Bioøkonomi: Alt som kan lages av olje, kan lages av tre. Og hva med mikroalgene?

Da "bioøkonomi" for alvor dukket opp som begrep, plantet setningen "alt som kan lages av olje, kan lages av tre" seg hos meg. Nylig presenterte NHOs bioøkonomipanel rapporten "Mot bioøkonomien" for statsministeren. 

"Alt kan lages av biomasse"

To representanter fra Abelias medlemsbedrifter har deltatt i arbeidet i bioøkonomipanelet: Øyvind Fylling-Jensen fra Nofima og Ole Kristian Hjelstuen fra Inven2. I tillegg har min kollega Tarje Bjørgum deltatt. Rapporten er et innspill til regjeringens arbeid med en nasjonal strategi for bioøkonomi. Sammen med Fylling-Jensen har jeg skrevet et innlegg om det grønne skiftet og mulighetene i bioøkonomien: "Bioøkonomi - den nye oljen?" som Nationen og Nordlys har publisert.

Det er mye "den nye oljen" for tiden, men biomasse skiller seg faktisk ut: Både rent bokstavelig, fordi mye biomasse har de samme bruksområdene som fossile energikilder, men også i potensialet det har for nye lønnsomme bedrifter og - ikke minst - nye arbeidsplasser.

Som med oljen, har Norge naturgitte fortrinn for å etablere en bærekraftig bioøkonomi. Norsk skog- og treforedlingsindustri har tilgang på store mengder biomasse, det samme har fiskeri- og havbruksnæringen. Begge er leverandører av biomasse som kan utnyttes bedre enn i dag. "Landet gror igjen" pleier mine eldre slektninger å si. Og det bor mer i havet enn fisk. Alger og mikroalger, for eksempel. Som SINTEF slår fast: "Encellede alger – mikroalger - er rike på nyttige forbindelser som f.eks. proteiner, lipider og karbohydrater, vitaminer og mineraler og anvendelsesområdene er mange: biodrivstoff, helsekost, kosmetikk, fôr til levende-fôr eller supplement i fiske- og dyrefôr." I en tid der vi har særlig behov for utvikling av nye arbeidsplasser og bedrifter, er det et tankekors at vi ikke utnytter alle disse ressursene bedre.

På samme måte som med de fossile ressursene i Nordsjøen, skapes ikke verdiene av råvarer alene. Det må kunnskap og teknologi til for å omsette råvare til noe som kan brukes. Og det har vi noen veldig gode eksempler på i Norge: Borregaard har gått fra å være en treforedlingsfabrikk til i dag å  være verdens mest avanserte bioraffineri. Mens hovedproduktene før var cellulose og papir, produserer de i dag en rekke forskjellige kjemiske produkter, f.eks. vanillin. Spiser du noe som smaker vanilje, er det ikke usannsynlig at smaken kommer fra norske grantrær som har vært innom Borregaard.

Uansett: Kunnskap og teknologi er avgjørende - også i bioøkonomien. I tillegg til vår rike tilgang på biomasse, har Norge også avgjørende kunnskap som er utviklet gjennom olje- og gassvirksomheten. Vi har også verdensledende miljøer innen helse, medisinsk bioteknologi og produksjonsprosesser. Alt dette blir viktig når aktører skal koples på tvers av sektorer og utvikle nytt næringsliv.

Skal vi få det til, må vi investere i forskning og utvikling, men det skal også litt "kreativ destruksjon" til. Tradisjonelle forestillinger om hvem som gjør hva og hva ting kan brukes til må "destrueres". Det samme må vår forståelse av "bransjer". Trær blir medisin, ikke planker. Havbruk er mer enn fisk, og søppel er en ressurs. Og dette med at "alt som kan lages av olje kan lages av tre", det er det jo bare å sette i gang med. Verden trenger mer vanilje.

I dag har regjeringen gjort noe virkelig bra...

Interesseorganisasjoner som Abelia får i blant kritikk for at vi kritiserer mer enn vi roser. Det handler ikke om at vi er konstant misfornøyde, men om at vi vil videre og om at media er mer opptatt av oss når vi raser enn når vi roser. I dag er det grunn til å gjøre det siste, for i statsråd i formiddag satte regjeringen ned et offentlig utvalg som skal se på mulighetene i delingsøkonomien. I oktober 2015 skrev jeg her at delingsøkonomien skriker etter en NOU. Nå kommer den.

