Norske regioner ikke blant Europas ledende på innovasjon. Men to skiller seg positivt ut.

Mens alle våre naboland har minst en region i det innovative toppskiktet, har Norge ingen. Det er et av funnene i EUs ferske "Regional Innovation Scoreboard". To norske regioner skiller seg imidlertid ut som mer innovative enn landet ellers: Trøndelag og Oslo/Akershus.
  

Drømmen om California

Det er ikke få diskusjoner om innovasjon der det forgjettede land og "Silicon Valley" kommer opp som referansepunkt. Norske gründere retter ofte blikket dit, det samme gjør politikere. Ofte med god grunn. EUs sammenligning av regioner preges også av denne beundringen (misunnelsen) og reflekterer hvor sterkt Europa opplever å henge etter USA i innovasjon. Men hvordan står det egentlig til?

Basert på tolv kriterier: Store forskjeller og mindre innovasjon i Europa

Basert på 12 ulike kriterier - innen utdanning, forskning, patentering, SMB-bedrifter som driver produkt-/prosessinnovasjon, teknologieksport, kunnskapsintensive arbeidsplasser - viser det seg at Europas mest kreative og produktive regioner nå er Sør-England, Paris, Bayern og Nord-Jylland. Og at Europa er delt. Rapporten viser også, for første gang, nedgang i innovasjonsevne. Det gjelder også Norge. Våre mest innovative regioner har nedgang på hhv. 1 og 6 % siden rapporten kom sist, for to år siden.





Våre beste regioner: Oslo/Akershus og Trøndelag

Osloregionen og Trøndelag er de to norske regionene som kommer best ut i rapporten. Profilen for de to regionene er litt ulik. Begge scorer godt innen utdanning, men Trøndelag skiller seg ut på forskning. SINTEF og NTNU er nok hovedforklaringen på det. Kunnskapsintensive arbeidsplasser er kriteriet Osloregionen gjør relativt mye bedre på enn Trøndelag. Litt (ganske mye) forenklet, kan vi kanskje oppsummere det slik: Trønderne er for dårlige til å omsette kunnskap til næringsliv. Med all teknologi- og innovasjons kunnskapen de sitter på, hvorfor skapes det ikke flere bedrifter og arbeidsplasser? Osloregionen må lære seg å selge. Det blir ikke innovasjon av oppfinnelser alene, de må tas i bruk, produkter og tjenester må ut i markeder - gjerne internasjonale. Og resten av landet? Utgangspunktet er ikke håpløst, alle de andre regionene er "moderate innovatators", men veien opp i det europeiske toppskiftet er lang.

Innovasjon på norsk

"Slutt å dilte etter Silicon Valley" var overskriften på et innlegg av Silvija Seres i Aftenposten i februar. Hennes poeng er at norsk teknologi- og innovasjonspolitikk må ta utgangspunkt i norske forhold. Å lære av Silicon Valley gir mening, men ikke å kopiere. Seres påpeker at Norge har god digital infrastruktur, en høyt utdannet befolkning og at vi er blant verdens ivrigste privatbrukerne av digitale verktøy. Hun påpeker også vår viktigste utfordring: Å omsette kunnskap til nye produkter og tjenester. Det samme bildet tegner EUs nye undersøkelse. Vi scorer mye bedre på innsatsfaktorer som utdanning og forskning enn på det som skal komme ut i andre enden: Salg, markedsføring, produkt-/prosessinnovasjon, teknologieksport og kunnskapsarbeidsplasser. Etter min oppfatning, burde dette være et mye større tema i den politiske debatten: Hvor ofte hører vi om verdien av kunnskapsarbeidsplasser uten at ordet "statlige" kommer først? Hvor er de sterke stemmene som påpeker at Norge burde være storeksportør av teknologi? Og hvorfor er det å omsette kunnskap til arbeidsplassser - kommersialisering av forskning - fortsatt tema kun for spesielt interesserte?

Digitalisering: Det gjøres mye i Norge, men andre land gjør mer.

