mandag 27. april 2015

En ny digitale agenda må handle det som skal gjøres: Om hvordan, ikke om hvorfor.

"Ja, tenke det, ønske det, ville det med – men gjøre det! Nei, det skjønner jeg ikke". I Peer Gynt setter Ibsen ord på hvor vanskelig det kan være å ta det siste avgjørende skrittet – å gå fra vilje til handling.  Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har invitert til bred diskusjon om en ny digital agenda for Norge.

Jan Tore Sanner inviterte nylig til dialog om en ny digital agenda for Norge.
 
Det er et godt initiativ, for vi står foran store endringer og internasjonale undersøkelser viser at vi ikke lenger er ledende på digitalisering. Det burde vi være. Og debatten om sammenhengen mellom digitalisering, økt produktivitet og bedre tjenester er vi vel ferdige med? Den er godt dokumentert, og noe vi alle har erfart, for eksempel ved atde lite produktive bilkøene foran Rådhuset for å levere selvangivelse er faktisk helt borte. 8 av 10 innbyggere er på internett og bruker nettbank, men bare 1 av 3 offentlige tjenester tilgjengelig digitalt. Arbeidet med digitalisering har pågått en stund og det har skjedd mye. Men det telefaxes fortsatt, det sendes mange brev, og angivelig kjører noen legejournaler fortsatt drosje.

1980: "Følge utviklingen av datateknikken"

Året er 1980, og i Norge begynner arbeidet med en nasjonal IKT-plan. Et av tiltakene var opprettelsen av «Datapolitisk Råd». Rådets funksjon skulle være å «følge utviklingen av datateknikken, anvendelsen av den i samfunnet ... bidra til at politiske myndigheter tidligst mulig skal bli oppmerksom på og få et godt grunnlag til å vurdere …offentlige tiltak.» Ti år senere ble rådet nedlagt. Mandatet ble for bredt og lite konkret. Etter hvert som farten i digitaliseringen økte, ble oppgaven vanskeligere, men ikke mindre viktig: Behovet for tiltak og koordinering ble også større.

Styring må fremme, ikke hemme innovasjon

Nå, i 2015, med offentlige "IKT-skandaler" som bakteppe, etterlyser enkelte sterkere styring: Noe eller noen som har myndighet til å skjære gjennom, diktere og dirigere. Det er lett å være enig i behovet for større forutsigbarhet, omforente standarder og felleskomponenter, men "styring" av offentlig IKT må fremme - ikke hemme – innovasjon. Myndighetsutøvelse er noe annet enn oppgaveløsing. Blir det for mye diktat og skreddersøm, løper det offentlige risiko for å bli innelåst i utdatert teknologi og fagmiljøer som står utenfor utviklingen som løpende skjer i verden utenfor. Dersom vi skal la oss inspirere, så se til Estland. Dehar mer erfaring med planøkonomi enn oss og er i dag verdensledende på e-government, har løst oppgaven gjennom offentlig-privat utviklingssamarbeid og standarder som fremmer næringsutvikling og innovasjon. Et bedre samspill mellom offentlig sektor og næringslivet bør være en hovedambisjon i den nye digitale agendaen.

Digital middelmådighet og nedbremsing?

Harvard Business Review omtalte nylig en "Digital Evolution Index", utviklet ved Tufts University, som rangerer land etter hvor langt fremme de er digitalt (etter kriterier som infrastruktur, bruk av digitale tjenester, innovasjon og e-government) og samtidig scorer landene etter hvor raskt utviklingen går. Norge havner i gruppen "stall out" – blant land som holder et høyt nivå, men der omstillingstakten faller. Bildet samsvarer godt med EUs siste landrapport som viser at Norge ligger langt fremme, men i for liten grad omsetter digitale ferdigheter i innovasjon og næringsutvikling. EU-rapporten viser også at Norge har en svak tilbakegang i bruk av offentlige tjenester og handel på nett. Vi risikerer med andre ord å havne bakpå om vi ikke gjør noe. Noe av det samme utgjorde bakteppet for Produktivitetskommisjonen. Ikke overraskende peker kommisjonen i sin første delrapport på nettopp digitalisering. Nedbremsingen i produktivitet og digitalisering er urovekkende, særlig med tanke på hvilke store utfordringer det norske samfunn står overfor i overgangen fra "særstilling til omstilling", slik statsminister Erna Solberg har uttrykt det.