DN.no 3. mars 2016

- Fordelene ved delingsøkonomien er åpenbare, sa Siv Jensen på Abelias konferanse om delingsøkonomi i går, før hun føyde til at det heller ikke er vanskelig å få øye på utfordringene. Hun har helt rett. Digitale plattformer og nye forretningsmodeller gir Norge store muligheter - til bedre (grønnere) ressursutnyttelse, bedre tilbud til forbrukerne (lavere priser og økt tilbud) og til økt verdiskaping og produktivitet. Og samtidig: Løyvehavere i taxinæringen er rasende, andre frykter et "løsarbeidersamfunn" og vi har ennå ikke funnet helt hensiktsmessige måter å kreve inn skatt på. Dette var utgangspunktet for vårt ønske om en helhetlig gjennomgang. Og det er så bra at regjeringen ser dette - og i dag har satt ned et bredt sammensatt utvalg (se nedenfor) som skal vurdere dilemmaene. Vi har hatt dialog med mange politikere gjennom de siste månedene. Siv Jensen har vist stor interesse for dialog med delingsgründerne - hun har invitert, deltatt, stilt gode spørsmål, lyttet og levert.

Utvalgsarbeidet er nødvendig. Men vel så viktig er finansministerens signal om at det ikke skal bremse umiddelbare tiltak - som altså skal gjennomføres parallelt med at utvalget er i arbeid.

At disruptiv innovasjon reiser problemstillinger, utfordrer og skremmer – er det ingen tvil om. Men er det ikke akkurat "innovasjon" vi har behov for – særlig i Norge og særlig akkurat nå? Skal nye løsninger underkastes regelverk utviklet i en annen tid? Eller skal det lages nye regler - for noen eller for alle? Gir det mening å regulere veldig ulike aktiviteter likt, selv om det eneste de har felles er at de har sitt utspring i en digital plattform? Og når er det riktig å "regulere" - risikerer vi å komme med reguleringer for tidlig og å regulere "i hjel"?

Vår tilnærming har vært denne: Digitale plattformer gjør det mulig å etablere tjenester enklere enn noensinne. Mange vil ha globalt potensial. Det betyr at mange nye gründere vil lykkes og skape verdier og arbeidsplasser. Spørsmålet er: Hvor mange av disse skal komme fra Norge? Om Norge skal lykkes, holder det ikke bare å være best til å ta tjenestene i bruk, men om å være tidlig ute med å utvikle løsninger. I en digital verden der endringene skjer raskt, holder det ikke å være best på festen, vi må også komme først til festen.

Det har vært viktig for oss at finansminister Siv Jensen og de andre politikerne vi har hatt dialog med har fått se mulighetene digitale plattformer gir – for næringsutvikling, nye arbeidsplasser og eksportinntekter. Utvalget som nå er satt ned har vi store forventninger til. De må ikke la seg distrahere. Blikket må rettes fremover og utover. Det er ikke drosjeløyver, mer eller mindre "mattilsyn" eller detaljene i skattesystemet dette primært må handle om. Utvalget må kritisk vurdere de innspill de får, mange vil protestere. Om norske myndigheter skal få et godt beslutningsgrunnlag må utvalget kanskje lytte mest til dem som sier minst: Brukerne av de nye tjenestene.

I tillegg må utvalgsarbeidet koples på det som skjer i EU. Europakommisjonen har varslet at de våren 2016 vil komme med forslag knyttet til fremveksten av det de kaller "the collaborative economy". Et felles "digital single market" er viktig for EU. Det vil også ha betydning for norske selskaper. Målet er at selskaper etablert i Europa skal ha tilgang til et velfungerende, europeisk hjemmemarked, hvor de kan bygge sin virksomhet og derfra ta den ut i verden. Det handler om at Europa ser at USA hittil har vunnet "teknologikonkurransen". 

Utvalget skal ledes av økonomiprofessor Tommy Staahl Gabrielsen ved UiB. Med seg får han professor Espen Rasmus Moen ved UiO, professor Tor W. Andreassen ved NHH, fornyings- og digitaliseringsdirektør Christine Korme i Abelia, advokat Siri Teigum i Thommesen, sjeføkonom Roger Schjerva i IKT-Norge, direktør Randi Flesland i Forbrukerrådet, Anders Hordvei Mjåset fra gründerfellesskapet MESH og LO-sekretær Trude Tinnlund. Mandatet ligger her. Gratulerer, alle sammen! Og lykke til med viktig arbeid! 

Digital benchmarking mot EU: Å døse av i selvtilfredshet har Norge verken tid eller råd til.

