søndag 30. mars 2014

Barcode - et klimatiltak

For oss som er glade i heisekraner, er Bjørvika et fantastisk sted. Oslo sentrum gjennomgår nå sannsynligvis den største forvandlingen siden Christian IV anla Kvadraturen etter bybrannen i 1624. Min begeistring for Barcode, høyhusene innerst i Bjørvika, bunner imidlertid i noe annet og viktigere enn heisekraner: Barcode er et av Oslos viktigste klimatiltak. Transportøkonomisk institutt (TØI) har beregnet at Barcode sparer Oslo for tusenvis av forurensende kjøreturer og 3.500 tonn med klimautslipp i året.

Barcode 1. april 2013.

I dag skriver Aftenposten at holdningene til Barcode har endret seg fra irritasjon til fascinasjon. For åtte år siden var kun en av ti positive, nå er over halvparten begeistret. Som medlem av Oslo bystyre var jeg i sin tid med på diskusjonene om reguleringsplanen for Barcode-tomtene. Mange var urolige for å få en "mur" som ble bygget mot resten av Oslo indre øst, for lysforhold, for kvaliteten på bo- og bymiljøet i området, og for arkitekturen som ble valgt (barcode = strekkode). Reelle bekymringer. Samtidig ga tomtene Oslo mulighet til å bygge en ny bydel, med arbeidsplasser, boliger, handel og service rundt det som er Norges aller største knutepunkt: Oslo S. Bjørvika har landets beste kollektivtilbud.

Bildet over tok jeg for et år siden. Jeg synes Barcode er blitt veldig bra - også arkitektonisk. I tillegg gleder jeg meg over oppgraderingen av hele området rundt Oslo S, over fornyelsen av Oslo sentrum og over at "døde" byområder har fått liv. Oslo er blitt større - på flere måter.

Men tilbake til klimaeffekten. Noen fakta:
  • Når utbyggingen av Bjørvika er ferdig, vil det være rundt 5.000 boliger og 20.000 arbeidsplasser der.
  • Å samle de 12.500 arbeidsplassene som er del av Rom Eiendoms utbygginger i Bjørvike sparer (alene) Oslo for 6.250 bilturer hver dag. Det er 1,4 millioner arbeidsreiser i året og 110.000 færre bilkjøringskilometer pr. døgn. Det gir en reduksjon i klimagassutslipp på 3.500 tonn i året. 
  • Det er ikke likegyldig hvor sentralt arbeidsplasser plasseres. Grafen nedenfor er hentet fra TØIs rapport. Arbeidsplasser i sentrum gir den høyeste andelen kollektivreisende og den laveste reiselengden med bil.  
 

Å bygge arbeidsplasser, boliger, handel og service sentralt vil gi vesentlig lavere biltrafikk også i andre byer. Jo lengre fra et bysentrum arbeidsplassene ligger, jo høyere er andelen som bruker bil. Forsker ved Aud Tennøy har påpekt at køene ikke starter på hovedveiene, men på tilførselsveiene. Det har store konsekvenser. Klimautslipp, naturligvis. Men mer: Trengsel, frustrasjon og tapt arbeids- og fritid. I flere norske byer går utviklingen dessverre i motsatt retning: Aktivitet i "sentrum" er erstattet av bilbaserte kjøpesentre. Det er trist, ikke bare fordi det gir høyere klimautslipp. Det påvirker byenes attraktivitet som bosted og fremtidig lokalisering av næringsvirksomhet.

Barcode er ikke perfekt. Det kunne vært bygget høyere mot Oslo S, og flere av byggene er ikke så klimavennlige som de burde vært. Men den positive klimaeffekten ved overgang fra bil til sykkel, gange eller kollektivtrafikk, er udiskutabel. Mener man noe med en offensiv klimapolitikk, må det bygges tett og høyt i kollektivknutepunktene.

fredag 28. mars 2014

Lønn, motivasjon og resultater? It's complicated.