Ny digital agenda – ja, takk!

Hva skal den nye digitale agendaen bestå av? Den må begynne med det som er viktigst: Den mest avgjørende innsatsfaktoren, de største utfordringene det offentlige står overfor og en helt nødvendig oppryddingsjobb: Kompetanse, innovasjon og et samlet digitalt Norge.

  • Et samlet digitalt Norge: Statssekretær Paul Chaffey har påpekt at det er behov for å avklare noen hovedretninger i IKT-politikken. Det er lett å være enig. Den sektoriserte staten og 428 kommuner opererer i dag med tusenvis av systemer, standarder og grenseflater mot innbyggere og næringsliv. Det er behov for opprydding. Også her kan vi lære av Estland, hvor prinsippet er at man leverer informasjon én, og kun én, gang enten man er innbygger eller bedrift. Den enkelte eier sine data og kan benytte seg av dem. Treffer den nye norske agendaen riktig, gir den ikke bare bedre offentlige tjenester i Norge, men bidrar samtidig til utvikling av en mulig ny eksportnæring: Gjennom innovative offentlige innkjøp kan norsk næringsliv utvikle løsninger verden vil ha behov for.
  • Kompetanse: Norge styrer mot kritisk kompetansemangel innen teknologi. En rapport fra i fjor tegner et bilde av en dramatisk underdekning av IKT-kompetanse i 2030. Dette er et problem for norske IKT-bedrifter, men et større problem for det norske samfunn: Tilgang på spisskompetanse innen IKT vil være avgjørende for omstilling i offentlig sektor og hele norsk næringsliv. Mangler vi folk til å gjøre jobben, vil det ramme bredt, innen eldreomsorg, utdanning, produksjon, sikkerhet osv. På kort sikt er det behov for en kraftig opptrapping av studieplasser innen IKT, men vi må også ha større ambisjoner: Å utdanne en IKT-kyndig befolkning forutsetter at det tenkes tverrfaglig, at IKT blir del av all fag- og profesjonsutdanning og at vi utnytter mulighetene digitale læremidler gir i skole og barnehage.
  • Innovasjon: Digitale verktøy vil gjøre det mulig for eldre å bli boende hjemme lenger, men det må også tenkes nytt om roller, arbeidsprosesser og organisasjon. Å koble teknologi til eksisterende prosesser er ikke nok. Tjenestene som teknologien blir del av, må utformes annerledes, slik vi har sett det i finanssektoren. Altfor mange vellykkede pilotprosjekter forblir pilotprosjekter, fordi alt annet enn teknologien forblir som før. Det er behov for verktøy som kan skalere opp vellykkede modeller. I vårt innspill til statsbudsjettet for 2016 har Abelia foreslått at staten matcher kommunenes bidrag til innovasjon i omsorgssektoren. Å skape et økosystem for innovasjon i kommunene vil bli avgjørende for vår evne til å møte eldrebølgen.
I stortingsmeldingen «Eit informasjonssamfunn for alle» fra 2006 står det: «IKT grip inn på alle sektorar og samfunnsområde. Er det berre vilje til koordinering, gir dette store moglegheiter for gevinstar ved samordna utnytting av samfunnets felles ressursar. Dette bør skje gjennom eit godt samarbeid mellom privat og offentleg sektor, mellom innbyggjarar og myndigheiter, og mellom menneske med ulike evner og ressursar.»

Engasjementet Jan Tore Sanner og Ketil Solvik-Olsen viser, tyder på at viljen til koordinering absolutt er tilstede. Det er bra. Mye er allerede tenkt, villet og ønsket. Den nye digitale agendaen må handle det som skal gjøres: Om hvordan, ikke om hvorfor.

En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Computerworld 24. april 2014.

søndag 26. april 2015

Søk Elreturs miljøpris: “One man's trash is another man's treasure”

Etter en viss tids bruk, erstatter vi mobiltelefonene, lesebrettene og PCene våre med nye. Hva skjer med de gamle? Elektronikk har kort levetid. Og uansett om det legges til side eller gis videre til noen som bruker dem en stund til, er utstyret på et eller annet tidspunkt utdatert, oppbrukt, ferdig. Det er slutt. For deg. Da begynner en ny reise, for elektronisk avfall er stappfullt av edle og mindre edle metaller, resirkulerbare komponenter, plast og glass – og av svært personlig og sensitiv informasjon. Det krever kunnskap å sikre verdiene og beskytte brukerne. Nå ber Elretur om søknader til sitt miljøfond, for å øke kunnskapene om denne delen av teknologiens verdikjede. 

