Langtidsplanen for forskning: Ambisiøse mål og konkrete tiltak

Onsdag la kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen frem en stortingsmelding det er verdt å juble for: Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er gjennomsyret av ambisiøse mål og konkrete tilak for å nå dem. 

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Det Norske Videnskaps-Akademi.

Da meldingen ble markert i Det Norske Videnskaps-Akademi dagen etter, fikk jeg si noen ord. Nedenfor noen stikkord fra min kommentar der:

"Lyspæren ble ikke til gjennom gradvis utvikling av stearinlyset." Kunnskapsministeren har med disse ordene satt ord på hva innovasjon handler om. Det var ikke krav til postbud om å løpe fortere og fortere som gjorde at vi fikk e-post. Regjeringens ambisjon er at Norge skal bli et av de mest innovative landene i verden. Det er en ambisjon vi bør ha – og som vi må ha. Norge verken kan eller skal konkurrere på lave kostnader eller på å løpe fortest, vi må konkurrere på kunnskap, som grunnlag for produktivitet og innovasjon. Vi må ha den beste kompetansen og tenke nytt.

Vi blir ikke best uten å prioritere. Vi må prioritere fagmiljøer som kan bli verdensledende. Mandag fikk May-Britt og Edvard Moser Nobelprisen i medisin. Det er en stor seier for norsk forskning, og en fantastisk opptakt til debatten om norsk forskning som vi får nå. I tillegg må vi prioritere forskning for å løse de store utfordringene vår verden og vårt samfunn står overfor. Det handler om nytte. Langtidsplanen ivaretar begge disse perspektivene.

Hav, klima, fornyelse av offentlig sektor, muliggjørende teknologier og et innovativt næringsliv. Forskningsmeldingen sier tydelig at det offentlige skal rette sin innsats inn mot disse fem viktige fagområdene, i tillegg skal Norge prioritere miljøer som kan bli verdensledende. Gjennom konkret tallfesting sier langtidsplanen også noe viktig: Det koster penger å forske. Regjeringen er villig til å prioritere forskning på bekostning av andre formål.

Ambisjoner på vegne av næringslivet. Langtidsplanen peker ikke bare på behovet for et omstillingsdyktig næringsliv, men den erklærer at regjeringen vil trappe opp forskningsinnsats som kan bidra til å mobilisere kompetanse og nyskaping og kommersialisering i norsk næringsliv. Det er det behov for. Norge ligger etter Sverige og Danmark og andre land vi sammenligner oss med.

Næringsrettet forskning gir resultater. Mye spennende kommer fra næringsrettet forskning. Eksempler: IFEs (Institutt for Energiteknikk) kreftmedisin som nå gjør det stort utenfor landets grenser. Eller NILUs askedetektor. Husker dere "askeskyen"? Et norsk forskningsmiljø har bidratt til en del av løsningen. Slike innovasjoner driver vi med i Norge, det vil ha stor betydning for verden. Og vi må gjøre mer.

Skal vi lykkes, må vi også omsette gode ideer til nytt næringsliv. I dag investerer Norge lite i kommersialisering. Det er et tankekors at vi i en situasjon der omstillingsbehovet er stort og vi har et historisk stort økonomisk handlingsrom, ikke gjør mer av det. Det er grunn til å etterlyse virkemidler for å ta de gode, ofte forskningsbaserte, ideene i bruk.

Muliggjørende teknologi. Fremtidsforskeren Ray Kurtzweil hevder at vi i vårt århundre, de hundre årene vi nå har begynt på, vil oppleve teknologiske endringer tilsvarende 20.000 tidligere år. Det er kanskje en overdrivelse, men det er ingen tvil om at det har gått raskt og går stadig raskere.

Det handler om nytte. Norske fagmiljøer ved Universitetet i Oslo utvikler i dag verktøy for bekjempelse av Ebola. I en internasjonal innovasjonskonkurranse var vinneren en app som kunne identifisere ulike arter av mygg med utgangspunkt i frekvensen i vingeslagene deres.