Lederlønninger var tema for Debatten på NRK i går. Det er et stort tema, som jeg ikke skal mene mye om nå. Effekten av lønn motivasjon og resultater fremstilles ofte som enkel, men er den det? Gir stadig høyere lønn økt motivasjon og bedre resultater?

Nei, forskningen viser at forholdet mellom faktorene er sammensatt. I artikkelen "Does money reallyaffect motivation" skriver professor Tomas Chamorro-Premuzic:  

"Intuitively, one would think that higher pay should produce better results, but scientific evidence indicates that the link between compensation, motivation and performance is much more complex. In fact, research suggests that even if we let people decide how much they should earn, they would probably not enjoy their job more."

La oss begynne med det grunnleggende, skriver han: Blir folk motivert av penger? Han viser til en gjennomgang av 120 år med forskning, 92 kvantitative studier og data basert på 15.000 individider. Resultatet er overraskende: Ikke bare er det svært lav korrelasjon mellom lønn og jobbtilfredshet (r = .14), det er også lav korrelasjon mellom lønn og lønnstilfredshet (r = .22). Ergo: Folks tilfredshet med både jobben og lønna er uavhengig av deres faktiske lønn.

Chamorro-Premuzic drøfter videre om penger kan virke motsatt, dvs. demotiverende. Han skriver at et driv etter finansiell belønning kan fortrenge indre drivkrefter – nysgjerrighet, læring, personlige utfordringer og arbeidsglede. Her er forskningen ikke entydig. Han viser til et par undersøkelser, som begge peker på risiko for dette, men motivasjon knyttes også til andre faktorer, som oppgavenes art (kjedelige eller utfordrende).

Professorens hovedbudskap er at indre motivasjon er mer avgjørende for jobbytelse enn ytre motivasjon. Altså: Jo mer folk fokuserer på å tjene mer, jo mindre opptatt vil de være av å få stimulert sin intellektuelle nysgjerrighet, ha det gøy, eller andre faktorer som faktisk gjør at de har det bra og gjør det bra.

Jeg tenker at dette forutsetter at folk lønnes over et visst nivå, slik at de ikke er ulykkelige over ubetalte strømregninger eller urolige for fremtiden. På den annen side: De jeg kjenner som uttrykker størst misnøye med lønna, er folk som tjener relativt godt.

Det første er forresten ikke bare synsing: Forskerne Angus Deaton og Daniel Kahneman (mannen bak den fascinerende bestselgeren "Thinking fast and slow"fant at når basisbehovene er dekket, er de psykologiske gevinstene ved høyere lønn små. Ved årsinntekter over USD 75.000 (i USA), fant de at opplevelsen av å ha et godt liv ikke lenger var avhengig av inntekt.

For styrer og ledere i kunnskapsbedrifter tenker jeg leksjonen er:

1.     Folk som gjør en god jobb må lønnes riktig og rettferdig. Alle liker å få godt betalt, men lønnsnivået er ikke den avgjørende faktoren for om folk gjør en god jobb eller ikke.

2.     Incentivprogrammer som definerer lønn (bonus) som selve drivkraften for å gjøre en god jobb er farlige. Det er (faglig) feil. Og det blir feil. Det blir feil fordi de ansatte behandles som om de ikke vil gjøre en god jobb dersom de ikke får ekstra belønning for å gjøre det. Det stimulerer ikke indre motivasjon.

I NRK-debatten i går mener jeg LOs Tor Arne Solbakken og HP-sjef Anita Krohn Traaseth hadde gode poenger om åpenhet. Topplederlønn er mer enn et tema for lederen og hennes/hans overordnede (styret). Det påvirker kunder og ansatte – og bedriftenes omdømme. Det må være del av vurderingen.

onsdag 26. mars 2014

Risiko = å stå stille

I går var jeg på besøk hos lederrekrutteringsselskapet Visindi. De hadde invitert Aftenpostens sjefsredaktør Espen Egil Hansen og teatersjef ved Nationaltheatret Hanne Tømta til å snakke om endringsledelse. De holdt noen fantastisk interessante foredrag.