 

Nylig kom nyhetssaken om at nordmenn kaster mest elektronisk og elektrisk (EE) avfall i verden: 28 kilo per. innbygger. Det kan hende det er riktig. Men Dagbladet og andre tar feil når de skriver at det "havner på søppeldynga". 80 % samles inn og resirkuleres. Ingen i Europa samler inn mer EE-avfall enn Norge. Resten av Europa samler kun inn ca. 1/3 av EE-avtallet og satte seg nylig som mål å nå 65 %. Og av alt som samles inn gjenvinnes hele 96 %, enten som energi (12 %) eller som metaller og plast som kan brukes om igjen (82 %).

Elretur AS er et landsdekkende, non-profit returselskap for innsamling, gjenvinning og miljøriktig håndtering av EE-avfall. Elretur drives nonprofit. Abelia eier 10 % av selskapet, som henter elektronisk avfall fra ca. 2.500 hentesteder i Norge, primært fra forhandlere av elektriske og elektroniske produkter og fra kommunale og interkommunale avfallsmottak.

Arve Aasmundseth, som representerer Abelia i Elreturs styre, holdt i januar et innlegg om selskapets satsing på forskning og utvikling på Europas største konferanse om EE-avfall i Salzburg. Det er en viktig satsing. Urban mining, røntgen for å identifisere sjeldne jordmetaller, gjenvinning av supermagneter, miljøgifter i mobiltelefoner, livsløpsanalyse av TVer, kjøleskap og mobiltelefoner er prosjekter som tidligere har fått støtte fra Elreturs miljøfond.

Nå har selskapet utlyst nye midler, med en ramme på kr. 450.000, og antydet temaer for nye forskningsprosjekter:
  • Implementering av EUs reviderte WEEE-direktiv, der informasjonssikkerhet gjøres til et ansvar både for forhandlere og kommuner. Hvordan skal det ivaretas i praksis?
  • Teknologiutvikling for bedre gjenvinning av elektronikkavfall.
  • Personvern ved innsamling og gjenvinning av elektronikkavfall. Stadig flere dingser samler data og kommuniserer med hverandre. Hvilke personvernutfordringer det når dingsene blir ”avfall”?
Ulovlig eksport av EE-avfall og dumping av miljøgifter i u-land er et stort problem, og bevisstheten om elektronikkens ”etterliv” er for lav. Mange virksomheter er opptatt av sikkerhet, men retter oppmerksomheten kun mot utstyrets driftsfase og har liten kontroll på hva som skjer etterpå. Det grå og svarte markedet for elektroniske komponenter byr på andre utfordringer: Er det nye, virksomhetskritiske utstyret virkelig nytt, eller inneholder det deler fra gråmarkedet med helt annen sårbarhet? Vet vi for lite om hva som skjer når smarttelefonens aktive liv er over? Og kaster for mange av oss elektronikk i restavfallet av bekvemmelighetsgrunner?

Mer om Elretur og miljøfondet her.

mandag 13. april 2015

Vi kan bli verdens grønne serverpark

I dag har jeg vært på besøk i den såkalte skyen: På åpningen av EVRYs nye datasenter på Fet i Akershus. Norge har alle forutsetninger for å bli en global eksportør av grønn datalagring: Nesten 100 % av strømmen vår er fornybar og utslippsfri  (vannkraft), vi har et klima som gir mulighet for naturlig nedkjøling, vi har stabile samfunnsforhold og lav risiko for naturkatastrofer som jordskjelv og vulkanutbrudd. Om vi vil, kan grønn datalagring bli en ny norsk vekstnæring.

EVRYs  Björn Ivroth og programleder Anne Lindmoe.

