mandag 19. mai 2014

Fem innspill til Produktivitetskommisjonen

I dag inviterte Produktivitetskommisjonen til seminar. Produktivitetsveksten i Norge har vært god siden 1990, men den har vært drevet av oljesektoren. Det spesielle for oss, er ikke at vi har sakket akterut i forhold til andre land, men det vi har foran oss. Det var budskapet fra kommisjonsleder Jørn Rattsø da han åpnet seminaret. Sammen med konkurransedirektør Christine Meyer og Virkes Vibeke Hammer Madsen var Abelia invitert til å gi innspill til hva som hindrer og kan fremme produktivitet i andre sektorer. Jeg ga fem hovedinnspill. De er oppsummert i denne bloggposten.

Produktivitetskommisjonens leder Jørn Rattsø:
Produktivitetsveksten er avgjørende for vår fremtidige velferd.


Siden 1990 har produktiviteten i Norge, regnet som produksjon pr. time, økt med 55 %. Til sammenligning har den økt med 52 % i Sverige, 50 % i USA, 41 % i Tyskland og 33 % i Danmark. Begynner vi å måle senere, ser bildet litt annerledes ut. USA har høyere produktivitetsvekst enn Norge (og de øvrige landene) fra 2000. Regnet fra 2005 har USA også gjort det best, men også Tyskland scorer bedre enn Norge om dette er startåret. Kommisjonen er satt ned av regjeringen for å kartlegge og analysere årsakene.
 
1. Norge er ingen råvareøkonomi, vi lever av kunnskap

Min første oppfordring til kommisjonen var å se på forskningen som Torger Reve og Amir Sasson ved BI har gjort: "Et kunnskapsbasert Norge". Prosjektet gikk dypt inn i data om ulike norske næringer og konkluderte med at vi kun har tre næringer med potensial til å utvikle seg til såkalte "globale kunnskapsnav": offshorebasert næringsliv (hovedsakelig leverandør- og serviceindustrien), maritim sektor og sjømat. I tillegg peker Reve og Sasson på kunnskapsnæringene som helt avgjørende for denne verdiskapingen, dvs. næringer som muliggjør én eller flere av de tre første. Altså: finans, it og kunnskapsbaserte tjenester. Disse får nesten ingen politisk oppmerksomhet.

Reve og Sasson tar livet av en utbredt klisjé: Norge er ingen "råvareøkonomi". Sluttproduktet er kanskje olje, gass eller fisk, men det er arbeid, kunnskap og teknologi som har gjort det mulig å skape verdier av ressursene. Det mer enn råolje som har bidratt til at du kan fylle bensin på tanken: Forskning, teknologi, kunnskap og arbeidsinnsats har vært avgjørende deler i en sammensatt kjede av aktiviteter.

Produktivitetskommisjonen må se på produktivitet i den såkalte private tjenestesektoren isolert, ikke som "bransje", men se på muliggjørerrollen ("enabler") denne type virksomhet har for økt produktivitet i andre samfunnssektorer, både øvrig næringsliv og offentlig sektor. Den danske kommisjonen, som har inspirert den norske, har skrevet en egen rapport om kunnskapsbaserte tjenester (kunnskapsnæringen). Det bør Rattsø & co også gjøre. 
 
2. Innovasjon, ikke løpe fortere og fortere

Kunnskapsminister Torbjørn Røe-Isaksen har sagt det godt: "Lyspæren var ikke resultat av en gradvis utvikling av stearinlyset". På samme måte oppsto ikke e-post som resultat av at postbudene løp fortere og fortere. Nye måter å gjøre ting på, ny teknologi - innovasjon - er en helt avgjørende driver for økt produktivitet.

Bleien som "sier fra" når den er full, er et eksempel på en innovativ løsning som både kan gi store besparelser og høyere kvalitet i omsorg. Framfor at en hjelpepleier må reise ut til en hjemmeboende dement, låse seg inn i huset og vekke den hjelpetrengende, for å sjekke om bleien er full, kan en nettbasert sensor gjøre jobben. Det betyr at de omtalte "varme hendene" i omsorgssektoren kan brukes på faktiske omsorgsoppgaver, men bidrar samtidig til en løsning som gjør livet bedre for den som trenger omsorg. Slike løsninger trenger vi mange av. 

