mandag 10. august 2015

En god beslutning å lese "En god beslutning" av Nils Tore Meland

Halvparten av de viktige beslutningene våre slår feil, sier forskningen. Konsekvensene kan være store. Likevel reflekterer vi lite over hvorfor. Jeg har i det minste tatt en god beslutning i det siste: Å lese boken "En god beslutning", som Nils Tore Meland kom ut med tidligere i år. 


Boken fikk en strålende mottakelse da den kom, men dette er en bok som fortjener mer oppmerksomhet. Fra bokens første side, der Meland siterer rektor Albus Humlesnurr, til epilogen, hvor han nevner at "fagfolk" kanskje vil mene han behandler et komplekst tema på en litt for enkel måte: Det er en fryd å lese en lettlest bok som både er nyttig, utfordrer og underholder. Kapitteloverskriftene er glitrende, f.eks. "Steinalderhjernen lurer oss" og "Smi mens jernet er lunkent", og eksemplene mange og gode (og i selverkjennelse: gjenkjennelige) – hentet fra Melands egne erfaringer i Forsvaret og som psykolog, fra næringslivet og dagliglivet. Boken er forresten ikke "for enkel". Det er en mye større kunst å gjøre et vanskelig tema enkelt enn omvendt. Steve Jobs sa det slik: "You have to work hard to get your thinking clean to make it simple.”

Det tas sjokkerende mange dårlige beslutninger

På bokens vaskeseddel viser Meland til forskning som viser at "minst halvparten av de viktige beslutningene våre slår feil". Minst halvparten! "Vi lever i et land der vi kjører til Sverige for å spare 50 kroner på en flaske vin, men tenker oss om i to minutter før vi byr 300.000 kroner over leilighetens prisantydning", skriver Meland og peker på at vi tar valg (beslutninger) hele tiden. Og mens de fleste hverdagsavgjørelser kan rettes opp lett, mens det ikke alltid er like enkelt med de store avgjørelsene.

Og hvorfor? Vel, det går for raskt, vi baserer oss på mangelfull eller feil informasjon, vi venter for lenge og vi lar være å ta valg (ikke-beslutninger er også beslutninger). Om vi evner å ta bedre beslutninger, vil det med andre ord bidra til (mye) mer enn marginale forbedringer i livskvalitet, verdiskaping og alt det andre vi egentlig har som mål å gjøre noe med.

Ingen oppskriftsbok (heldigvis)

Jeg har lest et par andre anmeldelser av boken, og de er opptatt av de 7 grepene Meland lanserer for å gjøre det lettere å ta gode beslutninger:
  1. Smi mens jernet er lunkent
  2. Forbered deg på det uventede
  3. Finn problemet
  4. Utvid mulighetene
  5. Finn flere alternativer
  6. Tenk på konsekvensene
  7. Håndter usikkerhet og risiko
Det er gode grep, men boken er heldigvis ingen oppskriftsbok og gir seg heller ikke ut for å være det. Verdien ligger ikke primært i de (gode) praktiske verktøyene, men i hvordan Meland gradvis øker forståelsen av hvordan mennesker faktisk tar beslutninger og bevisstheten om hvordan vi kan gjøre det annerledes og bedre. Boken appellerer klokt til leserens egen fornuft, eget følelsesliv og egne refleksjoner.

Ikke gå i tankefella

Bare for å ta en ting: Tankefeller. Å ha bevissthet rundt hvordan vi (hjernen vår) tar snarveier er viktig, men Meland påstår ikke at vi har en av-knapp som kan trykkes inn og vips er problemet løst. Vi er alle slik at det skjer kortslutninger, poenget er å sikre nødvendig avstand til situasjonen og evne å sette på bremsene i tide.

I et av kapitlene gir Meland et eksempel på hvor galt det kan gå. Et ektepar i en amerikansk TV-serie som ringer politiet etter at de observerer en afroamerikansk mann lent over stereoanlegget i nabohuset. Han kan jo ikke være annet enn en innbruddstyv, tenker de, og ringer politiet. Kort tid etter kommer politiet til stedet, utløser bilalarmen ved et uhell og bruker megafon for å få mannen ut av huset. Det gjør han, men griper etter bilnøklene for å få stanset alarmen. "Han er bevæpnet", roper en stemme. Dermed braker det løs i en skytebonanza. Historien sier ikke noe om hvordan det går med den nye huseieren, for, ja, afroamerikaneren har kjøpt nabohuset, sier historien ingenting om. Meland bruker eksemplet godt og forklarer hvorfor vi bruker tankerammer hele tiden: "Hun ser ut som en advokat" osv. Han kaller vårt delvise, snevre bilde av virkeligheten "lommelykteffekten", fordi oppmerksomheten vår kun kan rettes inn mot en del av all den informasjonen vi til enhver tid overstrømmes av og ikke kontinuerlig kan bearbeide og analysere.