Forskning er ikke tilbakeskuende revisjon, det gir ny kunnskap som danner grunnlag for en vei videre. For 50 år siden, på 1960-tallet, ble rammeverket for norsk petroleumssektor. Den politiske interessen var begrenset. Likevel fikk visjonære politikere, embetsfolk, forskningsmiljøer og næringslivet på plass grunnlaget for det vi i dag lever av.

På samme måte må vi nå legge grunnlaget for de verdiene vi skal leve av og det samfunnet vi skal leve i om 50 år. Jeg tror interessen er større, men vi har også nå en jobb å gjøre for å få byggeklossene på plass – i konkurranse med alle andre gode formål.

Bedre omsorg: Å holde næringslivet på avstand - med pølseklype - er ikke veien å gå.

Skal Norge håndtere eldrebølgen på en måte som sikrer den enkelte av oss verdighet og god omsorg, må vi tenke annerledes. Utviklere av helse- og omsorgsteknologi er en viktig del av løsningen på Norges langsiktige utfordringer. Norge har alle forutsetninger for å være et foregangsland innen velferdsteknologi, men vi er det ikke. Faktum er at norskutviklet teknologi tas i bruk i andre land, og at nyvinninger og muligheter går kommunene og staten hus forbi.

Tarje Bjørgum, som er fagsjef for IKT og digitale næringer i Abelia, sier det som det er i et intervju med E24 i dag (28. september 2014): "For strenge innkjøpsregler gjør at bedrifter som satser på velferdsteknologi ikke slipper til med sine løsninger i den offentlige eldreomsorgen, som dermed går glipp av viktig innovasjon."

Det er ikke pengemangel som er problemet. Det finnes løsninger som både ville gitt store besparelser og samtidig bedre kvalitet og større trygghet og frihet for den enkelte.

Bleien som sier fra når den er full, finnes på markedet, men den er ikke tatt i bruk i norske kommuner. Som resultat bruker hjemmetjenester og sykehjemsansatte tid til å sjekke om tomme bleier må skiftes, når de kunne brukt den samme tiden til å gi reell omsorg. "Smarte hus" - med fallsensorer og alarmer, anledning til å kommunisere med helsepersonell ved behov osv. - gjør at folk kan bli boende hjemme lenger. De finnes i Norge, men kun som små pilotprosjekter. Om teknologien tas i bruk, vil det offentlige kunne spare store beløp på at folk slipper å flytte på sykehjem (en sykehjemsplass koster ca. 900.000 pr. år), men viktigere: Den enkelte vil kunne bli boende der han eller hun aller helst vil bo: Hjemme.

Det er et stort tankekors at vi har kommet så kort i Norge, på et område "alle" mener er viktig. Det handler nok delvis om manglende tillit og dårlig kommunikasjon mellom selskapene som utvikler teknologien og stat/kommune. Begge parter har et ansvar for det, men det offentlige må begynne: Standardiseringsregler som låser inn kommunene og altfor detaljerte krav i anbudsprosesser, er det mulig å gjøre noe med raskt. Innkjøp må begynne med behovene: Hva ønsker vi å oppnå? Hvem kan hjelpe oss med det? I tillegg må kommunene se på teknologi og nye løsninger som det det er: En investering. Dersom driftsbudsjettet for sykehjemsplasser og investeringsbudsjettet for bedre omsorg ikke sees i sammenheng, blir regnestykket feil. Det hjelper ikke å kjøre pilotprosjekt etter pilotprosjekt med gode resultater, om evnen og viljen til å ta resultatene på alvor ikke er til stede.

