Digitalisering: Det gjøres mye i Norge, men andre land gjør mer.

Norge gjør det både imponerende godt og overraskende dårlig i sammenligningene OECD har gjort av status for den digitale økonomien i medlemslandene. Norsk næringsliv investerer under gjennomsnittet i FOU, mens vi ligger på verdenstoppen i bredbånds- og mobildekning, er ivrige private brukere av IKT og debuterer tidlig.

Nylig var jeg gjest på OECDs ministermøte om "The Digital Economy" i Cancun, Mexico. Møtet samlet representanter fra myndigheter, næringsliv, fagbevegelse og sivilsamfunn fra alle OECDs medlemsland. Statssekretær Paul Chaffey er delegasjonsleder og skal holde innlegg for Norge.

I 1998 arrangerte OECD et tilsvarende møte i Canada. Den gang var temaet "The Information Highway" og dens 180 millioner brukere. I dag er vi tre milliarder som bruker nettet. Altså 3 prosent av verdens befolkning i 1998, 40 prosent nå.

OECD-direktør Andy Wyckhoff, som nylig var i Norge, trekker parallellen til måten bilen endret verden rundt 1900, men slår fast: Dette går mye fortere. Det er bare å feste setebeltene.

Imponerende godt, overraskende dårlig

Statistikksamlingen "Digital Economy, Data Highlights" som ble presentert på ministermøtet viser blant annet at vår IKT-sektor representerer en veldig liten andel av samlet norsk verdiskaping.

Noen høydepunkter fra rapporten:

• 6. plass på oversikten over debutalder, mer enn 20% av norske 15-åringer var yngre enn 6 år da de først tok digitale verktøy i bruk.
• Og ser vi på 16-24-åringene er alle (100 %) på nett. Det gir dem en del delt førsteplass.
• Fire av fem nordmenn i alderen 65-74 bruker Internett. Det er fjerde best i OECD-området. Norske pensjonister er i verdenstoppen, hakk i hæl på Island, Danmark og Luxembourg.
• Nordmenn er også glade i e-handel: Basert på tall fra 2014 havner vi på bronseplass i andel av befolkningen som har kjøpt noe på nett. I en tilsvarende undersøkelse fra 2007 lå vi helt på topp, men er nå forbigått av Storbritannia og Danmark. 15 % av oss rapporter for øvrig at vi har kjøpt varer og tjenester med mobilen.

De mindre gode nyhetene

• IKT-næringen står for en overraskende lav andel av norsk verdiskaping. Oljen er sikkert en viktig forklaring på dette, men likevel: Vi ligger nesten nederst på tabellen, langt under OECD-snittet, i selskap med Mexico og Hellas. Korea topper, fulgt av Japan, Irland og - NB! - Sverige.
• Andelen av alle sysselsatte som jobber i IKT-sektoren er også under OECD-snittet. Under 3% av oss jobber i IKT-bedrifter. Det kan være mange forklaringer på dette, feks at store norske virksomheter - både store bedrifter og offentlige etater - har egne IT-avdelinger, men om ambisjonene er at IKT-næringen skal være et av beina Norge skal stå på fremover, er dette alarmerende.
• Kina er nå verdens største eksportør av IKT-varer, USA nest størst. Ser vi på eksport av IKT-tjenester, viser OECD-tallene at Irland er størst, fulgt av India, Tyskland og USA. Norge er også med her: Vi står for ca. 0,7 prosent av verdens tjenesteeksport.
• OECD har også innhentet tall på patentering av IKT. Norge ligger godt under snittet både i OECD og EU. Om patentering er et godt mål på innovasjon, kan saktens diskuteres, men det er ikke et godt tegn at vi ligger milevis bak våre naboer Sverige, også her.
• At norsk næringsliv investerer lite i forskning og utvikling, er kjent fra før. OECDs tall er fra 2013 og viser at vi ligger dårlig an, generelt og særlig når det gjelder næringslivets investeringer i IKT-relatert forskning og utvikling.