Etter å ha lest to av EUs digitale indekser, må konklusjonen bli følgende: Norge ligger helt i toppen av Europa på (privatpersoners) bruk av nettet og har god infrastruktur, men scorer midt på treet på en del offentlige tjenester (eGovernment). Uansett hvilken av greinene vi sitter på: Å døse av i selvtilfredshet har vi verken tid eller råd til.

EUs Digital Economy and Society Index, DESI, kom med ny utgave i går (25. februar). Der gjør Norge det virkelig godt: Totalt kommer vi på "annenplass i EU" etter Danmark. På en helt annen indeks fra i fjor, EU eGovernment Report, gjorde vi det imidlertid ikke så bra: På flere av kriteriene  scorer vi bare midt på treet. To grafer illustrerer hva dette handler om.

Denne - som viser at Danmark, Norge og Nederland topper DESI:

Og denne - som sier noe om forskjellene mellom kriteriene "starting up a business"og "citizen life" i  EU eGovernment report:

Så hva sier disse benchmarkingene egentlig?

Vel, slik jeg ser det:

• Privatpersoner i Norge er "europamestre" i bruk av internett: Vi spiller spill, betaler bussbilletter, lytter til musikk, gjør banktjenester og shopper på nett. I DESI-undersøkelsen kommer Norge best ut på dette kriteriet (nr. 1) - og slår Danmark med god margin.
• Vi har god infrastruktur ("connectivity"). I samme undersøkelse får vi en 8. plass i Europa i bredbåndsmesterskapet.
• Og folk flest har gode digitale ferdigheter. DESI-plassering: 4.
• Vi er imidlertid ikke (lenger) europaledende på digitale offentlige løsninger for næringslivet, AltInn og våre tidlige suksesser til tross. Riktignok er løsningene ganske brukervennlige (selv om vi slås av andre også der), men på mobil er de ikke.
• For privatpersoner derimot: Der er løsningene mobile - og ganske brukervennlige. 

Med andre ord: I samspillet mellom norsk næringsliv og offentlig sektor, har Norge et digitalt potensial. Vi har gode forutsetninger - infrastruktur og kompetente innbyggere - men prioriterer vi riktig? Er våre offentlige løsninger innrettet for å ivareta privatpersoners nettbruk - ikke næringslivets? Og har vi ikke tatt inn over oss at det nå er mobilt internett som gjelder?

Med en hånd på kokeplaten og en i fryseren... 

Som metode har slike indekser klare svakheter, men det er grunnleggende positivt at Norge er med i EUs rangeringer. Det gir oss i det minste et bilde av hvordan vi ligger an. At Norge "flater ut" på noen av delkriteringene er imidlertid relativt. Det betyr selvsagt ikke at Norge ikke gjør noe, men betyr at Norge - sammenlignet med andre - ikke (lenger) ligger i forkant. Teknologiutviklingen går raskt. Utfordringen er å følge med i timen og evne å ta til seg ny teknologi når den kommer.

Temaet "brukervennlighet" er det også verdt å reflektere over. Selv om den enkelte løsning er enkel å betjene, kan det samlede tilbudet - hele det offentliges digitale flate med innbyggere og bedrifter - likevel være superkomplisert. Spørsmålet er hva som måles og hvordan. Erfaringene fra Norge er at enkelte statlige løsninger er brukervennlige, f.eks. Lånekassens og Skatteetatens, men de kommuniserer ikke nødvendigvis godt (eller i det hele tatt) med andre statlige etater - eller kommunene. Fortsatt er flertallet av kommunale tjenester papirbaserte. Å måle "eGovernment" er med andre ord en vanskelig oppgave. Enkelte tjenester kan være veldig brukervennlige, andre ikke, men hva betyr det egentlig for brukerne hvordan gjennomsnittet ser ut? Med en hånd på komfyren og en i fryseren, blir som kjent gjennomsnittet ganske greit.

Topplassering = sovepute?

Denne bloggposten er inspirert av et nyhetsbrev fra Fred-Arne Ødegaard ved den norske EU-delegasjonen i Brussel. Hans skriver alltid informativt og godt. I sitt siste påpeker han at topplasseringer på indekser lett kan bli soveputer. Det har han helt rett i - og det er kanskje den største risikoen for Norge akkurat nå. Om vi nå slår oss til ro med at vi er "veldig digitale" overser vi viktige deler av undersøkelsene og risikerer å bli hengende etter. Å døse av, selvtilfredse og fornøyde, det har vi verken tid eller råd til.