Norge skal fortsatt ha verdens beste omsorg. Det forutsetter at vi tar nye løsninger og ny teknologi i bruk. Vi kan også bli en verdensledende nasjon innen helse-, velferds- og omsorgsteknologi, som leverer løsninger resten av verden også har behov for. Det må begynne med at alle som kan og vil bidra, setter seg ned rundt samme bord. Å holde næringslivet på avstand - med pølseklype - er ikke veien å gå.

Norske forskere har ikke råd til å delta i EU-samarbeid. Men Norge har ikke råd til at de ikke gjør det.

Regjeringen vil at norske forskere skal delta mer aktivt i EUs forskningssamarbeid. Det er en flott ambisjon. Likevel vurderer mange forskningsinstitutter nå å redusere sitt EU-engasjement. De har ikke råd til å delta. Norge har ikke råd til at de blir stående utenfor.

Med 660 milliarder kroner i potten er EUs forsknings- og innovasjonsprogram «Horisont 2020» verdens største forskningsarena. Alle medlemsland betaler og forskningsmiljøene konkurrerer deretter om midlene. Norge skal bidra med 18 milliarder kroner i Horisont 2020, eller 2,5 milliarder kroner pr år i perioden 2014-2020. Norske forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler konkurrerer med Europas i kampen om å «hente hjem» penger.

I EUs forrige forskningsprogram klarte Norge kun å hente tilbake ca. halvparten av det vi betalte inn til den felles europeiske forskningskassen. Vi må ha ambisjoner om mer. Ikke fordi regnskapet er i ubalanse, men 99 prosent av verdens forskning skjer utenfor Norge og vår fremtidige levestandard avhenger av at vi er del av den internasjonale kunnskapsutviklingen. Tilgang til europeiske fagmiljøer, er avgjørende for kvaliteten på norsk forskning.

Dessverre viser undersøkelser og statistikk at næringsliv i Norge i mindre grad er basert på forskning enn i andre land. Våre konkurrenter øker dessuten sin innovasjonskraft mer enn vi klarer. Dette må snus. I løpet av bare ti år har Asia gått forbi både Nord-Amerika og Europa når det gjelder investeringer i forskning og utvikling. Norsk forskningsinnsats har i 25 år ligget i «stabilt sideleie», på 1,7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), vesentlig lavere enn OECD-gjennomsnittet på 2,4 prosent og enda lengre bak våre nordiske naboland. Det er tverrpolitisk enighet om at vi må opp i 3 prosent. Det er bra – og en viktig del veien dit går via Europa.

Problemet for norske forskningsinstitutter er at europeiske motparter, konkurrenter og samarbeidspartnere gjennomgående har bedre grunnfinansiering enn de norske. Forskningsinstituttene i Norge er kraftig underfinansiert. De holder den faglige kvaliteten som skal til og deltar allerede aktivt, men har ikke økonomiske rammer til å øke innsatsen.

Ordtaket om at «penger avler penger» er i dette tilfellet treffende, og en forsterkning av stimulanseordningen STIM-EU er helt nødvendig. En økning av STIM-EU er en investering – ikke bare i økt forskningsinnsats, men i den kunnskapen vi skal leve av i Norge i tiårene fremover.

En lengre versjon av dette innlegget ble publisert på på E24 2.9.2014.

Ti innspill til Innovasjon Norge og Anita Krohn Traaseth

For en start! Anita Krohn Traaseth, Innovasjon Norges nye administrerende direktør, ba nylig om innspill på hva Innovasjon Norge kan gjøre annerledes og bedre. Jeg har 10 umiddelbare innspill - de følger nedenfor. I tillegg synes jeg selve initiativet fortjener applaus. For før hun har begynt (hun begynner i september), gir Traaseth også viktige signaler om hva slags organisasjon Innovasjon Norge skal være - åpen og lyttende.

Utspillet kommer ikke helt overraskende, for Traaseth har som sjef for HP-Norge utmerket seg som en dialogorientert leder. Men invitasjonen er likevel viktig og verdt å applaudere. For egentlig burde alle ha synspunkter på Innovasjon Norges virksomhet. Det handler grunnleggende om hvordan staten i dag bidrar til å utvikle det vi skal leve av i Norge i et 50-årsperspektiv.