OECD-statistikken bekrefter et hovedbilde vi allerede sitter med: Nordmenn i alle aldre bruker teknologi privat, men vi har en todelt utfordring i norsk næringsliv. Skal Norge hente ut produktivitets- og innovasjonspotensialet i digitalisering, trenger vi en sterkere IKT-sektor, men norske bedrifter i andre sektorer og offentlig sektor må også prioritere investeringer i IKT høyere.

Det gjøres mye i Norge, men andre land gjør mer. Vi må øke takten.

Innlegget har tidligere vært publisert i Teknisk Ukeblads bidragsyternettverk.
 

Har Internettet kommet for å bli?

Denne uken er jeg gjest på OECDs ministermøte om "The Digital Economy" i Cancun, Mexico. Møtet samler representanter fra myndigheter, næringsliv, fagbevegelse og sivilsamfunn fra alle OECDs medlemsland. Statssekretær Paul Chaffey er delegasjonsleder og skal holde innlegg for Norge.

I 1998 arrangerte OECD et tilsvarende møte i Canada. Den gang var temaet "The Information Highway" og dens 180 millioner internettbrukere. I dag er det 3 milliarder. Altså 3 % av verdens befolkning i 1998, 40% nå. OECD-direktør Andy Wyckhoff, som nylig var i Norge, trekker parallellen til måten bilen endret verden rundt 1900, men slår fast: Dette går mye fortere. Det er bare å feste setebeltene!

Nettet er i så stor grad en del av livene våre at vi glemmer hvor fort utviklingen har gått. Vi går nå med "bilene" i lommene våre, det er milliarder av dem (116 milliarder visstnok, om vi teller alt av sensorer), de er koblet sammen, og de genererer data som endrer alle former for produksjon og distribusjon. Noen av verdens aller største selskaper fantes ikke i 1998. Og mange innovasjoner overgår det vi kunne fantasere om for bare 18 år siden, mener Wyckhoff. Hvem kunne se for seg selvkjørende biler på veien eller digitale læreverktøy i skolen? Utviklingen har vært grensesprengende, og det er fascinerende å se hvordan det har endret både privatliv og samfunnsstrukturer.

Imidlertid må selv de mest hardbarkede teknologioptimistene erkjenne at nettet ikke bare gir muligheter, men også byr på problemer. Mange bekymrer seg for jobbene som forsvinner i takt med digitaliseringen. Andre for utfordringene knyttet til personvern og sikkerhet. Disse utfordringene (la oss kalle dem det) er kjernen i programmet OECD har satt sammen for disse dagene.

Et av høydepunktene på konferansen så langt var den tidligere svenske statsministeren Carl Bildts fremleggelse av arbeidet til Global Commission on Internet Governance, som han har ledet. Rapporten tegner tre mulige retninger for nettets videre utvikling:

1. A Dangerous and Broken Cyberspace: Kommisjonens worst-case scenario tegner et bilde av økende kriminalitet på nettet og nasjonale myndigheter som innfører lovgivning som delvis fragmenterer nettet, delvis krenker menneskerettighetene. Går det slik, vil nettet kollapse og mulighetene gå tapt fordi folk slutter å bruke det, skriver Bildt & co.

2. Uneven and Unequal Gains: I dette scenariet vil noen utelukkes og gevinstene ved nettet fordeles stadig mer ulikt mellom brukere, bedrifter og nasjoner. En verden av digitale "haves" and "have-nots". Handelsbarrierer, sensur mm. vil hemme flyten av produkter, tjenester, kapital og data - med innelukking, tapte muligheter og gradvis nedbremsing som konsekvens.

3. Broad, Unprecented Progress: Et energisk, levende og friskt nett er diagnosen i dette siste scenariet. Forutsetningen er et sikkert nett som er åpent for alle. Oppnår vi dette, mener kommisjonen at internettet kan gi menneskeheten historiske muligheter for tilgang til informasjon og kunnskap, vekst, utvikling og innovasjon - og økt sosial rettferdighet og respekt for menneskerettigheter.