Norge gjør det både imponerende godt og overraskende dårlig i sammenligningene OECD har gjort av status for den digitale økonomien i medlemslandene. Norsk næringsliv investerer under gjennomsnittet i FOU, mens vi ligger på verdenstoppen i bredbånds- og mobildekning, er ivrige private brukere av IKT og debuterer tidlig.

Nylig var jeg gjest på OECDs ministermøte om "The Digital Economy" i Cancun, Mexico. Møtet samlet representanter fra myndigheter, næringsliv, fagbevegelse og sivilsamfunn fra alle OECDs medlemsland. Statssekretær Paul Chaffey er delegasjonsleder og skal holde innlegg for Norge.

I 1998 arrangerte OECD et tilsvarende møte i Canada. Den gang var temaet "The Information Highway" og dens 180 millioner brukere. I dag er vi tre milliarder som bruker nettet. Altså 3 prosent av verdens befolkning i 1998, 40 prosent nå.

OECD-direktør Andy Wyckhoff, som nylig var i Norge, trekker parallellen til måten bilen endret verden rundt 1900, men slår fast: Dette går mye fortere. Det er bare å feste setebeltene.

Imponerende godt, overraskende dårlig

Statistikksamlingen "Digital Economy, Data Highlights" som ble presentert på ministermøtet viser blant annet at vår IKT-sektor representerer en veldig liten andel av samlet norsk verdiskaping.

Noen høydepunkter fra rapporten:

• 6. plass på oversikten over debutalder, mer enn 20% av norske 15-åringer var yngre enn 6 år da de først tok digitale verktøy i bruk.
• Og ser vi på 16-24-åringene er alle (100 %) på nett. Det gir dem en del delt førsteplass.
• Fire av fem nordmenn i alderen 65-74 bruker Internett. Det er fjerde best i OECD-området. Norske pensjonister er i verdenstoppen, hakk i hæl på Island, Danmark og Luxembourg.
• Nordmenn er også glade i e-handel: Basert på tall fra 2014 havner vi på bronseplass i andel av befolkningen som har kjøpt noe på nett. I en tilsvarende undersøkelse fra 2007 lå vi helt på topp, men er nå forbigått av Storbritannia og Danmark. 15 % av oss rapporter for øvrig at vi har kjøpt varer og tjenester med mobilen.

De mindre gode nyhetene

• IKT-næringen står for en overraskende lav andel av norsk verdiskaping. Oljen er sikkert en viktig forklaring på dette, men likevel: Vi ligger nesten nederst på tabellen, langt under OECD-snittet, i selskap med Mexico og Hellas. Korea topper, fulgt av Japan, Irland og - NB! - Sverige.
• Andelen av alle sysselsatte som jobber i IKT-sektoren er også under OECD-snittet. Under 3% av oss jobber i IKT-bedrifter. Det kan være mange forklaringer på dette, feks at store norske virksomheter - både store bedrifter og offentlige etater - har egne IT-avdelinger, men om ambisjonene er at IKT-næringen skal være et av beina Norge skal stå på fremover, er dette alarmerende.
• Kina er nå verdens største eksportør av IKT-varer, USA nest størst. Ser vi på eksport av IKT-tjenester, viser OECD-tallene at Irland er størst, fulgt av India, Tyskland og USA. Norge er også med her: Vi står for ca. 0,7 prosent av verdens tjenesteeksport.
• OECD har også innhentet tall på patentering av IKT. Norge ligger godt under snittet både i OECD og EU. Om patentering er et godt mål på innovasjon, kan saktens diskuteres, men det er ikke et godt tegn at vi ligger milevis bak våre naboer Sverige, også her.
• At norsk næringsliv investerer lite i forskning og utvikling, er kjent fra før. OECDs tall er fra 2013 og viser at vi ligger dårlig an, generelt og særlig når det gjelder næringslivets investeringer i IKT-relatert forskning og utvikling.

