt land å leve i.

Investeringer vi ikke har råd til å velge bort. Uten rammebetingelser som fremmer entreprenørskap og "intraprenørskap' (innovasjon innenfor etablerte bedrifter), vil vi ikke lykkes. Satsing på teknologi, utdanning, forskning og innovasjon er mer enn "kostnadsposter" på et statsbudsjett. Det er langsiktige investeringer i det vi skal leve av i Norge.

Blir vi utkonkurrert ikke bare på lønn, men også på kompetanse, ser fremtiden mørk ut. Slik ingen for 50 år siden forutså at fiskeoppdrett og olje og gass ville være hovednæringer i Norge i dag, kan ingen spå om de neste 50 årene. Vi vet ikke hvilken teknologi våre barn og barnebarn vil utvikle og bruke, men vi vet at utviklingen går stadig raskere. Mens det tok ca. 60 år før rundt 60 % av alle mulige brukere hadde telefon, tok det 25 år for mobiltelefonen og internett å bli allemannseie. Ny teknologi vil kontinuerlig endre måten vi lever og skaper verdier på. Den politiske debatten må dreie seg om den kunnskapen vi trenger i dag, men i større grad om den kompetansen vi må bygge for fremtiden. Vi må møte nasjonale behov, men også forberede oss på økt globalisering. Mens vi diskuterer om utdanningsinstitusjoner og virkemidler skal bidra i Oslo, Sandefjord eller Lærdal, utdannes det 1,2 millioner kinesiske ingeniører. Dem skal våre ungdommer konkurrere med.

Norges utadvendte økonomi er et godt fundament: Vi har erfart at våre produkter og tjenester i er salgbare i et globalt marked. Skal vi lykkes, er det avgjørende at Norge også er et attraktivt sted å drive næringsvirksomhet. Det er en politisk hovedutfordring. Forholdet i antall selskaper som hadde tilgang på privat såkornkapital i Sverige kontra Norge er 10 til 1. Mens den norske staten bidrar minimalt, står den svenske for 60 %. Vårt skattesystem stimulerer samtidig til investering i eiendom, og vår felles sparekapital - Statens pensjonsfond utland (oljefondet) – kan ikke investere i nye næringer i Norge.

Det er et stort tankekors at vi bruker så liten andel av vårt historisk store økonomiske handlingsrom på det vi skal leve av fremover.

En litt annen og lengre versjon av dette innlegget sto på trykk i Computerworld 20. oktober 2014.

Langtidsplanen for forskning: Ambisiøse mål og konkrete tiltak

Onsdag la kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen frem en stortingsmelding det er verdt å juble for: Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er gjennomsyret av ambisiøse mål og konkrete tilak for å nå dem. 

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Da meldingen ble markert i Det Norske Videnskaps-Akademi dagen etter, fikk jeg si noen ord. Nedenfor noen stikkord fra min kommentar der:

"Lyspæren ble ikke til gjennom gradvis utvikling av stearinlyset." Kunnskapsministeren har med disse ordene satt ord på hva innovasjon handler om. Det var ikke krav til postbud om å løpe fortere og fortere som gjorde at vi fikk e-post. Regjeringens ambisjon er at Norge skal bli et av de mest innovative landene i verden. Det er en ambisjon vi bør ha – og som vi må ha. Norge verken kan eller skal konkurrere på lave kostnader eller på å løpe fortest, vi må konkurrere på kunnskap, som grunnlag for produktivitet og innovasjon. Vi må ha den beste kompetansen og tenke nytt.

Vi blir ikke best uten å prioritere. Vi må prioritere fagmiljøer som kan bli verdensledende. Mandag fikk May-Britt og Edvard Moser Nobelprisen i medisin. Det er en stor seier for norsk forskning, og en fantastisk opptakt til debatten om norsk forskning som vi får nå. I tillegg må vi prioritere forskning for å løse de store utfordringene vår verden og vårt samfunn står overfor. Det handler om nytte. Langtidsplanen ivaretar begge disse perspektivene.

Hav, klima, fornyelse av offentlig sektor, muliggjørende teknologier og et innovativt næringsliv. Forskningsmeldingen sier tydelig at det offentlige skal rette sin innsats inn mot disse fem viktige fagområdene, i tillegg skal Norge prioritere miljøer som kan bli verdensledende. Gjennom konkret tallfesting sier langtidsplanen også noe viktig: Det koster penger å forske. Regjeringen er villig til å prioritere forskning på bekostning av andre formål.

Ambisjoner på vegne av næringslivet. Langtidsplanen peker ikke bare på behovet for et omstillingsdyktig næringsliv, men den erklærer at regjeringen vil trappe opp forskningsinnsats som kan bidra til å mobilisere kompetanse og nyskaping og kommersialisering i norsk næringsliv. Det er det behov for. Norge ligger etter Sverige og Danmark og andre land vi sammenligner oss med.

Næringsrettet forskning gir resultater. Mye spennende kommer fra næringsrettet forskning. Eksempler: IFEs (Institutt for Energiteknikk) kreftmedisin som nå gjør det stort utenfor landets grenser. Eller NILUs askedetektor. Husker dere "askeskyen"? Et norsk forskningsmiljø har bidratt til en del av løsningen. Slike innovasjoner driver vi med i Norge, det vil ha stor betydning for verden. Og vi må gjøre mer.

Skal vi lykkes, må vi også omsette gode ideer til nytt næringsliv. I dag investerer Norge lite i kommersialisering. Det er et tankekors at vi i en situasjon der omstillingsbehovet er stort og vi har et historisk stort økonomisk handlingsrom, ikke gjør mer av det. Det er grunn til å etterlyse virkemidler for å ta de gode, ofte forskningsbaserte, ideene i bruk.

Muliggjørende teknologi. Fremtidsforskeren Ray Kurtzweil hevder at vi i vårt århundre, de hundre årene vi nå har begynt på, vil oppleve teknologiske endringer tilsvarende 20.000 tidligere år. Det er kanskje en overdrivelse, men det er ingen tvil om at det har gått raskt og går stadig raskere.

Det handler om nytte. Norske fagmiljøer ved Universitetet i Oslo utvikler i dag verktøy for bekjempelse av Ebola. I en internasjonal innovasjonskonkurranse var vinneren en app som kunne identifisere ulike arter av mygg med utgangspunkt i frekvensen i vingeslagene deres.

Forskning er ikke tilbakeskuende revisjon, det gir ny kunnskap som danner grunnlag for en vei videre. For 50 år siden, på 1960-tallet, ble rammeverket for norsk petroleumssektor. Den politiske interessen var begrenset. Likevel fikk visjonære politikere, embetsfolk, forskningsmiljøer og næringslivet på plass grunnlaget for det vi i dag lever av.

På samme måte må vi nå legge grunnlaget for de verdiene vi skal leve av og det samfunnet vi skal leve i om 50 år. Jeg tror interessen er større, men vi har også nå en jobb å gjøre for å få byggeklossene på plass – i konkurranse med alle andre gode formål.