 
"Risiko = å stå stille" sto det på en av plansjene i Espen Egil Hansens presentasjon. Et viktig budskap. Ikke bare for Tanta i Akersgata. Det er en erkjennelse som treffer alle samfunnssektorer. Å stå stille i politikken, innebærer å la avgjørende spørsmål stå ubesvart. Å stå stille i næringslivet, gir elendig butikk på kort, men særlig på lang sikt. Verden forandrer seg raskt. Ny teknologi er en av mange drivkrefter for og i endring. Om digitalisering sa Espen Egil Hansen: "Sånn er det bare". Samtidig beroliget han oss som liker å lese lange artikler på papir og bekymrer oss for en snarlig papiravisdød: Vi vil også ha Aftenposten i papirformat om 5 år.

Hanne Tømta, som leder Nationaltheatret, en annen"tante", pekte på selvtilfredshet som et hinder i omstilling og endring. Nationaltheatret er ikke best på alt, fortalte hun, for eksempel ikke best på å få det til å se ut som skuespillerne flyr over scenen. Skal man "fly" på Nationaltheatrets scene, må man nærmest gjøre det selv. Andre teatre har bedre tekniske løsninger. Og teatret har heller ikke trådløst nett (men heldigvis naboer med nett de kan kople seg på). Å lykkes med endring må (selvsagt) begynne med å erkjenne at det er behov for endring.

En altfor vanlig lederbeslutning er "ikke-beslutningen": Å ikke bestemme noe, av frykt eller selvtilfredshet, i håp om at ting går over eller fordi "vi alltid har gjort det sånn". Ikke-beslutninger har også store konsekvenser. Et klassisk eksempel er skrivemaskinprodusentene som var såre tilfredse, redde eller av andre grunner ikke omstilte seg da IT ga revolusjonerende nye muligheter for tekstbehandling. Det gikk ikke så bra med skrivemaskinprodusentene.

I dag kom for øvrig Aftenposten i ny utforming. Med gårsdagens foredrag av Espen Egil Hansen i bakhodet – der han snakket om ledelse gjennom åpenhet og læring, var det ekstra gøy å lese avisen (over knekkebrødet) i morges. For avisen var litt annerledes i dag. Modigere grafisk og åpnere – med åpenhet av de vurderingene som ligger bak redaksjonelle og andre endringer. Grep som å be leserne mene noe om valg avforside er et annet eksempel på den samme åpenheten. Dialogen er et eksempel på at Aftenposten virkelig tar endringer i mediebruk på alvor.

"Fra megafon til dialog". Slik har enkelte beskrevet medieutviklingen. Informasjon formidles ikke bare FRA redaksjonene TIL leserne og informasjon filtreres ikke av redaksjoner. Innhold kommuniseres begge veier og vi har alle en talerstol i sosiale medier. Mediene demokratiseres. Mer om det en annen gang.

Jeg gikk fra møtet i går veldig inspirert og imponert over Hanne Tømta og Espen Egil Hansen. "Tante"-stempelet passer egentlig verken på Aftenposten eller Nationaltheatret. Hanne Tømta bygger et moderne teater i en klassisk bygning. Og når det gjelder endringene i Aftenposten: Jeg er litt mer "fornøyd abonnent" i dag enn i går. Fordi dagens avis så bedre ut enn gårsdagens, men særlig fordi jeg opplever at den ledes på en måte som bidrar til endringer som gjør at jeg også vil være "fornøyd abonnent" om 5 år.
 




 
 
 







mandag 24. mars 2014

Twitter ga Erdogan en blåveis

Ny teknologi gjør det ikke enkelt å være diktator. Og godt er det. Forrige uke forsøkte Tyrkias statsminister å sensurere Twitter. Det gikk ikke etter planen.

Recep Tayyip Erdoğan er kanskje ingen "diktator", men har er en autoritær fyr, som torsdag var lei av korrupsjonsanklager og bestemte seg for å kneble Twitter.  Det burde han ikke ha gjort. Nå vet hele verden hvem Erdoğan er og hvilke metoder han bruker. I tillegg var selve kneblingen en total Fiasko: Bruken av Twitter gikk i været.