(For ordens skyld: Jeg fikk lov til å lese deler av boken før den ble utgitt og hadde stor glede av det, og jeg har fått et signert eksemplar. Det betyr ikke at bloggposten er "sponset", bare sånn at det er sagt. Jeg har ingen andre motiver for å skrive dette, enn å tipse om en virkelig god bok.)

fredag 31. juli 2015

"Kommunestrukturen ble lagt den gang karjolen var framkomstmiddel og det bare fantes telefon på telefonsentralen"

Vår utdaterte kommunestruktur gir dårligere løsninger for befolkningen, hindrer innovasjon, skaper konkurranseulemper for bedriftene og bidrar til en gradvis uthuling av lokaldemokratiet. Det er vanskelig å forstå at kommunalminister Jan Tore Sanners initiativ møtes med noe annet enn tverrpolitisk jubel. Sitatet i overskriften er fra tidligere statsminster Odvar Nordli (A), som ble intervjuet av Nettavisen i 2010. 

"Tvang"!?

Siden slutten av 70-tallet, da Odvar Nordli regjerte, har antallet kommuner vært ganske stabilt. De få sammenslåingene som har skjedd siden, har vært basert på såkalt frivillighet. I motsetning til "tvang" - et ord reformmotstanderne ynder å bruke om at Stortinget tar ansvar for hvordan landet er inndelt. Et ansvar Stortinget har - og må ta. Andre skal ha seg frabedt at kommunekartet "tegnes i Oslo" Det er en farlig boomerang de slenger ut: For hvor ender tankerekken som starter med å avfeie Stortinget som et udemokratisk Oslo-organ? Er alle stortingsvedtak - all strukturell endring, all lovgivning og alle budsjettvedtak - "tvang"? Trumfer Stortingets geografiske plassering de folkevalgtes forankring i hjemfylkene? Er det innbyggernes og landets langsiktige behov som skal styre, eller har kommune- og fylkesgrenser et "sjelsliv" det alltid skal tas hensyn til? Ingen skal tvangsflyttes, ingen mister noe. Spørsmålet er ikke om vi skal ha kommuner, men hvor grensene mellom dem skal gå. Om ikke dette er en sak for Stortinget, hvem da? 

Kompetanse, teknologi og innovasjon

Norske kommuner vil i årene fremover måtte møte store behov, knyttet f.eks. til stadig flere eldre og økende klimautfordringer. Til det er kompetanse og ny teknologi nødvendig. Og kontinuerlig innovasjon. Akademikernes leder Knut Aarbakke har pekt på at kommunene er lite attraktive arbeidsgivere fordi fagmiljøene er for små. Det samme har Norges Juristforbund sagt. Spesialistmangelen rammer innbyggerne dersom innkjøpsregler brytes eller plan- og bygningssaker behandles mangelfullt. Men spesialister er også nødvendig for at kommunene skal kunne fornye sine tjenestetilbud og hente ut innovasjonspotensialet i offentlige innkjøp.

Viktig for pressområdene

Utfordringene er størst i pressområdene rundt de store byene. Debatten om kommunereform handler i altfor stor grad om de aller minste kommunene. I hovedstadsutvalgets innstilling, Grenser til besvær, fra 1997 (!) pekes det blant annet på at mange i Oslo-området bor i én kommune, og ønsker å benytte offentlige tjenester i annen kommune. Mer enn halvparten av innbyggerne i Oppegård kommune har f.eks. arbeidsplassen sin i Oslo kommune. Kanskje ville et tilbud om fastlege i Oslo vært mer hensiktsmessig? Hovedstadsutvalget påpekte også at "befolkningen i hovedstadsområdet må bære omkostningene ved at motstridene utbyggingsinteresser ikke blir avveid på en helhetlig måte, med virkninger for utbyggingsmønsteret, transportløsningene, miljøet og de knappe natur-, landbruks- og friluftsområdene." 