OECD-statistikken bekrefter et hovedbilde vi allerede sitter med: Nordmenn i alle aldre bruker teknologi privat, men vi har en todelt utfordring i norsk næringsliv. Skal Norge hente ut produktivitets- og innovasjonspotensialet i digitalisering, trenger vi en sterkere IKT-sektor, men norske bedrifter i andre sektorer og offentlig sektor må også prioritere investeringer i IKT høyere.

Det gjøres mye i Norge, men andre land gjør mer. Vi må øke takten.

Innlegget har tidligere vært publisert i Teknisk Ukeblads bidragsyternettverk.
 

Har Internettet kommet for å bli?

Denne uken er jeg gjest på OECDs ministermøte om "The Digital Economy" i Cancun, Mexico. Møtet samler representanter fra myndigheter, næringsliv, fagbevegelse og sivilsamfunn fra alle OECDs medlemsland. Statssekretær Paul Chaffey er delegasjonsleder og skal holde innlegg for Norge.

I 1998 arrangerte OECD et tilsvarende møte i Canada. Den gang var temaet "The Information Highway" og dens 180 millioner internettbrukere. I dag er det 3 milliarder. Altså 3 % av verdens befolkning i 1998, 40% nå. OECD-direktør Andy Wyckhoff, som nylig var i Norge, trekker parallellen til måten bilen endret verden rundt 1900, men slår fast: Dette går mye fortere. Det er bare å feste setebeltene!

Nettet er i så stor grad en del av livene våre at vi glemmer hvor fort utviklingen har gått. Vi går nå med "bilene" i lommene våre, det er milliarder av dem (116 milliarder visstnok, om vi teller alt av sensorer), de er koblet sammen, og de genererer data som endrer alle former for produksjon og distribusjon. Noen av verdens aller største selskaper fantes ikke i 1998. Og mange innovasjoner overgår det vi kunne fantasere om for bare 18 år siden, mener Wyckhoff. Hvem kunne se for seg selvkjørende biler på veien eller digitale læreverktøy i skolen? Utviklingen har vært grensesprengende, og det er fascinerende å se hvordan det har endret både privatliv og samfunnsstrukturer.

Imidlertid må selv de mest hardbarkede teknologioptimistene erkjenne at nettet ikke bare gir muligheter, men også byr på problemer. Mange bekymrer seg for jobbene som forsvinner i takt med digitaliseringen. Andre for utfordringene knyttet til personvern og sikkerhet. Disse utfordringene (la oss kalle dem det) er kjernen i programmet OECD har satt sammen for disse dagene.

Et av høydepunktene på konferansen så langt var den tidligere svenske statsministeren Carl Bildts fremleggelse av arbeidet til Global Commission on Internet Governance, som han har ledet. Rapporten tegner tre mulige retninger for nettets videre utvikling:

1. A Dangerous and Broken Cyberspace: Kommisjonens worst-case scenario tegner et bilde av økende kriminalitet på nettet og nasjonale myndigheter som innfører lovgivning som delvis fragmenterer nettet, delvis krenker menneskerettighetene. Går det slik, vil nettet kollapse og mulighetene gå tapt fordi folk slutter å bruke det, skriver Bildt & co.

2. Uneven and Unequal Gains: I dette scenariet vil noen utelukkes og gevinstene ved nettet fordeles stadig mer ulikt mellom brukere, bedrifter og nasjoner. En verden av digitale "haves" and "have-nots". Handelsbarrierer, sensur mm. vil hemme flyten av produkter, tjenester, kapital og data - med innelukking, tapte muligheter og gradvis nedbremsing som konsekvens.

3. Broad, Unprecented Progress: Et energisk, levende og friskt nett er diagnosen i dette siste scenariet. Forutsetningen er et sikkert nett som er åpent for alle. Oppnår vi dette, mener kommisjonen at internettet kan gi menneskeheten historiske muligheter for tilgang til informasjon og kunnskap, vekst, utvikling og innovasjon - og økt sosial rettferdighet og respekt for menneskerettigheter.