Dagen i dag var en festdag, en markering av at det nye senteret kan tilby sikker lagring, den nyeste digitale skyteknologien og er helt i verdensklasse på miljø. Miljøvernminister Tine Sundtoft sa det godt: "Det er bra for klimaet at slike anlegg lokaliseres i Norden. Vi vil gjerne ha flere av dem i Norge." Les hele hennes tale her:
https://www.regjeringen.no/nb/aktuelt/apning-av-evrys-nye-datasenter/id2405749/

Ny teknologi vil være avgjørende for omlegging til lavutslippssamfunnet. Når videokonferanser erstatter flyreiser, bidrar det til lavere utslipp. På samme måte gir streaming av musikk og video lavere utslipp enn produksjon av CDer og videokassetter. "Avmaterialisering" kalte EVRYs konsernsjef Björn Ivroth dette under åpningen av datasenteret i dag.

Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft
Samtidig står IKT-næringen selv for store klimagassutslipp. Klima- og miljøvernministeren viste til anslag som viser at IKT totalt gir like store CO2-utslipp som den samlede flytrafikken i verden og at de totale utslippene vokser raskt, som følge av den enorme veksten i datatrafikken i verden. Strømkrevende datalagring er en viktig utslippskilde. Det er derfor avgjørende om strømmen til serverparkene er fornybar eller ikke.
 
Mye av energiforbruket knyttet til datalagring går til kjøling. Det nordiske klimaet reduserer behovet for kjøling. Nesten all norsk strøm er fornybar. I tillegg har vi stabile samfunnsforhold, en god personvernlovgivning, liten politisk uro og er lite utsatt for flom, jordskjelv eller vulkanutbrudd. Alt dette er viktig for oss som overlater til andre å oppbevare våre personlige eller forretningskritiske data - og det er jo det vi gjør, når vi benytter oss av digitale banktjenester, leverer selvangivelse på nett eller bruker sosiale medier.
 
EVRY og Digiplex har utviklet og bygget Norges største datasenter.
Facebook gjorde nylig en milliardinvestering i et nytt datasenter i Luleå i Sverige, Google har gjort det samme i Finland. Skal Norge lykkes i konkurransen om grønne datasentre, bør vi ha like attraktive konkurransevilkår som våre naboland. Det har vi ikke i dag. Vi hartradisjon for kraftkrevende industri i Norge og tradisjon for rammebetingelser som støtter opp om denne industrien. Finland og Danmark har allerede redusert elavgiften for datasentre. Sverige har en prosess for å gjøre det samme. I Finland er hovedregelen at datasentre som har dette som hovedaktivitet, og som har et krafteffektbehov over 5 MW, får elavgift med lav sats. Det ligger derfor an til at de andre nordiske land møter nye kraftkrevende næringer med samme reduserte elavgift som dagens kraftkrevende industri. Det burde også Norge gjøre. Dette er en av anbefalingingene i NHOs rapport "Norges energiressurser i det grønne kappløpet".
 
Abelia har sammen med Energi Norge, Norsk Industri og IKT-Norge tatt til orde for at Stortinget vedtar en lav sats på elavgift også for datasentre, for å skape nye muligheter for grønn næringsutvikling og at vi får brukt kraft i Norge for økt verdiskaping.  Vårt brev til Stortinget her:
http://abelia.no/getfile.php/Dokumenter/Rammebetingelser%20for%20gr%C3%B8nne%20datasetre%20-%20Energi-%20og%20milj%C3%B8komiteen.pdf

Økt digitalisering vil gi stor vekst i etableringen av datasentre. Norge har naturlige og samfunnsmessige fortrinn, tilgang på kraft fra fornybare kilder og økende bevissthet om sikkerhet og personvern. Verken etterspørselen etter trygg lagring eller at Norge har gode forutsetninger for å bli en eksportør av klimavennlige datatjenester er det grunn til å være i tvil om.
 
Det er grunn til å gratulere EVRY med etableringen av datasenteret på Fet og med deres bidrag til et bedre klima. 

onsdag 1. april 2015

Læringsteknologiens dørstokkmil

Skal vi ha verdens beste skole, må vi også ha de beste læringsverktøyene. Norskutviklet læringsteknologi hylles i utlandet, men er vanskelig tilgjengelig i Norge.
 

Det gir like lite mening å snakke om digitale læremidler som teknologi som det er å diskutere funksjonen til papir og blyant. Det viktige er å se hva vi kan bruke det til, og hvilke verktøy som kan løse utfordringene vi har i norsk skole, enten det er for lite individuelt tilpasset undervisning eller elever som slutter før fullendt skoleløp.