T-bane til Lørenskog - en historie i grenseland

Jeg er oppvokst i Lørenskog, som grenser til Oslo. På 1970-tallet var det diskusjon om å få T-bane til kommunen. Det lot seg ikke gjøre. Ryktene skal ha det til at Oslo var villig til å dekke kostnadene til siste stasjon innenfor sine egne grenser (Ellingsrud) og at Lørenskog/Akershus ville betale fra kommunegrensen, men ingen av partene ville betale for skinnene mellom disse to punktene: Noen få hundremetre. Dermed ble det ingen T-bane til Lørenskog. Det er det fortsatt ikke - med de mange negative konsekvensene det har hatt for trafikkavvikling, støy og forurensning i begge kommuner. Nå - 40 år senere - diskuteres det på nytt om T-banen skal forlenges til Lørenskog (A-hus). Det er fortsatt en god ide. Eksemplet er ikke unikt. I en rapport fra Senter for økonomisk forskning skriver professor Jørn Rattsø: "Fragmentert kommunestruktur svekker grunnlag for samlet planlegging og utbyggingsmønster i byområdene." 

Et finmasket nett?

En annen lettvinthet som preger debatten, er påstandene om at trivselen og tilfredsheten med de kommunale tjenestene er størst i de minste kommunene. For det første er det ikke så rart. De minste kommunene subsidieres gjennom det kommunale inntektssystemet. Skatteinntekter fra store kommuner overføres systematisk til de små. For det andre, må debatten handle om mer enn hva spørreundersøkelser sier om tilfredshet og trivsel. Vårt såkalt "finmaskede" nettverk av småkommuner, er ikke mer finmasket enn at nødvendig kompetanse faller gjennom. "Barn kan ikke velge hvilken kommune de skal utsettes for omsorgssvikt i", skrev DNs Kjetil B. Alstadheim i en tankevekkende kommentar med overskriften "Barnevern vs. kommunevern" i 2010. Året før slo barneombud Reidar Hjermann alarm: I rundt hver fjerde kommune hadde barnevernet da én eller færre fagstillinger. Det går på bekostning av stabilitet og kvalitet i tjenestene. Det krever ikke all verdens fantasi for å forstå at det også er habilitetsutfordringer knyttet til å være "Barnevernet" i 50 prosent stilling i en kommune der "alle kjenner alle".

Mer demokrati når makt flyttes fra folkevalgte til administrasjon?

Det hevdes også at lokaldemokratiet trues av en kommunereform. Det er tøys. I tillegg til 429 kommuner, består kommunekartet av cirka 2.600 kommunale og interkommunale selskaper. Alternativet til kommunesammenslåing er et virvar av ulike selskaps- og samarbeidsstrukturer og en gradvis uthuling av lokaldemokratiet. De siste 10 årene har det skjedd en tredobling av interkommunale selskaper. Flere kommuner deltar nå i 50 ulike partnerskap og samarbeid. Vi har 69 regionråd, 18 fylkeskommuner, verts- og samkommunemodeller. Denne uoversiktlige mosaikken er verken demokratisk eller svaret på kommunenes utfordringer. Blant problemene er at makt flyttes fra folkevalgte (som innbyggerne kan kaste ved neste valg) til administrativt ansatte (som er usynlige for velgerne). De som skyver demokratiet foran seg i motstanden mot kommunesammenslåing, møter seg selv i døra.

Danmark har gjort det

Danmark gjennomførte for få år siden sin reform: Antall kommuner ble reduserte fra 271 til 98. Den var basert på frivillighet. Kommunene kunne selv velge hvem de ville slå seg sammen med, men de kunne ikke ignorere behovet og velge å la være. EN rekke norske debattanter har påstått at den danske reformen har vært en fiasko. Det er ikke riktig. Den har vært en suksess. 

Heller ikke i areal er norske kommuner størst i Norden

Blant alle lettvinthetene som preger debatten, synes jeg påstandene om at Norge ikke har spesielt små kommuner er den groveste. Å sammenligne våre velferdskommuner med europeiske land der "kommunene" nærmeste ikke har oppgaver, gir ingen mening. Dersom vi sammenligner Norge med resten av Norden, er bildet et helt annet (se nedenfor): Norske kommuner er små, både i areal og antall innbyggere.