Tallenes tale er klar: Bruken av Twitter økte med – hold deg fast - 138 % etter at nettstedet ble blokkert. I løpet av noen minutter, ble oppskriften på hvordan tyrkerne kunne omgå myndighetenes sperre tagget på vegger, skriblet over regjeringspartiets valgplakater og delt på SMS og e-post. 
6 millioner tyrkere tvitret natten mellom 20. og 21. mars, sammenlignet med 4,5 millioner natten før – da myndighetene ennå ikke hadde blokkert nettstedet.
På toppen av det: Emneknaggen (hashtag) #DictatorErdogan var blant de mest brukte i verden. Folk somaldri før hadde hørt om Erdogan, fikk et førsteinntrykk "nasjonsbyggeren" Erdogan garantert ville vært foruten. Folk ilte sikkert til Wikipedia og Google for å finne ut hvem mannen var, han som hadde meldt Tyrkia inn i klubben til Nord-Korea og Iran.

 
En annen emneknagg, #twitterblockedinturkey, var enda mer populær. I et helt døgn var den Twitters mest brukte.  77 % av meldingene med denne knaggen var visstnok på tyrkisk, dvs. 17.000 tyrkiske meldinger hvert minutt mens Twitter var ”blokkert”.
Autoritære regimer misliker sosiale medier. For diktatorer er få ting mer truende enn fri og ukontrollert meningsutveksling. Ny teknologi gjør slik meningsutveksling mulig. Og som Erdogan har fått erfare: Den samme teknologien gjør det mulig å gi autoritære ledere en skikkelig blåveis.

søndag 23. mars 2014

Alarmsignal fra skolen



De er generasjonen som skal leve av kunnskap, men snittfraværet  i norsk skole er 10,5 %. I løpet av skoleåret, er gjennomsnittseleven i Osloskolen borte i fire uker. 

Jeg har skrevet om dette på E24.no: . Utgangspunktet er en artikkel i Aftenposten fredag 14. mars om at kun 11 av 27 elever møtte opp på en vanlig dag på en vanlig skole i Oslo. Artikkelen, "Fritt frem for skulk", er skremmende lesning.

Kunnskap er fremtidens olje, sa statsminister Erna Solberg da hun innledet på NHOs årskonferanse i januar. Byggingen av kunnskapssamfunnet begynner på skolen. Å tro at læring og tilstedeværelse ikke henger sammen, er en katastrofal misforståelse. Knakingen i skolesystemet bør få alarmklokkene til å ringe på Statsministerens Kontor, i Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet. Er skolen for dårlig, vil det få alvorlige negative konsekvenser ikke bare for den enkelte elev, men også true Norges muligheter til å løse våre langsiktige utfordringer: Vekst og velferd. Skal norsk næringsliv lykkes i internasjonal konkurranse, med et av verdens høyeste kostnads- og lønnsnivåer, må vi ha den beste kompetansen.

Norge skal leve av kunnskapene til den generasjonen som nå sitter – og ikke sitter – på skolebenken. I mange deler av verden er utdanning noe ungdom bare drømmer om. I Norge tar vi den for gitt. 

Mange arbeidsplasser har lignende utfordringer – og løser dem. Vi vet en del om hva som motiverer: Tilbakemeldinger, variasjon og et godt miljø. Alle må møtes med positive forventninger og bli sett og tatt på alvor.  Vi vet også hva som ikke motiverer: Manglende mening, mestring og tilhørighet.


Fravær i prosent i Osloskolen:
2010: 8,5 %
2011: 9,6 %
2012: 9,3 %
2013: 10,5 %
Sykefraværet på norske arbeidsplasser var ved siste måling på 6,3 prosent. Det har vært relativt stabilt de siste ti årene.
Kilde: Aftenposten, Oslo Kommune, SSB

fredag 21. mars 2014

Terningkast 3 i innovasjon

 
I dag skriver jeg i Finansavisen om at Norge bare er en "moderat" innovatør. Det er dommen i EU-rapporten "Innovation Union Scoreboard for 2014". Fremdeles rangerer Norge under EU-snittet på innovasjonsmålingen på 17 plass.