Internettet har gitt oss en plattform for innovasjon, utvikling og vekst som verden aldri tidligere har sett. Den har én helt avgjørende ingrediens: Tillit. Tilliten til nettet påvirkes negativt når hackere lykkes i angrep, slik vi for eksempel har sett i USA der kundedata fra Target, Home Depot, eBay og LinkedIn nå er på avveie. Cyberangrep fra terrorister og kriminelle er ødeleggende, ikke bare for samfunnssikkerheten men også for folks opplevelse av trygghet. Myndigheter som driver inngripende overvåkning skader også tilliten til nettet.



I USA oppgir 46 % av husstandene at de avstår fra å bruke en eller annen nettbasert tjeneste pga. uro for personvern eller sikkerhet. Om vi slutter å stole på nettet, vil brukerne endre atferd og mulighetene bli færre. Rapporten er en oppfordring til alle lands myndigheter, teknologibedrifter og sivilsamfunnet om å jobbe sammen.

Nettverk må være åpne, data må kunne utveksles internasjonalt. Sikkerhet og personvern må være gjennomgripende, ikke komme som en ettertanke. Systemer må utvikles og designes med sikkerhet og motstandsevne i bunn. Og det enkelte lands myndigheter må opptre slik at de styrker, ikke svekker tilliten til nettet. Overvåkning må skje innenfor rettsstatens rammer, være nødvendig og proporsjonal. Kommisjonen påpeker også at selv om svimlende 3 milliarder mennesker er på nettet, gjenstår mer enn halve verdens befolkning. Å få ned barrierene må være et viktig mål for alle lands myndigheter.

Nettet er verdens viktigste infrastruktur og i ferd med å bli all annen infrastrukturs infrastruktur, slo Bildt fast under lanseringen. Nettet står ved en korsvei. Valg må tas. Å ikke gjøre noe, er også et valg. Endringene vi har sett hittil, er grunnleggende positive. Veien videre kan også være det. "Det er opp til oss", skriver kommisjonen - og mener garantert ikke Bildt og de 28 andre medlemmene.
LagreLagre

Vår neste milliardnæring?

Med noen av verdens beste helsetjenester, suverene helseregistre og forskningsmiljøer i verdensklasse, ligger "alt" til rette for at helse kan bli en ny norsk eksportnæring. Da NHO nylig inviterte helseministeren og norsk næringsliv til rådslag, var ikke spørsmålet om eller hvorfor, men hvordan. Og det skal sies: Potensialet er stort, men det går frustrerende sakte fremover - til tross for den brede politiske enigheten om at helse skal være et næringspolitisk satsingsområde.

Gevinstene er åpenbare. En spisskompetent norsk helsenæring vil kunne bidra til bedre helse- og omsorgsløsninger i Norge og samtidig skape arbeidsplasser og eksportinntekter. "Norge har fått en ny milliardindustri", skrev VG nylig om "kreftnæringen" som er på vei ut i verden med vaksiner, "drepeceller" og radioaktive injeksjoner.

Bakteppet er også velkjent: Om eldrebølgen skal møtes kun med flere ansatte i helse- og omsorgssektoren, vil hver tredje nordmann jobbe med helse og omsorg i 2060 - og skattenivået må sannsynligvis økes opp mot 65 prosent. Det lar seg ikke gjøre. Og det er ikke ønskelig. Å ta i bruk nye løsninger og ny teknologi handler ikke kun om å spare penger, men om å gi den enkelte bruker økt frihet og trygghet. Som helseminister Bent Høie har påpekt: Varme hender kan i blant oppfattes som klamme hender. Mange vil heller dusjes av en robot enn av en ny hjelpepleier hver dag. Og med enkel sensorteknologi kan flere eldre bli boende hjemme - slik de aller fleste ønsker seg.

