onsdag 30. september 2015

Et Norge i omstilling bør rette blikket mot Berlin

Hvordan ble Berlin "Europas start-up-hovedstad"? Og hva kan vi lære? I forrige uke var vi på besøk for å finne ut. Konklusjonen er: Norge har mye å hente i Berlin.

På internasjonale rankinger av beste økosystem for entreprenørskap, kniver Berlin med London om å være Europas start-up-hovedstad. Internasjonale gründere strømmer til Berlin, og de tyske tannhjulene griper godt inn i hverandre og har høy fart. Byens folkevalgte har tatt en rekke grep for å utvikle neste generasjons næringsliv.

"Poor, but sexy"

I 2006 brukte borgermester Klaus Wowereit uttrykket "poor, but sexy" om Berlin. Han så kanskje ikke for seg at start-up-miljøene skulle bruke det som slagord, slik de nå gjør. Fattig? Vel, Berlin har en annen økonomi enn resten av landet. Mens entreprenører i London lever side om side med et bredt næringsliv, er start-ups "kjernevirksomhet" i Berlin. Og sexy? Ja, det kreative næringslivet – musikk, film, mote og design – er veletablert og anerkjent, og ny teknologi i verdensklasse på vei ut i globale markeder fra nettopp Berlin.

Åpenhet, takhøyde og prøysisk orden

Det begynner med mennesker. "Talent", om du vil. Knut Jørstad, IT-pioner og gründer av Infostream, bor og jobber i dag i Berlin. Han holdt et inspirerende foredrag for oss om hvordan byen er blitt som den er og i dag "bobler over av nye ideer" – med linjer tilbake til prøysisk orden og religiøs toleranse, omveltningene under og etter krigen og murens fall.Så hva er det som tiltrekker entreprenører til Berlin? I tillegg til åpenhet og takhøyde: Tre store universitetsmiljøer, et internasjonalt miljø ("alle snakker engelsk"), relativt lave levekostnader (billige boliger, billige næringslokaler) og enkle regler for kompetanseinnvandring, kanskje.  

En modell for Norge å se nærmere på: GTEC.

GTEC – offentlige tilskudd? Nei, takk.

Ulikt Norge virker det som om etablert næringsliv, utdannings- og forskningsinstitusjoner og start-up-miljøene i Berlin begynner å snakke samme språk og deler felles ambisjoner. Nyetablerte European School of Management and Technology (ESMT) er et godt eksempel: Industrigiganter som Siemens, Bosch, Deutsche Telecom, BMW og mange flere har gått sammen om å etablere en businesschool i verdensklasse, og i 3. etasje ligger German Technology Entrepreneurship Center (GTEC), som vi besøkte. Ideen er strålende: De tar inn en håndfull start-up-bedrifter med potensiale, hjelper dem og "oversetter" mellom gründerne, representanter for storbedrifter og akademia ved ESMT. Staten har ingen plass i dette. "Vi ønsker ikke å ta imot offentlige penger med de bindinger det ville gitt oss", sa leder og initiativtaker Benjamin Rohé, da vi møtte ham.

Økosystem for innovasjon

"Co-working spaces, Labs, Acceleratoren und Inkubatoren" – økosystemet for innovasjon i Berlin fremstår både stort og robust. Flere av inkubatorene, som først var offentlig finansiert, er i dag selv-finansierende. Og selv om tilgang på kapital er en utfordring, er det ingen tvil om at internasjonale investormiljøer har fått øynene opp for Berlin: Samlede venture capital-investeringer i tyske tech-startups doblet seg fra 2013 til 2014, og Lukas Wagner, som er prosjektleder i Berlin Partner for Business and Technology, kunne fortelle oss at investeringene i startups i Berlin de første ukene i 2015 overgikk totale investeringer i hele 2013.

Storbedriftene har oppdaget Berlin: Microsoft, Deutsche Telecom, Google og Axel Springer er blant bedriftene som er del av økosystemet for innovasjon. McKinsey har erklært at byen kan bil Europasledende startup hub. Og tyske politikere har sett det: Allerede i mars 2013 var selveste "Mutti", Angela Merkel, på turne blant berlinske oppstartsbedrifter.

Berlin er borte, men hjemme. For et Norge i omstilling, på leting etter hvordan vi kan få innovasjonstannhjulene til å fungere bedre, kan det bli et viktig sted å hente læring og erfaring fra.

torsdag 10. september 2015

Edtech: PCen er ikke blyantens motstykke

Påvirkes skolen av at all verdens informasjon nå kun er et tastetrykk unna? Nja. Teknologien som kaster om på nesten alt annet, har inntil videre fått liten plass i skolen, institusjonen som skal forberede neste generasjon på livene de skal leve.

I tillegg gir læringsteknologi store muligheter for individuelt tilpasset undervisning, kan bidra til mestring og bedre læring og være et verktøy for å løse skolens aller største utfordring: Frafall. Dette skriver June Breivik om i sin nye bok "Læring i en digital tid".


Endrer alt unntatt skolen?

Digitalisering endrer alle bransjer, alle bedrifter, måten vi utøver ledelse på, våre privatliv og våre forventninger som kunder, brukere og innbyggere. Med mobiltelefonen kan vi betale bussbilletter like lett som vi utfører banktjenester, lytter til musikk, kjøper bolig og aksjer eller sjekker været.

Vi har tilgang til all verdens kunnskap, kan etablere kontakt med folk i alle deler av verden og delta i samtaler om et hvilket som helst tema. Endrer digitalisering alt - unntatt skolen?