Jeg synes det er illevarslende og trist om det skulle vise seg at gjennomføringsevnen var større på 1960-tallet enn i dag. Med ny teknologi er avstandene blitt kortere og mulighetene til å yte service uten å besøke Rådhuset større, og med befolkningsveksten er kommunegrensene i pressområdene til langt større besvær nå enn den gang. Jeg var medlem av Stortingets kommunalkomite i 2009-13 og mente det samme da som nå: Det er overmodent med kommunereform. 

Til slutt noen perspektiver på norske kommuner i et nordisk perspektiv:

Norge har langt flere kommuner enn Finland, Sverige og Danmark.

I Finland og Sverige er kommunene større i areal.

Norske kommuner er små.



onsdag 29. juli 2015

Ikke min erfaring at vi er en «Petter Smart-nasjon»

3in.no har i sommer kjørt en intervjuserie om innovasjon og nyskaping, som jeg var så heldig å få delta i. Her er mine svar:

Navn: Håkon Haugli
Stilling: Administrerende direktør, Abelia, NHOs landsforening for kunnskaps- og teknologibedrifter
Favorittduppeditt: iPhone
Dine tre favorittapper: Mobilbank, Twitter og RuterBillett


Hvordan kobler du av om sommeren? 

Jeg logger av helt og reiser til Peru i sommer. Der skal jeg blant annet besøke den gamle Inka-hovedstaden Cuzco og Machu Picchu. Det blir både avkopling og forhåpentligvis også noen nye perspektiver på brå disruptiv endring og hvordan noe som en gang var uovervinnelig og mektig kan forsvinne helt.

Hvordan ser ditt selskap/virksomhet ut i 2020? 

Abelia har vært i kontinuerlig endring siden vi ble etablert i 2001. Visjonen vår, «drivkraft for kunnskapssamfunnet», ligger fast og er mer aktuell enn noensinne. Oljeprisfallet i fjor har skapt økt forståelse for at Norge må forberede seg på en tid uten store inntekter fra Nordsjøen.

Norges evne til å utvikle og utnytte kunnskap og teknologi blir helt avgjørende fremover. Med verdens høyeste kostnadsnivå, må vi ha den beste kompetansen. Frem mot 2020 blir det vår oppgave å bidra til modige politiske prioriteringer og rammer som gjør det mulig for norske virksomheter å lykkes internasjonalt. Norge må heve ambisjonsnivået: Vi må utvikle verdens beste skole, satse kraftig på forskning og kommersialisering, utvikle en helt annen kultur for gründerskap og bygge opp nye bærekraftige vekstnæringer.

Jeg er helt sikker på at Abelia ser annerledes ut i 2020. Digitalisering og globalisering er to viktige megatrender som påvirker medlemmene våre og dermed oss. Jeg tror og håper vi i 2020 er en større organisasjon med flere nye, innovative medlemsbedrifter som jobber innen sektorer vi i dag kun aner konturene av, drevet frem av ny teknologi (tingenes internett, big data), men også innen bioøkonomi og i krysningspunkter mellom teknologi og verdens behov for løsninger innen klima/bærekraft og helse/omsorg.


Hva/hvem er din fremste inspirasjon for å håndtere endringene som kommer?

Jeg har mange kilder til inspirasjon, men ingenting er så inspirerende og lærerikt som å treffe folk som utvikler noe, løser problemer og lykkes. Og som drives av lidenskap for det de holder på med. På skrivebordet foran meg ligger DNV GLs «Global Opportunity Report 2015″, som konsernsjef Henrik Madsen nylig overrakte FNs generalsekretær. Tenk at et norsk selskap er i posisjon til å gjennomføre en slik prosess og ta en viktig rolle globalt! Det er inspirerende.

Det blir sagt om Norge at vi er en «Petter Smart-nasjon», en nasjon av oppfinnere. Det er ikke min erfaring. Ja, vi har oppfinnerne, men gjennom hundrevis av år har vi også lært oss at vi er et lite land og må finne kunder utenfor våre egne grenser for det vi produserer. Telenor som vinner mobilmarkedene i Asia, Highsoft som selger software til 70 av verdens 100 største selskaper, Enoro som leverer løsninger til kraftbransjen og Indra Navia som er verdensledende på satellittbaserte landingssystemer er eksempler på at vi får det til.

Disse og mange flere kan og må vi lære av når vi går inn i ny omstilling.


Hvilke bransjer/aktører (utenfor din egen bransje) ser du som de største utfordrerne?