I debatter om produktivitet får man lett inntrykk av at folk - hjelpepleiere, postbud og alle andre - skal løpe fortere og fortere, men perspektivet må utvides: Det må også handle om innovasjon. Mitt andre innspill til kommisjonen var å se på behovet for en sammenhengende, helhetlig politikk for innovasjon i Norge. Faktum er at Norge sløser med gode ideer, slik jeg skrev om for noen dager siden. Et eksempel: Av 578 forskningsbaserte ideer som var klare for kommersialisering ved NTNUs TTO, var det kun 61 som gikk videre. Hva med alle de andre?

3.  IKT = 50 % av all produktivitetsvekst

Mitt tredje innspill til Produktivitetskommisjonen var å sette seg inn i EUs digitale agenda. Den slår fast at  IKT-sektoren utgjør 5 % av europeisk BNP, men bidrar til hele 50 % av produktivitetsveksten i EU (20 % direkte, 30 % gjennom IKT-investeringer i andre sektorer). Er det grunn til å tro at dette også er riktig for Norge? Ja. 

Det er påfallende at IKT kun nevnes helt avslutningsvis i mandatet for Produktivitetskommisjonen. Og det blir helt galt om IKT blir behandlet som en "sektor" på linje med varehandel og kraftbransjen, ikke som et verktøy for økt produktivitet i alle deler av det norske samfunn. I fjor la Rigmor Aasrud fram den daværende regjeringens digitale agenda for Norge. Ambisjonene derfra går rett inn i det produktivitetskommisjonen bør se på. Digitalisering kan ikke være tema for "IKT-bransjen" alene.

Blant de prioriterte områdene i EUs strategi er utvikling av et digitalt indre marked, allmenn tilgang til bredt bredbånd, styrking av sikkerheten på nettet og digitale rettigheter. En av utfordringene er at Europa fortsatt er et lappeteppe av nasjonale regler. EU vil fjerne regulatoriske hindringer. Norge må være en medspiller i tilpasningen av regelverkene.
 
4. Offentlige innkjøp - et viktig verktøy

Et av Vibeke Hammer Madsens hovedpoenger i dag, var at det ikke finnes en privat og en offentlige tjenesteytende sektor. Hun har rett: Tjenester ytes både til det private og det offentlige. Faktisk er det offentlige den aller viktigste kunden i Norge. Den makt og de muligheter som ligger i offentlige innkjøp må staten bruke bedre. Det vil gi lavere kostnader, bedre løsninger, fremme nytekning og innovasjon, og samtidig ivareta viktige politiske formål, som å bidra til lavere klimautslipp eller fremme etisk handel. 

Hvert år kjøper det offentlige tjenester og produkter for 400 milliarder. Det er 15 % av BNP og hele 80.000 kr. pr. innbygger. I dag skjer offentlige innkjøp på basis av detaljerte løsningsbeskrivelser, basert på kjent teknologi, framfor godt forankret problem- og behovsforståelse. Dette er et også tema kommisjonen må se på. Skal vi øke produktiviteten i offentlig og privat sektor, er nye måter å gjøre ting på avgjørende. Det behøver ikke koste mer. Tvert i mot. 
 
5. Satse på utdanning: Lære å lære

Når Finansdepartementet beregner verdien den norske nasjonalformuen utgjør oljen - den vi har tatt opp og satt verdeien av i Pensjonsfondet + de reservene som fremdeles venter på å bli tatt ut - under 10 %. Hele 82 % er verdien av nåværende og fremtidig arbeidsinnsats.

Kilde: Finansdepartementet og SSB.


Norge har behov for en bred satsing på utdanning. Det er viktig at vi utdanner spesialister på fagområder vi vet blir viktige (som teknologi), men det er også viktig at alle får solide basisferdigheter. Teknologi blir stadig viktigere i alle yrker.Dagens sak i NRK om store forskjeller i IKT-utstyr og holdninger til bruk av IKT i undervisning, er urovekkende lesing. Norske kommuner bør se til Drammen. "I mine øyne er kanskje den viktigste gevinsten vi får av IKT-satsingen at elevenes motivasjon og arbeidseffektivitet økes. Disse gode verktøyene gjøre dem klare til å møte et arbeidsliv ingen av oss kan spå hvordan vil være", sier en av lærer på Marienlyst skole Per Christian Knøvl Rasmussen til NRK. Kvalifiserte lærere, velfungerende utstyr og riktig bruk blir helt avgjørende. Digital kompetanse kan ikke være et gode forbeholdt få. 