Innovation Union Scoreboard for 2014 viser at det er tegn på at Europa blir mer innovativt, men det er store regionale forskjeller. Sverige er i førersetet, fulgt av Danmark, Tyskland og Finland. Det er også disse landene som investerer mest i forskning og innovasjon.

Regjeringen må begynne med å levere på løftene om at Norge skal bli verdensledende innen forskning. EU rapporten viser at norske forskningsinvesteringer i offentlig sektor er 0,6 prosent over gjennomsnittet, mens investeringen i forskning i næringslivet er 1 prosent under gjennomsnittet. Her trengs det stimuli for å endre trenden. Anvendt, næringsrettet forskning må økes. Abelia mener norsk forskning trenger en milliard i friske midler i 2015 om vi skal lykkes med å nå regjeringens ambisjon om at vi innen 2030 skal bruke 3 prosent av BNP til forskning.

OECD la fram rapporten "Economic Survey of Norway 2014" i forrige uke. De anbefaler Norge i å legge til rette for "blomstrende gründerkultur for å oppdage og utnytte muligheter og tiltrekke seg risikovillig kapital". Vi er enig med medisinen OECD skriver ut for Norge. Vi trenger bedre rammevilkår for gründere om vi skal utvikle vekstbedrifter i verdensklasse. Det er disse vi skal leve av i framtiden.

EU-rapporten bekrefter OECD sin bekymring, og sender samtidig et kraftig varsku hva gjelder tilgangen på risikokapital. Det er indikatoren vi scorer nesten dårligst på. Hele 7.2 prosent under gjennomsnittet. Det er nødvendig å bedre koblingen mellom kompetent kapital og innovative miljøer rundt forskningsinstitutter og universiteter som kan utvikle nye bedrifter.

På et frokostmøte hos Civita konstaterte Karl-Christian Agerup i Oslotech AS nylig at norske investorer – av skattemotiverte årsaker - heller setter pengene sine i eiendom enn å ta risiko i form av såkornkapital. Han viste til Sverige for å vise hvor lite privat såkornkapital som er tilgjengelig i Norge: Forholdet i antall selskaper som fikk slik finansiering i Sverige kontra Norge er 10 til 1. Og mens den (rike) norske staten bidrar minimalt, står den (mindre rike) svenske staten for 60 prosent. Å gjøre noe med dette vil være en god utkvittering av løftene i regjeringsplattformen hvor de lover å bedre vilkårene for innovative gründere med sikte på å skape internasjonalt konkurransedyktige bedrifter.

Vi trenger en sammenhengende politikk for flere vekstbedrifter og nytt næringsliv i Norge. Vi må ta på alvor at skattesystemet og kravene til oljefondet favoriserer "passive" eiendomsinvesteringer på bekostning av utvikling av neste generasjons norsk næringsliv.

OECD setter fingeren på et ømt punkt.

Kronikken sto på trykk i Finansavisen 21. mars

Abelia skal tale IKT-næringens sak

Computerworlds leder 14. mars beskriver på en ypperlig måte den samfunnsoppgaven alle vi i Abelia er opptatt av hver eneste dag: Å fremme forståelse for at kunnskap er fundamentet for all innovasjon og nyskaping - og dermed for vekst, verdiskaping og velferd.
 
Abelia skal kjempe for gode politiske veivalg – i dag og i et 50-årsperspektiv.
 
Vi er opptatt av å se ting i sammenheng. IKT er avgjørende for at norsk næringsliv for øvrig skal lykkes, og IKT er avgjørende for en velfungerende, omstillingsdyktig offentlig sektor. Ja, det er riktig at vi i Abelia har ambisjoner om å være en tydeligere stemme for IKT-bedriftene. Det var hovedbudskapet for artikkelen i samme avis. Men det skal ikke skje på bekostning av det Computerworld omtaler som våre "kjernesaker". Det er ingen motsetning. Tvert i mot.
 