Den største «utfordreren» for en næringsorganisasjon som oss er kanskje staten, når den tar seg til rette i velfungerende private markeder. Gjennom lover og forskrifter har staten en viktig rolle, men vi ser at det offentlige også velger å gå inn i nye markeder og etablere virksomhet i konkurranse med kunnskaps- og teknologibedriftene. Det uroer oss.

Vi ønsker oss myndigheter som er litt mindre «utfordrer» og litt mer «samarbeidspartner» og bruker sine store muskler, f.eks. offentlige innkjøp, til å legge til rette for nye innovative næringer i Norge.

Vi kommer til å se store endringer i norsk næringsliv fremover. Deling og overføring av kunnskap blir viktig. Olje- og gassutvinningen er et kompetanse- og teknologieventyr. Sektoren blir fortsatt viktig for Norge, men når aktiviteten gradvis reduseres der, er kunnskapen og teknologiene ressurser vi kan bruke på andre områder.

Kunnskap har den store fordelen at det ikke blir mindre av den om den deles. George Bernard Shaw sa det godt: “If you have an apple and I have an apple and we exchange these apples then you and I will still each have one apple. But if you have an idea and I have an idea and we exchange these ideas, then each of us will have two ideas.”

Å sette kunnskapsdeling i system, f.eks. gjennom gode teknologioverføringsprogrammer, blir sentralt for å bygge videre på eventyret i Nordsjøen.

På en skala fra 1 til 10, hvor strategisk vil du si at innovasjon er forankret i din virksomhet? 

Vi er en innovasjonsorganisasjon. Å bidra til rammebetingelser for innovasjon er et kjerneoppdrag for Abelia. I sum organiserer vi et helt «innovasjonssystem». Våre nesten 1.700 medlemmer – teknologi- og tjenestebedrifter, utdanningsinstitusjoner, forskningsinstitutter, innovasjonsselskaper – bidrar på ulikt vis til fornying, omstilling og innovasjon på ulike samfunnsområder, løsninger for bedre helse, smartere byer, klimaløsninger osv. 

At stortingsflertallet fikk på plass en pre-såkornordning for kommersialisering av forskning i vår, feiret vi som en stor seier. Nå ser vi frem til at ordningen trappes opp til 100 millioner i høstbudsjettet. Det er et av mange tiltak for å styrke innovasjonstakten i Norge.

På skalaen, mener jeg dette er så godt forankret hos oss at jeg vil gi det en 10-er.

Hva er dine primære kilder til innsikt for å forstå fremtiden?

Gjennom et år, arrangerer Abelia mer enn 90 ulike møteplasser for ledere i våre medlemsbedrifter. Disse arenaene er vår viktigste kilde til innsikt om hvordan ting endrer seg. I tillegg er jeg opptatt av at vi bruker tid på å lære av det som skjer utenfor Norge.

Ingen kan spå med sikkerhet om fremtiden, men det er viktig at vi forstår de kreftene som påvirker oss. Nylig leste jeg boken «No ordinary disruption» som beskriver fire sammenfallende megatrender som endrer verden. Det går fort og mye av det vi tror er ikke lenger riktig.

Hvordan endres ditt selskaps kommunikasjonsstrategi som følge av den digitale revolusjonen? 

Vi bruker fortsatt litt papir, men all vår dialog med medlemmer og myndigheter skjer elektronisk. Vi ser også at levende nyhetsplattformer som 3in, blir viktigere for oss. Tiden for enveis «nyhetsbrev»og hjemmesider med kunngjøringer er over. Digitale verktøy gir mulighet ikke bare for å informere, men for reell samhandling og dialog.

Vi bruker disse og jobber med å bli stadig bedre. Sosiale medier skaper helt nye digitale samarbeidsplasser for både oss og våre medlemmer. Vi har mer løpende kontakt gjennom debatter på Twitter og Facebook. Det gjør det lettere for våre medlemmer å delta i politiske prosesser. Med økt bruk av sosiale medier stilles det større krav til å være kjapp, kort og saklig for å få oppmerksomhet hos beslutningstakere. Veien fra utfordring til politisk løsning har blitt veldig mye kortere gjennom nærhet til politikere og andre beslutningtakere – forutsatt at verktøyene brukes riktig.

mandag 6. juli 2015

Datakrasj av Ståle Økland: Er hammeren problemet om du ikke får slått inn spikeren?