Ledelse basert på designtekning: Mange snakker om det, få gjør det

Hvorfor bør ledere forstå designtekning? Fordi designprinsipper som å begynne med brukerens (kundens) opplevelse og å gjøre det vanskelige enkelt fremmer innovasjon, gir mer omstillingsdyktige organisasjoner - og er lønnsomt.

Tirsdag 16. februar inviterte Abelia og DoGA til seminar om ledelse basert på designtekning. Blant de gode foredragsholderne var Halogens Lillian Olsen, som ønsket seg mer "gjøring" og mindre "tenkning" om design. Det er litt med designtekning som med tenåringer og sex, påpekte hun: Alle snakker om det, ingen vet hvordan de skal gjøre det, alle tror alle andre gjør det - og alle sier de gjør det.

Er designtenkningen blitt voksen?

Et utgangspunkt for å forstå hva det handler om er artikkelen "Design Thinking Comes of Age" i Harvard Business Review fra september 2015. Der hevder artikkelforfatteren Jon Kolko at vi nå står i et skifte der "design" flyttes nærmere sentrum i virksomhetene - inn i styrerommene og ledelsen, vekk fra estetikk og over til anvendelse av designprinsipper på måten det jobbes på. Et annet utgangspunkt er DoGAs "Derfor bør du være lidenskapelig opptatt av designtekning". Begge artiklene anbefales. 

Økt kompleksitet, økt behov for å forstå

Programmet for "Ledelse basert på designtenkning"

Det er ikke vanskelig å liste opp ulike typer kompleksitet. Ny teknologi gir muligheter, men også økt kompleksitet. På samme måte er det med globalisering: Når verdikjedene blir globale, gir det muligheter, men skaper også nye behov for å håndtere kompleksitet.

Men noe har all kompleksitet til felles: Folk trenger hjelp til å forstå – og mer spesifikt: Vår interaksjon med teknologi, med hverandre og i komplekse systemer må være enkel, intuitiv og lystbetont.

"En elendig telefon"

Da Steve Jobs lanserte iPhone i 2007 så mente de andre store mobiltelefonprodusentene at det var en elendig telefon. Ettertiden har vist at de hadde rett – telefonen var ikke noe teknisk vidunder.

Men i 2011 passerte Apple ExxonMobile på S&P 500-indeksen og ble verdens største bedrift. Deres iPhone har revolusjonert flere bransjer og gitt opphav til helt nye næringer. Det var ikke det estetiske designet som var avgjørende, men tjenestedesignet - dvs. de opplevelsene tjenesteinnovasjoner som AppStore og iTunes ga. Det viser hvor potent designtenkning kan være.

Fra prinsipper til praksis

Harvard Business Review september 2015.

Vi vet fra før at det ikke er den beste teknologien som "vinner" (VHS vant over Beta), spørsmålet er hvordan tjenestedesign kan bli del av en virksomhets strategiske egenskaper ("kapabiliteter"). Det var tema for Annita Fjuks innlegg. Hun er ansvarlig for Telenor Groups tjenesteinnovasjon og holdt et glitrende innlegg med en rekke eksempler på hvordan prinsipper blir praksis - f.eks. hvordan innsikt bygges i møter med kunder og hvordan en stor virksomhet kan bygge et felles forståelse av (og et felles språk for) kundens opplevelser.

De med skoene på

På tirsdagens konferanse satte DoGAs Judith Gloppen scenen med en tydelig og sterk faglig presentasjon av modeller som illustrerer styrken i god designtenkning. Gambits Gaute Engbak minnet forsamlingen på at omstilling er nødvendig - og smertefullt. Og at mer kommunikasjon alltid er bedre enn mindre. Deretter fikk vi et glitrende eksempel på omstilling i praksis - med designtekning: Skoprodusenten Alfa har vært gjennom en imponerende brukerorientert reposisjonering. Dette snakket styreleder Carl Henrik Sibbern om - med skoene på. Bokstavelig talt. 

Mer designtekning? 

Overføringsverdiene er store. Jeg er overbeviste om at de kommersielle aktørene som vil vinne i den nye økonomien kombinerer analytiske og emosjonelle tilnærminger til strategi- og innovasjonsprosesser. Det samme gjelder offentlige virksomheter i omstilling. Å sette brukerne i sentrum - og sykluser med testing, prøving og feiling blir aldri feil. Hvordan skal vi f.eks. lykkes med e-helse om (ofte teknologisk uvante) brukere ikke tør, kan og er motivert til å bruke løsningene? "Kan vi ikke bare gi dem en PC?"-metoden fungerer dårlig.