Jeg vil gjerne gi Traaseth en invitasjon i retur: Så snart du har satt deg i stolen i Innovasjon Norge, vil Abelia gjerne invitere deg til et åpent møte - en samtale om innovasjon og teknologi - og Norges vei mot 2064.

Abelias medlemmer er små og store teknologibedrifter, forskningsinstitutter, innovasjonsselskaper, utdanningsinstitusjoner, konsulentvirksomheter og kunnskapsbedrifter som har gått fra å drive produksjon til å utvikle produkter og merkevare. Innspillene nedenfor er basert på min kontakt med dem, men de er mine (og subjektive).

Her kommer de:

1. Bidra til et offentlig ordskifte om "elefantene i rommet" – f.eks. et skattesystem som belønner investeringer i fast eiendom fremfor investeringer i nytt norsk næringsliv. Tilgang på privat kapital er en hovedutfordring for nystartede virksomheter. Innovasjon Norge kan bidra med startkabler, men private investorer er nødvendige for å ta virksomhetene videre.

2. Tenk langt fremover og stort. Vår verden er på vei inn i en klimakrise. I Norge har vi behov for å utvikle nye hovednæringer. Telenors konsernsjef Fredrik Baksaas har pekt på klimateknologi som en mulighet. Innovasjon Norge kan ta en avgjørende rolle. Perspektivet må være langt - Norge om 50 år - og utvikling av nytt næringsliv må skje med klima og bærekraft som utgangspunkt. På samme måte er det viktig å utvikle nye velferds- og omsorgsløsninger, for å håndtere omsorgsbehov som følger av en alderspyramide vi vet er i endring. Og når verdens befolkning vokser, øker behovene for mat. Norge er allerede en stor matprodusent. I dag - og alle andre dager i året - serveres nesten 40 millioner måltider med norsk fisk.

3. Tenk digitalt. Vi lever i et århundre der IKT vil endre "alt". Vi ser det allerede. Fra vi våkner til vi legger oss er teknologien med oss. Som HP-sjef, kan Anita Krohn Traaeth mer om "big data", "the internet of things" og "cloud computing" enn de aller fleste andre. Det er et glimrende utgangspunkt for å bidra i utviklingen av nytt norsk næringsliv.

4. Lytt til gründerne. Snakk med dem som har skoene på og lytt til hva de har å si. Hvor trykker det egentlig? Snakk med dem - og bær deres budskap inn til dem som tar de politiske beslutningene som påvirker dem.

5. Bygg allianser og samarbeid med tidligere gründere. Det er grunn til å tro at at eks-gründere - som har gjort det før - kan gi minst like matnyttige råd til nye gründere som det offentlig ansatte rådgivere kan.

6. Innovasjon Norge må forstå sin rolle og dyrke kjerneoppgavene: Innovasjon Norge skal være en profesjonell finansieringsaktør som hjelper bedrifter ut på globale markeder, ikke selv ha ambisjoner om å drive forretningsutvikling. Den rollen bør overlates til de profesjonelle innovasjonsmiljøene i samspill med gründerne og private investorer.

7. Belønn de beste ideene, ikke de beste søknadene. Mange gründere opplever at de må skrive en "perfekt" søknad for å komme i betraktning. De bør bruke energien sin på å få virksomheten ut av startgropa, ikke på å perfeksjonere søknaden om støtte. Selvsagt skal ikke dårlige forretningsmodeller gi rett til støtte, så potensialet må vurderes, men legg opp prosessen slik at det ikke handler om å "si alle de riktige tingene".

8. Ha mot – ta risiko: Å gi starthjelp kun til virksomheter som uansett vil klare seg, er ingen farbar vei. Innovasjon Norge må også satse der oddsene er dårligere, men potensialet stort.