Internettet har gitt oss en plattform for innovasjon, utvikling og vekst som verden aldri tidligere har sett. Den har én helt avgjørende ingrediens: Tillit. Tilliten til nettet påvirkes negativt når hackere lykkes i angrep, slik vi for eksempel har sett i USA der kundedata fra Target, Home Depot, eBay og LinkedIn nå er på avveie. Cyberangrep fra terrorister og kriminelle er ødeleggende, ikke bare for samfunnssikkerheten men også for folks opplevelse av trygghet. Myndigheter som driver inngripende overvåkning skader også tilliten til nettet.



I USA oppgir 46 % av husstandene at de avstår fra å bruke en eller annen nettbasert tjeneste pga. uro for personvern eller sikkerhet. Om vi slutter å stole på nettet, vil brukerne endre atferd og mulighetene bli færre. Rapporten er en oppfordring til alle lands myndigheter, teknologibedrifter og sivilsamfunnet om å jobbe sammen.

Nettverk må være åpne, data må kunne utveksles internasjonalt. Sikkerhet og personvern må være gjennomgripende, ikke komme som en ettertanke. Systemer må utvikles og designes med sikkerhet og motstandsevne i bunn. Og det enkelte lands myndigheter må opptre slik at de styrker, ikke svekker tilliten til nettet. Overvåkning må skje innenfor rettsstatens rammer, være nødvendig og proporsjonal. Kommisjonen påpeker også at selv om svimlende 3 milliarder mennesker er på nettet, gjenstår mer enn halve verdens befolkning. Å få ned barrierene må være et viktig mål for alle lands myndigheter.

Nettet er verdens viktigste infrastruktur og i ferd med å bli all annen infrastrukturs infrastruktur, slo Bildt fast under lanseringen. Nettet står ved en korsvei. Valg må tas. Å ikke gjøre noe, er også et valg. Endringene vi har sett hittil, er grunnleggende positive. Veien videre kan også være det. "Det er opp til oss", skriver kommisjonen - og mener garantert ikke Bildt og de 28 andre medlemmene.
LagreLagre

Vår neste milliardnæring?

Med noen av verdens beste helsetjenester, suverene helseregistre og forskningsmiljøer i verdensklasse, ligger "alt" til rette for at helse kan bli en ny norsk eksportnæring. Da NHO nylig inviterte helseministeren og norsk næringsliv til rådslag, var ikke spørsmålet om eller hvorfor, men hvordan. Og det skal sies: Potensialet er stort, men det går frustrerende sakte fremover - til tross for den brede politiske enigheten om at helse skal være et næringspolitisk satsingsområde.

Gevinstene er åpenbare. En spisskompetent norsk helsenæring vil kunne bidra til bedre helse- og omsorgsløsninger i Norge og samtidig skape arbeidsplasser og eksportinntekter. "Norge har fått en ny milliardindustri", skrev VG nylig om "kreftnæringen" som er på vei ut i verden med vaksiner, "drepeceller" og radioaktive injeksjoner.

Bakteppet er også velkjent: Om eldrebølgen skal møtes kun med flere ansatte i helse- og omsorgssektoren, vil hver tredje nordmann jobbe med helse og omsorg i 2060 - og skattenivået må sannsynligvis økes opp mot 65 prosent. Det lar seg ikke gjøre. Og det er ikke ønskelig. Å ta i bruk nye løsninger og ny teknologi handler ikke kun om å spare penger, men om å gi den enkelte bruker økt frihet og trygghet. Som helseminister Bent Høie har påpekt: Varme hender kan i blant oppfattes som klamme hender. Mange vil heller dusjes av en robot enn av en ny hjelpepleier hver dag. Og med enkel sensorteknologi kan flere eldre bli boende hjemme - slik de aller fleste ønsker seg.

Allerede i NOU 2011: 11 "Innovasjon i omsorg", beskrev Hagen-utvalget denne utviklingen - og det er ikke vanskelig å få øye på konturene av et annerledes og bedre helsevesen - bygget på ny teknologi, mer presise medisiner og smartere involvering både av pasienter, pårørende og helsearbeidere. Løsningene finnes. Men stort sett i pilotprosjekter. Næringslivet er fortsatt i stor grad en uutnyttet ressurs - og Norge risikerer å gå glipp av en bred helsenæring med potensial til å møte både nasjonale og internasjonale behov. Mye handler om hvordan samspillet mellom det offentlige og næringslivet er rigget i dag. Det er på tide å tenke nytt.