IKT-næringens bidrag er viktige som del av en bredere næringspolitisk agenda. Utdanning av høy kvalitet, forskning i verdensklasse og gode rammevilkår for oppstartsbedrifter er viktig for alle våre medlemsbedrifter. For norsk IKT-næring og norsk næringsliv for øvrig. 
 
Vi vil forsikre Computerworld og alle andre om at vi fortsatt vil kjempe for våre "kjernesaker": Økte midler til næringsrettet forskning og de beste virkemidler for innovasjon. Vi har spilt inn våre innspill til regjeringen i deres arbeid med neste års statsbudsjett, og vi bruker enhver anledning i det offentlige rom til å forsikre at regjeringen leverer på sin uttalte ambisjon: å bidra til realisering av kunnskapssamfunnet.
 
Slik ingen forutså olje og gass eller havbruk som de næringene vi lever av i dag, kan ingen spå om hva vi skal leve av om 50 år. Men vi vet at vi skal leve av kunnskap. Og vi vet at ny teknologi vil gi oss muligheter vi i dag ikke overskuer. Abelia skal ikke tale IKT-næringens sak bare fordi det er i IKT-bedriftenes interesse, men fordi det er viktig for Norge.

mandag 17. mars 2014

Fortsatt optimisme i kunnskapsnæringene

Teknologi- og kunnskapsbedriftene møter 2014 med optimisme. De ser større muligheter for vekst enn de fleste andre bransjer.  IKT-sektoren skiller seg spesielt positivt ut. De forventer mindre problemer med å finne kvalifisert arbeidskraft enn de gjorde for noen måneder siden.

Sysselsettingsanslagene for 2014 til ulike bransjer viser en meget interessant utvikling. Mens industrien i 1. kvartal 2014 forventer en moderat nedgang på -0,5 % (-0,2 % i siste kvartal 2013), er forventningene innenfor IKT meget positive: Her antas det at veksten i sysselsettingen blir hele 4 %. Dette er også en markert fremgang fra 2,5 % i forrige kvartal.

En avgjørende forutsetning for å kunne øke bemanningen, er tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Også her kommer IKT ut som en av de mest optimistiske bransjene. Kun 28 % av bedriftene som inngår i undersøkelsen sier dette er et problem, en nedgang fra 30 % i forrige kvartal. Dette betyr at IKT forventer mindre problemer på dette området enn f.eks. industrien, reiseliv og byggevirksomheter. Årsaken ligger nok i stor grad i vurderingen av markedsutsiktene i 2014. Blant alle bedriftene som inngår i utvalget var det en overvekt på 16 prosent som hadde positive forventninger til markedsutviklingen i 2014. Blant IKT-bedriftene var overvekten hele 35 prosent, bare slått av fiskeri og havbruk med 40 prosent.

Tallene for kunnskapsnæringen er positive isolert sett. Både næringslivet og offentlig sektor vil ha et kontinuerlig behov for tjenester som kan bidra til omstilling, effektivisering og økt produktivitet. Kunnskapsnæringen kan i tillegg bidra til å øke robustheten i økonomien gjennom at kunnskapsbedrifter kan vende seg mot det norske arbeids- og samfunnslivet som helhet og ikke er begrenset til enkelte bransjer.

Abelia deler samtidig NHOs bekymring for uroen i næringslivet for øvrig. Kostnadsnivået i Norge ligger betydelig høyere enn i de land vi konkurrerer med. Det er derfor viktig med et moderat lønnsoppgjør i år. Konkurranseutsatt norsk næringsliv, og dermed norske arbeidsplasser, er avhengig av mer moderat lønnsvekst fremover. Kunnskapsnæringen, som tilbyr tjenester til og bidrar til verdiskaping i andre virksomheter, er avhengig av at hele næringslivet går bra, også på lengre sikt.