Allerede i NOU 2011: 11 "Innovasjon i omsorg", beskrev Hagen-utvalget denne utviklingen - og det er ikke vanskelig å få øye på konturene av et annerledes og bedre helsevesen - bygget på ny teknologi, mer presise medisiner og smartere involvering både av pasienter, pårørende og helsearbeidere. Løsningene finnes. Men stort sett i pilotprosjekter. Næringslivet er fortsatt i stor grad en uutnyttet ressurs - og Norge risikerer å gå glipp av en bred helsenæring med potensial til å møte både nasjonale og internasjonale behov. Mye handler om hvordan samspillet mellom det offentlige og næringslivet er rigget i dag. Det er på tide å tenke nytt.

Hvor bør myndighetene begynne? Her er 7 forslag til grep som kan tas umiddelbart:

1. Definer det offentliges og næringslivets roller: En tydelig rolleavklaring er nødvendig. Hvor langt skal det offentlige helseengasjementet gå? I dag råder betydelig usikkerhet om hvor næringslivet kan bidra som løsnings- og innovasjonspartner. 
2. Etabler strategiske dialogarenaer mellom næringsliv, helsetjenestene, forsknings- og kommersialiseringsmiljøer. Da Norge startet olje- og gasseventyret, var et av grepene etablering av nettopp slike arenaer.
3. Øk tilgangen på utviklingskapital. Vi bruker bortimot 10 milliarder på helseforskning i Norge. Satsingen på kommersialiseringen av resultatene kan måles i millioner. Det er et stort tankekors. 
4. Digital infrastruktur: Det må stilles krav om åpne standarder - og standardene må være internasjonale. Norge må følge utviklingen i EU. Dersom norske helsesystemer baserer seg på egenutvikling, risikerer vi løsninger som raskt utdateres og som ikke er eksporterbare. Norge må delta i EUs standardiseringsarbeid. I tillegg må løsningene gi rom for innovasjon. Offentlige helsesystemer (f.eks. journalsystemer) må være åpne for samhandling med tredjepartsaktører. 
5. Frigjør helsedata: Det bør legges aktivt til rette for tilgjengeliggjøring av anonymiserte data som grunnlag for næringsutvikling. Dette er også viktig for at Norge lykkes i etableringen av fremtidens persontilpassede medisin, såkalt presisjonsmedisin. Lovverket må tydeliggjøres og tilpasses slik at vi får et forutsigbart og tydelig skille mellom data som kan være åpent tilgjengelige og de som ikke kan det.
6. Insentiver til innføring av ny teknologi: Dagens finansieringsordninger i helsesektoren bidrar til å hemme – ikke fremme – innføring av teknologi. Nye finansieringsordninger må innføres som ivaretar ulike former for nøytralitet: Lokasjonsnøytralitet – finansiering uavhengig av pasientens og behandlerens lokasjon. Kanalnøytralitet – Alle kanaler for kommunikasjon, oppfølging og behandling skal kunne utløse kompensasjon (tekst, audio, video, annet). Volumnøytralitet – Forutsetningen om en 1 til 1 konsultasjon mellom pasient og behandler må justeres slik at samtidig oppfølging av mange pasienter belønnes. Eierskapsnøytralitet – Behandlers kompensasjon må ikke forutsette at velferdsteknologisk utstyr som pasienten benytter er kjøpt inn og eid av helsetjenestene. Teknologinøytralitet – Kompensasjonen må ikke forutsette bruk av en bestemt form for teknologi, men faktisk ytt og mottatt helsehjelp. 
7. Tenk tverrfaglig og trekk veksler på ulike forskningsmiljøer: Helseforetakene tildeler dessverre nesten bare forskningsoppdrag til sine egne organisasjoner. Som SINTEFs konsernsjef Alexandra Bech Gjørv nylig skrev i Aftenposten: "Hvis jeg var Bent Høie ville jeg sørget for at noen hundre millioner av de milliardene helsevesenet forsker for i året blir utlyst i åpen konkurranse, slik at tverrfaglige hjerter kan få banke hardt for helse og produktivitet."