«Det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen», sa daværende statsminister Jens Stoltenberg i en nyttårstale for et par år siden. I årets tale påpekte statsminister Erna Solberg at det er kunnskap som er fremtidens olje. De har rett.Dagens barn vil møte utfordringer vi ikke kjenner til. Det må vi likevel forberede dem på. Det kanskje aller viktigste for å fremme produktivitet i et lengre perspektiv, er at barn lærer å lære.









onsdag 14. mai 2014

Abelia foreslår ny pre-såkornsordning: Vi må gjøre mer av det som virker

I dag kom Revidert Nasjonalbudsjett (RNB). Regjeringen øker støtten til gründere og nyskaping med 30 millioner. Det er ikke mye penger, særlig ikke i lys av at regjeringen prioriterer ca. 200 millioner til avgiftslettelser på båtmotorer og taxfreesalg av alkohol og tobakk. Men det er et positivt signal, som gir håp om en skikkelig satsing når det virkelig gjelder: I statsbudsjettet for 2015.


Kompetanse + kapital = nytt næringsliv
 
Statens rolle i utviklingen av nytt næringsliv, må være å utløse privat investeringsvilje.En hovedutfordring for nye bedrifter med stort potensial, er tilgang på risikovillig kapital i den aller første fasen. Det norske skattesystemet gjør det i dag mer lukrativt å investere i oljesektoren eller i eiendom enn i nytt næringsliv. På et tidspunkt skal vi leve av noe annet enn olje og gass i Norge. Et av de viktigste spørsmålene våre politikere bør stille seg er hvordan de kan bidra til å legge grunnlaget for nytt næringsliv.

Bedrifter som kan utgjøre kjernen i dette nye næringslivet, må ofte gjennom en "dødens dal" - en periode der utgiftene er store, men hvor de fortsatt ikke har inntekter. Noen - nei, mange - vil ikke ikke bli levedyktige bedrifter, men skal vi lykkes med noen, er det viktig at mange forsøker.
 


Vel så viktig som kapital, er tilgang på kompetanse.Det er budskapet fra innovasjonsselskapene Abelia organiserer, og et av hovedbudskapene i en rapport Civitas Villeman Vinje skrev etter å ha intervjuet mer enn 50 av dem som jobber med dette fagfeltet.

Sløser vi med kunnskapen?

I dag arrangerte Abelia og Foreningen for innovasjonsselskaper i Norge (FIN) konferanse med dette som tema. Representanter fra Forskningsrådet og SIVA hadde gode nyheter: Norsk forskning blir stadig bedre. Norge vinner ikke noe mesterskap i innovasjon, vi er bare på 17. plass på EUs Innovation Scoreboard, men på delkriterier knyttet til forskning, gjør vi godt.

Å ikke ta gode forskningen over i kommersiell utvikling, er å sløse med kunnskap. Det er flott at Norge bruker mange offentlige milliarder på forskning hvert år, men et stort tankekors at den samlede statlige innsatsen på kommersiell utvikling av de beste forskningsresultatene er kun ca. 55 millioner. Det høres ikke fornuftig ut, skrev Karl Klingsheim og Odd M. Reitevold fra NTNU i et innlegg i Dagens Næringsliv 6. november. De har helt rett. Det er ikke fornuftig.

Abelias forslag: Matchingordning

Så, hva bør staten gjøre? I dag foreslo Abelia en ny modell: En såkalt pre-såkornordning. 

Stortinget har bedt regjeringen komme tilbake med en såkornfondordning for TTO/inkubatorer i forbindelse med statsbudsjettet for 2015. Vårt forslag er et svar regjeringen kan gi på denne utfordringen. Vi mener det vil være riktig og klokt å etablere en ordning der det offentlige matcher private investeringer i tidlig fase. Rammen vi foreslår er 500 mill. Det mener vi er et moderat nivå. Den rødgrønne regjeringen hadde ambisjoner om å satse flere milliarder på liknende satsinger.

Vi har forresten ikke funnet på dette helt selv. Kombinasjonen av inkubatorer med privat risikokapital fra erfarne gründere har vært en suksess i USA og Israel. Oslotech's Founder's Fund er et eksempel fra Norge.  Med en offentlig matchingsordning i pre-såkornfasen vil slike initiativer kunne investere i dobbelt så mange selskaper og øke sjansen for at noen blir store, globale virksomheter. "3 % av norske gründere står for 60 % av veksten", sa Hans Martin Vikdal fra Innovasjon Norge på konferansen i dag.