Hvor bør myndighetene begynne? Her er 7 forslag til grep som kan tas umiddelbart:

1. Definer det offentliges og næringslivets roller: En tydelig rolleavklaring er nødvendig. Hvor langt skal det offentlige helseengasjementet gå? I dag råder betydelig usikkerhet om hvor næringslivet kan bidra som løsnings- og innovasjonspartner. 
2. Etabler strategiske dialogarenaer mellom næringsliv, helsetjenestene, forsknings- og kommersialiseringsmiljøer. Da Norge startet olje- og gasseventyret, var et av grepene etablering av nettopp slike arenaer.
3. Øk tilgangen på utviklingskapital. Vi bruker bortimot 10 milliarder på helseforskning i Norge. Satsingen på kommersialiseringen av resultatene kan måles i millioner. Det er et stort tankekors. 
4. Digital infrastruktur: Det må stilles krav om åpne standarder - og standardene må være internasjonale. Norge må følge utviklingen i EU. Dersom norske helsesystemer baserer seg på egenutvikling, risikerer vi løsninger som raskt utdateres og som ikke er eksporterbare. Norge må delta i EUs standardiseringsarbeid. I tillegg må løsningene gi rom for innovasjon. Offentlige helsesystemer (f.eks. journalsystemer) må være åpne for samhandling med tredjepartsaktører. 
5. Frigjør helsedata: Det bør legges aktivt til rette for tilgjengeliggjøring av anonymiserte data som grunnlag for næringsutvikling. Dette er også viktig for at Norge lykkes i etableringen av fremtidens persontilpassede medisin, såkalt presisjonsmedisin. Lovverket må tydeliggjøres og tilpasses slik at vi får et forutsigbart og tydelig skille mellom data som kan være åpent tilgjengelige og de som ikke kan det.
6. Insentiver til innføring av ny teknologi: Dagens finansieringsordninger i helsesektoren bidrar til å hemme – ikke fremme – innføring av teknologi. Nye finansieringsordninger må innføres som ivaretar ulike former for nøytralitet: Lokasjonsnøytralitet – finansiering uavhengig av pasientens og behandlerens lokasjon. Kanalnøytralitet – Alle kanaler for kommunikasjon, oppfølging og behandling skal kunne utløse kompensasjon (tekst, audio, video, annet). Volumnøytralitet – Forutsetningen om en 1 til 1 konsultasjon mellom pasient og behandler må justeres slik at samtidig oppfølging av mange pasienter belønnes. Eierskapsnøytralitet – Behandlers kompensasjon må ikke forutsette at velferdsteknologisk utstyr som pasienten benytter er kjøpt inn og eid av helsetjenestene. Teknologinøytralitet – Kompensasjonen må ikke forutsette bruk av en bestemt form for teknologi, men faktisk ytt og mottatt helsehjelp. 
7. Tenk tverrfaglig og trekk veksler på ulike forskningsmiljøer: Helseforetakene tildeler dessverre nesten bare forskningsoppdrag til sine egne organisasjoner. Som SINTEFs konsernsjef Alexandra Bech Gjørv nylig skrev i Aftenposten: "Hvis jeg var Bent Høie ville jeg sørget for at noen hundre millioner av de milliardene helsevesenet forsker for i året blir utlyst i åpen konkurranse, slik at tverrfaglige hjerter kan få banke hardt for helse og produktivitet."

Bioøkonomi: Alt som kan lages av olje, kan lages av tre. Og hva med mikroalgene?

Da "bioøkonomi" for alvor dukket opp som begrep, plantet setningen "alt som kan lages av olje, kan lages av tre" seg hos meg. Nylig presenterte NHOs bioøkonomipanel rapporten "Mot bioøkonomien" for statsministeren. 