Det er mye fælt i verden. Ståle Økland skriver om mye av det i "Datakrasj: Hvorfor den digitale økonomien ikke virker". På side 12 finner forfatteren det nødvendig å presisere at han ikke er (teknologi-)pessimist, men det er vanskelig å lese boka uten å få den følelsen. "Ny teknologi virker ikke" står det på bokens vaskeseddel.


Utfordrer lettvint teknohalleluja

Økland hevder at ny teknologi verken skaper nye arbeidsplasser, øker produktiviteten eller gir vekst. Det samme sa treskokasterne om spinnemaskinen, tenkte jeg, da jeg endelig mønstret nok energi til å gå løs på skriftstykket. Og sannelig kaster Økland tresko. Noen treffsikre, andre mindre. Men verdt å lese, det er boken. For sin mangel på treffsikkerhet til tross: Økland tar opp viktige temaer og utfordrer lettvint teknohalleluja. Ny teknologi generelt og digitalisering generelt, reiser en rekke spørsmål. Det er disse Økland går løs på, ett etter ett.

Korrelasjon eller kausalitet?

"Bløffen om økonomisk vekst" er bokens første kapitteloverskrift. Der hevder Økland at ny teknologi skapte vekst i gamle dager, men at digitaliseringen de siste 40 årene ikke har gjort det, med henvisning til Robert J. Gordon, en amerikansk økonomiprofessor. Jeg må innrømme jeg tenkte "korrelasjon er noe annet enn kausalitet" flere ganger da jeg leste kapittelet, men Økland har rett i at digitaliseringen har skutt fart i en periode med lavere vekst i europeisk og amerikansk økonomi. Lønns- og velferdsnivået i Vesten er samtidig mye høyere nå enn da økonomien vokste raskere. Verdens aller rikeste land ligger også aller fremst i digitaliseringen. Om vi aksepterer at et ikke er så nøye om vi blander sammen årsak og sammenfall (kausalitet og korrelasjon), kan det hevdes - med samme autoritet som den Økland bruker for å si det motsatte – at digitalisering har bragt dem dit. Det er like riktig og like feil som at digitaliseringen ikke har gitt gevinster.

Måle strikk med tommestokk?

Å hevde digitalisering ikke fører til produktivitet, er etter mitt syn helt åpenbart feil. Jeg savner at Økland drøfter måleproblemene: Er definisjonen av produktivitet (antall produkter som produseres i løpet av en bestemt tidsenhet, f.eks. et timeverk eller et årsverk) relevant når det produseres en helt annen tjeneste eller når fysiske produkter erstattes av digitale? Antall CDer produsert pr. time gir et fornuftig bilde av produktivitet, streaming av den samme musikken er vanskeligere å måle. Et samfunn der vi utfører banktjenestene på nett er ikke mindre produktivt enn et samfunn der en bankfunksjonær gjør det samme bak en skranke, men i mye av statistikken vil det se slik ut.

Ingen ny verkstedsindustri

Økland hevder også at IKT ikke sysselsetter særlig mange mennesker. I Norge er det 52.000 ansatte i IKT-næringen, påpeker han, og sammenligner med norsk verkstedindustri som i 1953 sysselsatte 73.500. IKT-næringen bør ta en del selvkritikk for å ha vært for enøyd opptatt av hvor stor "næringen" er. For det sentrale er selvsagt ikke hvor mange mennesker som jobber i næringen, men hvilken verdiskaping og vekst – og velferd – tjenestene og produktene skaper hos andre: Hva den muliggjør. Det er ikke noe mål at en størst mulig andel av befolkningen skal jobbe i IKT-bedrifter, målet må være at vi utnytter teknologien best mulig. Telenors Berit Svendsen oppsummerer det godt når hun sier at: - Vår næring gjør seg ikke samfunnsnyttig ved å telle antall hoder i egen industri, men ved å bidra til at andre næringer og sektorer greier å gripe mulighetene.

Færre jobber med tenkende maskiner

Jeg synes også Økland reiser en annen interessant problemstilling: Blir det flere eller færre jobber med tenkende maskiner? Det blir færre - av det vi i dag tenker på som "jobber". Poenget er teknologi, gjennom historien, har frigjort tid og ressurser som kan brukes til noe annet. Slik mener jeg det også er nå, men det er nok her pessimistene og optimistene ser mest ulikt på ting. Når maskiner kan analysere, løfte og vurdere, forsvinner det noen jobber som analytikere, teknisk personell og saksbehandlere har i dag. Dermed kan menneskene bruke tid på noe annet. Verden mangler ikke oppgaver de kan gå løs på.