Nylig arrangerte Abelia et frokostmøte om læringsteknologi, hvor både leverandører, brukere og politikere var samlet for å diskutere hvordan den norske skolen kan utnytte digitale læreverktøy.

Karmøy kommune presenterte sin strategi, og kunne vise til svært gode resultater etter å ha tatt i bruk læringsteknologi i stor skala, noe man skulle tro ville lede mange til å gjøre det samme.

Dessverre er det langt mellom de læringsteknologiske suksesskommunene.

Det skyldes ikke manglende interesse for digitale løsninger i skolen. En undersøkelse InFact gjorde på oppdrag fra oss i februar viser at to av tre nordmenn mener den norske skolen bør bruke flere digitale løsninger hvis det medfører at læringen i større grad blir tilpasset elevens nivå og behov. Bare 20 prosent sier nei til dette, mens 17 prosent svarer "vet ikke".
Mangler ikke evner

I den samme undersøkelsen går det frem at det heller ikke er manglende evner hos lærerne som er utfordringen. Folk generelt, og foreldre spesielt, har tiltro til at lærerne har en tilfredsstillende digital kompetanse, selv om man av og til kan få et annet inntrykk i media.

Hvis det ikke er viljen hos folk flest eller evnen hos lærerne som hindrer at læringsteknologi tas i bruk i større skala, hva er det da som gjør at Norge henger etter?

Mye av svaret finnes i kontakten mellom næringsliv og offentlig sektor.


Oppstartsmiljøet StartupLab som har bidratt til suksessene Dragon Box og KAHOOT, sier rett ut at det er for tidkrevende å forholde seg til det norske skolesystemet og deres innkjøpsrutiner.

De ønsker seg den norske skolen som første kunde, men registrerer at det er mye enklere å selge direkte til foreldre. Derfor fokuserer de heller på å hjelpe norske læringsteknologiprodusenter til å lykkes internasjonalt enn å utforske et hjemlig skolemarked med over 600.000 elever.
Markedet er hindringen

Snarere enn manglende vilje og evne hos leverandører og brukere, er det selve markedet for læringsteknologi som er hindringen. Her ligger det et stort potensial. Selv om enkelte norske bedrifter lykkes med å selge ettertraktet læringsteknologi til andre land, er det et grunnleggende problem at de ikke er partnere for norske skoler.

Skal de lykkes internasjonalt, er det en klar fordel at de også har forutsetninger for å lykkes i hjemmemarkedet.

På den ene siden trenger vi et bredere samarbeid mellom bedriftene som utvikler læringsteknologi. Hvis ingen deler sine erfaringer vil vi ikke få en sterk nok plattform til å utvikle verktøy som sprenger grenser og setter nye standarder for læremidler.

På den andre siden trenger vi et nasjonalt marked som ikke låses inn ved monopolvirksomhet som stenger de beste kreative miljøene ute.  

Vi har mye å lære av danskene som har valgt en helhetlig, tverrfaglig og fleksibel modell for introduksjon av nye læremidler.

En slik tilnærming kan vise seg å ha positive effekter utover å skape et marked for salg av produkter og tjenester mellom næringsliv og offentlig sektor.
40 prosent uten grad

I dag er det bare 60 prosent av elevene som fullfører videregående skole på normert tid, og tendensen forplanter seg videre i utdanningssystemet: Hele 40 prosent av dem som begynner høyere utdanning har ikke oppnådd en grad 10 år senere.

Selskapet Conexus i Drammen har utviklet løsninger som kan være svaret på utfordringen. Ved hjelp av digitale verktøy kan de tilpasse undervisningen og samtidig finne frem til elever som potensielt kan falle ut av skolesystemet. Der er det mye penger å spare.

I 2010 leverte Senter for økonomisk forskning en rapport som viser en samfunnsmessig gevinst på 5,4 milliarder kroner for hvert eneste kull der andelen som fullfører videregående opplæring øker fra 70 til 80 prosent.

Undersøkelsen InFact gjennomførte for Abelia i februar viser også at 60 prosent av den norske befolkningen mener myndighetene bør bruke teknologiske muligheter for å hindre frafallet i det norske skolesystemet.

Verktøyene er allerede utviklet, og motivasjonen hos lærere og brukere er allerede tilstede. Det burde være god nok grunn til å se nærmere på hvordan dette markedet fungerer i Norge, og gi motivasjon for å korte ned den læringsteknologiske dørstokkmila.