"Alt kan lages av biomasse"

To representanter fra Abelias medlemsbedrifter har deltatt i arbeidet i bioøkonomipanelet: Øyvind Fylling-Jensen fra Nofima og Ole Kristian Hjelstuen fra Inven2. I tillegg har min kollega Tarje Bjørgum deltatt. Rapporten er et innspill til regjeringens arbeid med en nasjonal strategi for bioøkonomi. Sammen med Fylling-Jensen har jeg skrevet et innlegg om det grønne skiftet og mulighetene i bioøkonomien: "Bioøkonomi - den nye oljen?" som Nationen og Nordlys har publisert.

Det er mye "den nye oljen" for tiden, men biomasse skiller seg faktisk ut: Både rent bokstavelig, fordi mye biomasse har de samme bruksområdene som fossile energikilder, men også i potensialet det har for nye lønnsomme bedrifter og - ikke minst - nye arbeidsplasser.

Som med oljen, har Norge naturgitte fortrinn for å etablere en bærekraftig bioøkonomi. Norsk skog- og treforedlingsindustri har tilgang på store mengder biomasse, det samme har fiskeri- og havbruksnæringen. Begge er leverandører av biomasse som kan utnyttes bedre enn i dag. "Landet gror igjen" pleier mine eldre slektninger å si. Og det bor mer i havet enn fisk. Alger og mikroalger, for eksempel. Som SINTEF slår fast: "Encellede alger – mikroalger - er rike på nyttige forbindelser som f.eks. proteiner, lipider og karbohydrater, vitaminer og mineraler og anvendelsesområdene er mange: biodrivstoff, helsekost, kosmetikk, fôr til levende-fôr eller supplement i fiske- og dyrefôr." I en tid der vi har særlig behov for utvikling av nye arbeidsplasser og bedrifter, er det et tankekors at vi ikke utnytter alle disse ressursene bedre.

På samme måte som med de fossile ressursene i Nordsjøen, skapes ikke verdiene av råvarer alene. Det må kunnskap og teknologi til for å omsette råvare til noe som kan brukes. Og det har vi noen veldig gode eksempler på i Norge: Borregaard har gått fra å være en treforedlingsfabrikk til i dag å  være verdens mest avanserte bioraffineri. Mens hovedproduktene før var cellulose og papir, produserer de i dag en rekke forskjellige kjemiske produkter, f.eks. vanillin. Spiser du noe som smaker vanilje, er det ikke usannsynlig at smaken kommer fra norske grantrær som har vært innom Borregaard.

Uansett: Kunnskap og teknologi er avgjørende - også i bioøkonomien. I tillegg til vår rike tilgang på biomasse, har Norge også avgjørende kunnskap som er utviklet gjennom olje- og gassvirksomheten. Vi har også verdensledende miljøer innen helse, medisinsk bioteknologi og produksjonsprosesser. Alt dette blir viktig når aktører skal koples på tvers av sektorer og utvikle nytt næringsliv.

Skal vi få det til, må vi investere i forskning og utvikling, men det skal også litt "kreativ destruksjon" til. Tradisjonelle forestillinger om hvem som gjør hva og hva ting kan brukes til må "destrueres". Det samme må vår forståelse av "bransjer". Trær blir medisin, ikke planker. Havbruk er mer enn fisk, og søppel er en ressurs. Og dette med at "alt som kan lages av olje kan lages av tre", det er det jo bare å sette i gang med. Verden trenger mer vanilje.

I dag har regjeringen gjort noe virkelig bra...

Interesseorganisasjoner som Abelia får i blant kritikk for at vi kritiserer mer enn vi roser. Det handler ikke om at vi er konstant misfornøyde, men om at vi vil videre og om at media er mer opptatt av oss når vi raser enn når vi roser. I dag er det grunn til å gjøre det siste, for i statsråd i formiddag satte regjeringen ned et offentlig utvalg som skal se på mulighetene i delingsøkonomien. I oktober 2015 skrev jeg her at delingsøkonomien skriker etter en NOU. Nå kommer den.