Er hammeren problemet om du ikke får slått inn spikeren?

En iPhone har større regnekapasitet enn hele Apollo-prosjektet til NASA. Dette slår Økland fast, før han hopper videre til et retorisk spørsmål: "Hva hjelper det hvis den eneste brukeren gjør er å sende selfies til kona?". Det er et godt poeng. Nylig hørte jeg om en konkurranse om å finne det beste svaret på følgende spørsmål: "Hvis en person fra 1950 besøkte vår tid, hva ville overraske mest?". Svaret som vant var følgende: "Jeg går rundt med en maskin som har tilgang på all mulig informasjon fra hele verden, men bruker den til å se på bilder av kattunger og krangle med fremmede." Poenget er at kunnskap og teknologi i seg selv verken er løsning eller problem, det er vår bruk som er avgjørende.

I dette ligger også min hovedkritikk av Øklands bok: Like lite som hammeren er problemet om du ikke greier å slå inn spikre, er det digitaliseringen som er problemet om vi ikke greier å skape vekst og velferd. Verktøy er verktøy. Om vi evner å bruke dem, er opp til oss.


fredag 12. juni 2015

"No ordinary disruption": Mye av det vi har lært er ikke riktig lenger.

Generelt synes jeg den såkalte ledelseslitteraturen er full av navlebeskuende skråsikkerhet om hvorfor og ganske dårlige råd om hvordan. Det har derfor vært forfriskende å lese "No ordinary disruption", en ny bok av McKinseys Richard Dobbs, James Manyika og Jonathan Woetzel. De beskriver fire sammenfallende megatrender som endrer verden. Endringene skjer nå, det går fort og de utfordrer det vi intuitivt tror. Det er det siste som er forfatternes viktigste budskap: De utfordrer til å “reset your intuitions” om verden slik du kjenner den.

Boken serverer ingen oppskrifter på nøyaktig hvordan ledere skal møte utfordringene - dette er ingen selvhjelpsbok med "ten steps" for det ene eller det andre - men en beskrivelse av en verden i rask endring, med svært gode eksempler og illustrasjoner.

Forfatterne mener (og underbygger) at verden kommer til å ha for få arbeidstakere med avansert kompetanse og for få jobber til personer med lavere kompetanse. Verden får tre milliarder nye konsumenter innen 2025, de fleste av dem vil bo i "mellomstore" og for oss ukjente byer. Etterspørselen etter ressurser som energi, stål, vann og land vil øke kraftig. Det gir høyere priser og skaper nye muligheter, f.eks. vil løsninger for energi- og ressurseffektive løsninger bli helt nødvendige. Vi må gjenbruke mer, bygge annerledes, transportere mer effektivt osv.

Jeg tror ingen som leser denne bloggen vil overraskes over de megatrendene forfatterne tar utgangspunkt i, men eksemplene er gode og tankevekkende: 
  • Urbanisering: I 2045 vil Kina ha 48 av verdens 200 største byer. Verdens økonomiske sentrum vil være (tilbake) i Asia. Forfatterne illustrerer det slik, og for Norges vedkommende er det ingen tvil: Verdens økonomiske sentrum beveger seg vekk fra oss - i høy fart.

  • Teknologiskift: Mens det før tok lang tid før ny teknologi ble skalert opp, tar det nå kort tid. Det tok 505 år fra trykkekunsten ble oppfunnet i 1448, til computerprinteren ble oppfunnet i 1953, men bare 31 år derfra til 3D-printeren ble oppfunnet i 1984. Veien til kundene blir også kortere og raskere med ny teknologi: Ved mobil distribusjon, kan nye applikasjoner nå gå fra 1 til 500 millioner brukere på mindre enn et år.
  • Aldrende befolkning: Mellom 2010 og 2050 anslås det at den yrkesaktive befolkningen i Kina vil reduseres med 15 %, tallene for Tyskland (27 %), Russland (27 %) og Japan (32 %) er enda mer dramatiske. Mange land vil få stadig færre yrkesaktive for hver pensjonist. I 2050 vil 44 % av befolkningen i den "vestlige" verden være eldre enn 65. Norges "eldrebølge" er en del av dette. Forfatterne peker på det store markedet seniorene vil representere, ikke minst for omsorgsløsninger og velferdsteknologi.
  • Den fjerde trenden er større og mer komplekst samspill mellom alle deler av verden. Forfatterne kaller det "interconnectedness". Nettet gjør oss i stand til å kommunisere og handle med folk i hele resten av verden. Det er gode nyheter om du vil selge et produkt, men ikke så gode nyheter når du innser at alle, i hele verden, er potensielle konkurrenter.
Det som er unikt med boken, er ikke beskrivelsen av disse trendene, men måten forfatterne knytter dem sammen. Med deres egne ord:
   