Tenk om vi kunne økt det til 4 %. Det er mulig. I dag utnyttes ikke mulighetene. NTNUs Technology Transfer as kunne alene rapportere om 578 konkrete ideer for kommersialisering i 2013. De hadde ressurser i å utvikle bare litt over halvparten (318) av disse. Av disse, ble 61 med i konkurransen om statlige midler, gjennom programmet Forny 2020. NTNU-miljøer omtalte de 61 gjenværende slik: "Alle har allerede produsert grensesprengende forskningsresultater. Men skal disse resultatene utnyttes kommersielt, må teknologien verifiseres i en industriell kontekst og markedsorienterte forretningsmodeller må etableres."

Vår konklusjon er enkel: Vi må gjøre mer av det som virker.

søndag 4. mai 2014

Fornebu: 100 år med baneplaner, ingen bane

At det ennå ikke er noe tilbud om skinnegående transport til Fornebu, skyldes ikke at ideen er ny. I 1919 la "Kristiania og Aker sporveikomite" fram forslag om et nytt "forstadsbanenet". Jeg har kartet på skrivebordet mitt, og med tykk rød strek er en trasé til Snarøya (Fornebu) tegnet inn. Det er tankevekkende at vi 95 år senere, er i samme situasjon: Mye tyder på at det blir bane til Fornebu, men ingenting er vedtatt og ingen penger bevilget.

"Fornebu har ikke rekorden for norske kollektivprosjekter som aldri ble noe av. Men blir stadig en hetere kandidat.?" skriver Aftenposten i dag. Men Fornebu har nok rekorden. For historien begynner ikke i 2003 da Fylkestinget i Akershus vedtok at det skulle bygges "automatbane" til Fornebu.

 
Kristiania og Aker sporveikomites forslag.

På Fornebu har mye gått galtOmrådet er et eksempel på elendig byplanlegging. Banen burde vært bygget først, deretter næringsbygg og boliger. Det ble omvendt. Som konsekvens tvinges stadig flere pendlere i buss og bil gjennom "gjennom et nåløye av et veikryss ved E18". Det gir kø og kaos, klimautslipp, tap av arbeids- og fritid og mye, veldig forståelig frustrasjon.

8. oktober 1992 gjorde Stortinget vedtak om utbygging av Gardermoen som hovedflyplass.Det ble da lagt til grunn at Fornebu ville gi plass til mer enn 10.000 boliger. En ny by med boliger det er behov for. Osloområdet trenger kanskje 100.000 nye boliger innen 2030. Fornebu kunne huset 25.000 mennesker, en befolkning på størrelse med Lillehammers.

Så begynte drakampen. Mellom politikere, mange fra samme parti (Høyre), i to nabokommuner. Bærum kommune ville ikke bygge "by". De vedtok en reguleringsplan med 5.000 boliger. Oslo kommune hadde større ambisjoner: De ville ha 10.000. Men Fornebu ligger i Bærum. Og «det er vi som regulerer», slo daværende ordfører Odd Reinsfeld fast. Han var «overrasket» over at Oslo «blandet seg inn». Det burde ikke overrasket Reinsfeld. For Oslo kommune eide 1.500 av totalt 3.500 dekar på Fornebu, staten eide resten. I tillegg er Oslo nærmeste nabo og må leve med konsekvensene av Bærums beslutninger. Saken havnet til slutt hos miljøvernministeren, som plusset på Bærum kommunes plan med 1.000 boliger: Nå skal det bygges 6.000. Byggingen er i gang og det går raskt nå, men i 2012 - 20 år etter Stortingets flyttevedtak - sto kun 265 ferdige. Det første boligkomplekset ble kalt "Huset på prærien". Vista påpekte i 2005 at Stortingets forutsetninger for etterbruk av Fornebu ikke er oppfylt. En av rapportens forfattere sa til DN: «Alt har gått feil. Det er nesten ikke mer å si».

Men det er mer å si. Regjeringen bør se til Fornebu som eksempel når de skal utforme politikk for forvaltningsnivåer og kommunestruktur, areal- og transportplanlegging. Det som har skjedd (= ikke skjedd) på Fornebu handler om uenighet og manglende politisk vilje, men også om et plansystem som plasserer ansvar for areal- og transportplanlegging midt mellom flere stoler. Bærum kommune har et viktig ansvar, det samme har Akershus fylkeskommune. Men også staten, som øverste ansvarlig og tidligere eier av hovedflyplassen, har forsømt seg. Hvorfor hadde ingen myndighet, evne eller vilje til å skjære i gjennom?