Men tjenestedesign kan skape bedre helsetjenester. Som del av Norsk Form-prosjektet "Design og helse" samarbeidet Designbyrået Zoot med Oslo legevakt om prosjektet "Trygg og informert fra A til Å". De tok utgangspunkt i pasientene og hva de ønsket seg – og lykkes. Selskapet DesignIT "designet vekk ventelistene" til brystkreftdiagnostikk ved Oslo Universitetssykehus. Eksemplene er ikke unike. Skal vi lykkes med omstilling, har vi ikke råd til å la være.

Tapte muligheter i offentlige innkjøp

Krevende kunder er nødvendige for å skape et innovativt næringsliv. Dessverre går altfor mange muligheter tapt når den største kunden er på handletur.

Lyspæren ble ikke til gjennom gradvis utvikling av stearinlys. Fremfor å etterspørre stearinlys eller lyspærer, bør offentlige innkjøpere beskrive sine behov - og etterspørre belysning.

Investeringene i oljesektoren faller kraftig. Siden toppen har allerede 28.000 oljejobber forsvunnet. Tiden da oljen var Norges viktigste inkubator er over. Nå kreves det nye virkemidler for å skape fremtidens arbeidsplasser - og for å finansiere en offentlig sektor som skal bevare kvaliteten på sine tjenester til innbyggerne.

Gode innovative løsninger

Innovative offentlige anskaffelser er et virkemiddel som kan løse begge utfordringer. Ved å kreve innovasjon ved anskaffelser, kan regjeringen øke forskningsaktiviteten og innovasjonstakten i både næringslivet og offentlig sektor. I stedet for å etterspørre «stearinlys» eller «lyspære» bør man etterspørre «belysning» - og så får leverandørene komme opp med gode innovative løsninger.

En slik strategisk bruk av offentlige anskaffelser er for lengst forankret i et nytt EU-direktiv, og fremstilles som et sentralt virkemiddel for vekst i unionens Europa 2020-strategi. Dessverre er Norge på etterskudd.

Allerede i 2006 åpnet EU for økt bruk av dialog mellom innkjøper og leverandør ved anskaffelser. Målet er å legge til rette for innkjøp av produkter som ikke allerede er etablert hyllevare. Siden den gang har lite skjedd.

Gå nye veier

I Norge kjøper vi heller gårsdagens standardvare i stedet for morgendagens kreative løsninger. Vi velger konsulenter basert på pris i stedet for kvalitet. Kostnaden ved å feile blir alltid større enn gevinsten ved å lykkes med noe nytt. Slik vil det fortsette inntil vi får gode veiledere og incentiver som belønner byråkrater som tør å gå nye veier.

Det er flere virkemidler som bør løftes opp av skuffen:

• Dialogbaserte anskaffelses-prosesser lar innkjøperne gå i dialog med tilbyderne i forkant av innkjøpet for å komme frem til best mulig løsninger.
• Pre-kommersielle anskaffelser åpner for samarbeid med kommersielle aktører for et tidsbegrenset utviklingsprosjekt. Deretter kan innkjøper gjennomføre en regulær innkjøpsprosess der alle kan delta.
• Forskningsunntaket gir innkjøpere mulighet til å la forskningsmiljøer løse konkrete problemstillinger uten å gjennomføre anbud.

Disse virkemidlene er allerede tilgjengelige, men de brukes i altfor liten grad. Abelia mener innovative anskaffelser bør legges inn i de årlige tildelingsbrevene, samtidig som offentlige organer måles på hvor stor andel av innkjøpsmidlene som brukes på å fornye offentlig sektor.

460 milliarder

Norske myndigheter brukte 462 milliarder kroner på offentlige innkjøp bare i 2014. Hvis vi bruker innovative offentlige anskaffelser som virkemiddel, kan vi oppnå resultater som er langt større enn virkningen av de offentlige tilskuddene til både Innovasjon Norge og Forskningsrådet.

Innkjøpere som lukker ørene og vil gjøre ting på akkurat samme måte som før blir fort en hemsko for utviklingen. Hverken næringsliv eller offentlig sektor er tjent med at konservative offentlige innkjøpere legger slike stener til byrden for den pågående norske omstillingen.

(Artikkelen stod først på trykk i Finansavisen 8. februar 2016.)