9. Potensial, ikke postnummer: Ikke glem byene. Distriktsutvikling er viktig, men hele Norge taper om vi ikke satser der vi har de største universitets- og forskningsmiljøene og arbeidsmarkedene. Innovasjon Norge må legge potensial, ikke postnummer, til grunn for sine vurderinger.

10. Og gå selv foran som et godt eksempel: Innovasjon Norges egen organisasjon må være effektiv og preges av åpenhet og kostnadsbevissthet - det er "våre", felleskassens, penger Innovasjon Norge fordeler. Bruk dem godt.

Sløser vi vekk kunnskap og teknologi som kunne utgjort ryggraden i nytt norsk næringsliv?

Knut T. Traaseth har helt rett i sin analyse i Finansavisen 29. juli: Skal Norge utvikle nye robuste næringer, må det skapes flere bedrifter med vekstpotensial. I verste fall er konsekvensene av dagens politikk at Norge går glipp av en hel generasjon nye vekstselskaper og sløser vekk kunnskap og teknologi som kunne utgjort ryggraden i nytt næringsliv.

Problemet er ikke mangel på gode ideer. Av de 578 konkrete ideene som kommersialiseringsenhetene ved de norske universitetene (TTOene) bragte fram i fjor, ble 61 vurdert gjennom Forny 2020. NTNUs Klingsheim og Reitevold har brukt begrepet "grensesprengende forskningsresultater" om dem. Kanskje ender det med at 20-30 får økonomisk drahjelp. Det store spørsmålet er imidlertid hvilke nye arbeidsplasser, bedrifter og næringer Norge går glipp av ved at nåløyet er så trangt.

En politisk hovedutfordring er at skattesystemet gjør det mer gunstig å investere i eiendom enn i de initiativene som har potensial til å utvikle seg til nye vekstnæringer. I tillegg er de statlige virkemidlene for svake.

Selv om Norge ifølge SSB gjør det bedre enn tidligere antatt på innovasjon, sliter vi med å omsette nyskaping til robuste vekstbedrifter. Norge investerer årlig ca. 25 milliarder i forskning. Regjeringen har ambisjoner om å øke dette. Det er utmerket, men økt forskningsinnsats må matches med robuste ordninger for overgang til kommersiell virksomhet.

Svenskene får det til. Tidligfaseinvestorene i EVCA gjorde første halvår 2013 kun 7 nyinvesteringer i Norge, i Sverige ble det samtidig gjort 75. I Sverige kom 58 % av nyinvesteringene fra offentlige investorer, særlig fra det statlige investeringsselskapet Almi Invest som kun går inn i selskaper i en begrenset tidlig fase. Strategien bidrar til at 80 % av virksomhetene overtas og videreutvikles av private eiere.

Abelia og Foreningen for Innovasjonsselskaper (FIN) foreslo nylig en lignende modell her. Stortinget har bedt regjeringen komme tilbake med en såkornfondordning i statsbudsjettet for 2015. Vårt forslag er et svar regjeringen kan gi på utfordringen. Vi mener det vil være klokt å etablere en ordning der det offentlige matcher private investeringer i tidlig fase. Kombinasjonen av inkubatorer og privat risikokapital fra erfarne gründere har vært en suksess i andre land. Oslotechs "Founder's Fund" er et eksempel fra Norge. Med en offentlig matchingsordning vil slike initiativer kunne investere i dobbelt så mange selskaper.

Til tross for at det er bred enighet om behovet for å utvikle nye norske vekstnæringer, mangler Norge fortsatt robuste virkemidler for å få det til å skje. Vi utnytter dårlig våre gode ideer og vårt historisk store økonomiske handlingsrom. Det er vanskelig å forstå hvorfor, for hvem er egentlig i tvil om at grunnlaget for det vi skal leve av om 30 år legges nå?

Innlegget sto på trykk i Finansavisen tirsdag 5. august 2014.