DN.no 3. mars 2016

- Fordelene ved delingsøkonomien er åpenbare, sa Siv Jensen på Abelias konferanse om delingsøkonomi i går, før hun føyde til at det heller ikke er vanskelig å få øye på utfordringene. Hun har helt rett. Digitale plattformer og nye forretningsmodeller gir Norge store muligheter - til bedre (grønnere) ressursutnyttelse, bedre tilbud til forbrukerne (lavere priser og økt tilbud) og til økt verdiskaping og produktivitet. Og samtidig: Løyvehavere i taxinæringen er rasende, andre frykter et "løsarbeidersamfunn" og vi har ennå ikke funnet helt hensiktsmessige måter å kreve inn skatt på. Dette var utgangspunktet for vårt ønske om en helhetlig gjennomgang. Og det er så bra at regjeringen ser dette - og i dag har satt ned et bredt sammensatt utvalg (se nedenfor) som skal vurdere dilemmaene. Vi har hatt dialog med mange politikere gjennom de siste månedene. Siv Jensen har vist stor interesse for dialog med delingsgründerne - hun har invitert, deltatt, stilt gode spørsmål, lyttet og levert.

Utvalgsarbeidet er nødvendig. Men vel så viktig er finansministerens signal om at det ikke skal bremse umiddelbare tiltak - som altså skal gjennomføres parallelt med at utvalget er i arbeid.

At disruptiv innovasjon reiser problemstillinger, utfordrer og skremmer – er det ingen tvil om. Men er det ikke akkurat "innovasjon" vi har behov for – særlig i Norge og særlig akkurat nå? Skal nye løsninger underkastes regelverk utviklet i en annen tid? Eller skal det lages nye regler - for noen eller for alle? Gir det mening å regulere veldig ulike aktiviteter likt, selv om det eneste de har felles er at de har sitt utspring i en digital plattform? Og når er det riktig å "regulere" - risikerer vi å komme med reguleringer for tidlig og å regulere "i hjel"?

Vår tilnærming har vært denne: Digitale plattformer gjør det mulig å etablere tjenester enklere enn noensinne. Mange vil ha globalt potensial. Det betyr at mange nye gründere vil lykkes og skape verdier og arbeidsplasser. Spørsmålet er: Hvor mange av disse skal komme fra Norge? Om Norge skal lykkes, holder det ikke bare å være best til å ta tjenestene i bruk, men om å være tidlig ute med å utvikle løsninger. I en digital verden der endringene skjer raskt, holder det ikke å være best på festen, vi må også komme først til festen.

Det har vært viktig for oss at finansminister Siv Jensen og de andre politikerne vi har hatt dialog med har fått se mulighetene digitale plattformer gir – for næringsutvikling, nye arbeidsplasser og eksportinntekter. Utvalget som nå er satt ned har vi store forventninger til. De må ikke la seg distrahere. Blikket må rettes fremover og utover. Det er ikke drosjeløyver, mer eller mindre "mattilsyn" eller detaljene i skattesystemet dette primært må handle om. Utvalget må kritisk vurdere de innspill de får, mange vil protestere. Om norske myndigheter skal få et godt beslutningsgrunnlag må utvalget kanskje lytte mest til dem som sier minst: Brukerne av de nye tjenestene.

I tillegg må utvalgsarbeidet koples på det som skjer i EU. Europakommisjonen har varslet at de våren 2016 vil komme med forslag knyttet til fremveksten av det de kaller "the collaborative economy". Et felles "digital single market" er viktig for EU. Det vil også ha betydning for norske selskaper. Målet er at selskaper etablert i Europa skal ha tilgang til et velfungerende, europeisk hjemmemarked, hvor de kan bygge sin virksomhet og derfra ta den ut i verden. Det handler om at Europa ser at USA hittil har vunnet "teknologikonkurransen". 

Utvalget skal ledes av økonomiprofessor Tommy Staahl Gabrielsen ved UiB. Med seg får han professor Espen Rasmus Moen ved UiO, professor Tor W. Andreassen ved NHH, fornyings- og digitaliseringsdirektør Christine Korme i Abelia, advokat Siri Teigum i Thommesen, sjeføkonom Roger Schjerva i IKT-Norge, direktør Randi Flesland i Forbrukerrådet, Anders Hordvei Mjåset fra gründerfellesskapet MESH og LO-sekretær Trude Tinnlund. Mandatet ligger her. Gratulerer, alle sammen! Og lykke til med viktig arbeid!