Utgangspunktet er fantastisk. Snarøya ligger innerst i Oslofjorden. Noen av landets største og mest innovative og spennende bedrifter holder til der. Boligene som bygges ligger nært sjøen og ha tilgang på store grøntarealer. Alt ligger til rette for at beboere kan gå eller sykle til jobb, og det vil ta 10-12 minutter med T-bane til Oslo sentrum - når den kommer. Det skjer tidligst 30 år etter Akershus fylkeskommune gjorde sitt første vedtak. Og altså: Mer enn 100 år etter at det første baneforslaget forelå. Om noen trenger å bli minnet på hvor lang tid det har gått og hvor mye det haster, kommer jeg gjerne på besøk med kartet fra "Kristiania og Aker sporveikomite".

lørdag 3. mai 2014

Mer enn noen gang er utdanningssamarbeid med Russland viktig

Universitetet i Oslo har etablert nye avtaler om utdanningssamarbeid med Russland. Det er det grunn til å applaudere. For i tillegg til alt annet, er studentutveksling og åpen kommunikasjon mellom læresteder viktig for å styrke demokratiske krefter i et land der rettstaten, menneskerettighetene og demokratiet er under angrep. "Akademisk samarbeid bygger tillit", skriver UiO-rektor Ole Petter Ottersen på sin blogg, og slår fast at det "mer enn noen gang er viktig å styrke de akademiske forbindelsene med Russland".


Amnesty tegner på sine hjemmesider et mørkt bilde av utviklingen i nabolandet vårt. Krisen i Ukraina har styrket de nasjonalistiske kreftene i Russland. Aggresjonen på Krim og Putins bruk av begrepet ‘Novorossiya' (Nye Russland) er urovekkende. Men utviklingen er ikke ny. Sivilsamfunnet i Russland har vært under press i flere år. Stadig nye lover har redusert ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Menneskerettighetsforkjempere utsettes for forfølgelse, det samme gjør journalister. Frivillige organisasjoner som samarbeider med utenlandske, må registrere seg som "utenlandske agenter", utsettes for vilkårlige husransakelser, ilegges bøter og må i mange tilfeller innstille virksomheten. Nylig kom regler for bloggere, som kraftig begrenser russernes muligheter til å bruke internett. Målet er åpenbart å få (også) internettet inn under myndighetenes kontroll. I den offentlige debatten i Russland er homo- og muslimhets og angrep på Vest-Europa og utbredt. Demonseringen av det nye regimet i Ukraina er like illevarslende. Hans-Wilhelm Steinfeld har skrevet tankevekkende om utviklingen i Russlands forhold til Ukraina, og om hvordan Putin bejubles av høyreekstreme krefter. Da jeg var medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling fra 2009-13, så vi begynnelsen på denne utviklingen. Russland har tatt skritt etter skritt vekk fra fellesverdiene som Europarådet bygger på. Den økende forfølgelsen av landets homofile er et trist eksempel: Civita-notatet om Putinregimets bruk av homofiendtlighet som politisk strategi for å bygge innen- og utenrikspolitiske allianser, som jeg var med på å skrive, forsøker å gi en beskrivelse av dette.

At Universitets- og høgskolerådet har definert Russland som et av åtte prioriterte land innen forskning og utdanning, og at UiO har fått på plass to nye avtaler med russiske universiteter, er gledelig nytt. Samarbeid innen forskning og utdanning er verdifullt i seg selv, men også viktig i et større bilde. Det er ikke så mye Norge kan gjøre med aggressiv russisk propaganda og ny lovgivning som river ned grunnpillarene i det russiske demokratiet, men vi kan gjøre noe: Vi kan f.eks. gi russiske studenter og akademikere muligheter. Det bør vi gjøre. Og vi bør ha høye ambisjoner: Jo flere russere som kommer til Norge for å ta utdanning, forske eller jobbe, jo bedre er det. Det vil styrke både våre og deres utdanningsmiljøer, det vil gi norsk næringsliv tilgang på viktig kompetanse, og det kan bygge broer og styrke kreftene som utfordrer ensrettingen i Russland.