"In the Industrial Revolution of the late 18th and early 19th centuries, one new force changed everything. Today our world is undergoing an even more dramatic transition due to the confluence of four fundamental disruptive forces — any of which would rank among the greatest changes the global economy has ever seen. Compared with the Industrial Revolution, we estimate that this change is happening ten times faster and at 300 times the scale, or roughly 3,000 times the impact. Although we all know that these disruptions are happening, most of us fail to comprehend their full magnitude and the second- and third-order effects that will result."

De store tallene kan det sikkert menes mye om, men at konsekvensene er vidtrekkende, er det liten tvil om. Det skjer rundt oss - og vi vet det.
Spørsmålet er jo hvordan vi, vårt næringsliv og våre myndigheter forholder seg til dette. Forfatterne advarer blant annet mot å undervurdere 12 "teknologier" med stort disruptivt potensial:
  • Neste generasjons "genomics" - resultatet av genforskning, avansert stordatabruk og syntetisk biologi, muligheten til å "skrive" DNA.
  • Avanserte materialer: Materialer som designes slik at de har overlegne egenskaper og funksjonsevne.
  • Lagring av energi: Produkter og systemer som gir mulighet for å lagre energi for senere bruk, "batterier" slik vi kjenner dem er bare begynnelsen.
  • Avansert olje- og gassforvaltning: Utforskning og tilbakehenting av olje og gass, teknikker som gjør det mulig å gjøre ukonvensjonelle metoder lønnsomme.
  • Fornybar energi: Forfatterne gir eksempler på den raske utviklingen innen alternativ energi, og mener vi bare har sett toppen av isfjellet enda.
  • Robotisering: Stadig mer avanserte roboter som kan sanse, programmere seg selv og påta seg stadig flere "menneskelige" oppgaver.
  • Selvstendige kjøretøy: Transportmidler som kan navigere og transportere med stadig mindre menneskelig deltakelse.
  • 3D-printing: Stadig mer avanserte metoder for produksjon.
  • Mobilt internett: Det blir billigere og bedre og flere får tilgang. Det kaster om på verdikjeder og prosesser.
  • Tingenes internett: Nettverk av (stadig billigere) sensorer vil gi tilgang på enorme datamengder som kan forbedre våre beslutningsprosesser, ressursforvaltning m.m.
  • Sky-teknologi: Leveranser av informasjons- og kommunikasjonsteknologi over internett.
  • Automatisering av kunnskapsarbeid: Intelligente systemer (software) som kan utføre helt nye oppgaver.
Så hva betyr dette for oss?

Vel, forfatterne gir ingen oppskrift, men har villet utfordre antakelsene våre. Mye av det vi har lært om verden, er ikke riktig lenger.

En virksomhets beslutninger og nasjonal politikk kan ikke baseres på feilslutninger. For eksempel må arbeidsmarkeds-, penge- og handelspolitikken utformes med utgangspunkt i hvordan verden faktisk er, ikke i hvordan vi tror den er. Og alle virksomheter må forholde seg til at mekanismene som gir tilgang på flere mulige kunder også betyr utfordringer fra flere mulige konkurrenter. Historisk har norsk næringsliv vært gode på nytenking. Om det er noe som blir viktig fremover, er det å sikre at vi blir endra bedre på nettopp det.

Norske myndigheter må også forholde seg til de åpenbare trusler og muligheter "disrupsjonen" gir: Norge må investere mer og bedre i utdanning, forskning og teknologi. Vi må gjøre noe med at mange ungdommer faller fra i videregående skole og ikke finner veien inn i arbeidsmarkedet når vi vet at deres arbeidsinnsats blir avgjørende for Norges langsiktige velferd og verdiskaping. Myndighetene må aktivt legge til rette for god ressursforvaltning og utvikling av nye vekstnæringer, og gjøre oss mindre sårbare for svingninger i råvarepriser. For å nevne noe.

En tankevekkende bok. Les den.