Breiviks bok handler ikke teknologi. Det er en bok om læring. Og om den tiden vi faktisk lever i. Jeg har lest den med entusiasme, for hun skriver knakende godt. Med utgangspunkt i sin brede erfaring peker hun på utfordringer knyttet til skolen som det snakkes for lite om i norsk offentlighet: Idealene om å møte hver elev på hans/hennes nivå og tidlig innsats for å forebygge frafall, er det bred enighet om. Allikevel er frafallet fortsatt skremmende høyt etter 20 års bevisst innsats, og de politiske diskusjonene handler om antall lærer pr. elev, ikke om hvordan selve undervisningen foregår. Det stilles få spørsmålstegn ved om klasserom og forelesninger er en god pedagogisk modell i 2015.

Tilfeldigheter bestemmer

Avstanden mellom elevenes digitale privatliv og analoge skoleliv er godt dokumentert: Den norske landrapporten basert på den store internasjonale undersøkelsen (ICILS) om digitale ferdigheter hos elever i ungdomsskolen viser at elevene lærer digitale ferdigheter hjemme, ikke på skolen.

Mange norske skoler jobber godt med læringsteknologi, men det er svært stor variasjon. Det viser også rapporter fra IKT-senteret. Elevene må ha flaks for å få en godt integrert ikt-bruk i læringssituasjonen: de må bo på riktig sted, til riktig tid, og tilfeldigvis få riktig lærer som har et personlig engasjement for bruk av ikt i skolen. Norge skårer middels i ICILS-undersøkelsen, men hele 24 prosent av elevene skårer svært dårlig.

Danske lærere benytter digitale læremidler fire ganger så mye som norske lærere og i Norge bruker bare åtte prosent av elevene datamaskin daglig på skolen.

PCen er ikke blyantens motstykke

Det sentrale er ikke datamaskinene. Dette er et av Breiviks hovedpoenger: Hun siterer professor Clayton Christensen som har sagt at måten ny teknologi har blitt innført på i skolen har vært fullstendig logisk, forutsigbar og fullstendig feil. Teknologi har blitt innført for å underbygge eksisterende praksis - sette strøm på maskineriet som allerede finnes, men ikke for å utnytte de nye mulighetene teknologien gir.

Lærerens og elevens roller ligger fast: Læreren formidler, eleven lytter. Det skjer kanskje med elektronisk tavle, ikke med kritt eller overheadprojektor, men det er ikke dette som er læringsteknologi. PCen er ikke blyantens motstykke.

Breivik gir et godt eksempel på hva det faktisk er: Programmer som er utviklet for elever med dysleksi, LingDys og LingRight, som gjenkjenner feil, tilpasser undervisningen og trener den språklige bevisstheten til eleven, slik at han/hun blir bevisst egne feil og retter dem. "Den effekten dette har, kan ikke timer med spesialundervisning eller en lærer som setter røde streker sammenlignes med", skriver hun.

Hvorfor gjør vi ikke mer?

Norge har mange spennende læringsteknologimiljøer. Fronter og It's Learning lykkes internasjonalt. Rolf Assev, som var med på å starte opp Opera, står bak Dragonbox gjennom selskapet WeWantToKnow. Gjennom StartUpLab tar han nå initiativ til å gjøre Norge til en ledende nasjon i utvikling av læringsteknologi gjennom Oslo Ed Tech Cluster som nylig fikk Arena-status. Det er flott. Og selskaper som Kahoot med 2,4 millioner brukere, samt Studix er godt i gang. Det samme er Conexus, som både leverer læringssystemer til mange norske skoler og eksporterer sine produkter.

June Breivik trekker i boken frem det Kristin Clemet har kalt ett-talls tyranniet: En klasse, ett fag, en lærer, en undervisningstime, et reproduktivt kunnskapssystem, en bussmodell i klasserommet. Mye tyder på at det ikke er slik man lærer best.

Individuelt tilpasset undervisning og tidlig innsats er idealer det er bred politisk enighet om. Så hvorfor gjør vi ikke mer av det som virker?

Bloggposten er tidligere publisertTU.no.

torsdag 3. september 2015

Space Business: Verdier fra verdensrommet


Jordobservasjon, satelittnavigasjon, boring på Mars, livredding med ubemannede fly, posisjonering, landingssystemer for fly, avdekking av oljesøl og snøskredvarsling. Data fra verdensrommet er samfynnsnyttige og god butikk. I diskusjoner om "hva Norge skal leve av etter oljen", bør vi også rette blikket oppover og utnytte mulighetene Norge har til å utvikle en verdensledende posisjon innen "space innovation". 


European Space Expo-utstillingen åpnet på Youngstorget i Oslo fredag 28. august. Der gis et innblikk i alt satellitter allerede brukes til. Mandag 31. august arrangerte Norsk Romsenter og Abelia næringseminar om nye muligheter for næringslivet for å omsette data fra rommet til verdiskaping. 

Norsk "romfartsbransje" omsetter allerede for mer enn 6 milliarder pr. år og skaper arbeidsplasser, nye bedrifter og kunnskap og teknologi som selges i et globalt marked. Å skape verdier med data fra verdensrommet høres kanskje fremmed ut, men vi bruker satelittbaserte tjenester daglig, f.eks. i form av GPS og satelittkommunikasjon.

Det er bare begynnelsen. Internasjonalt snakkes det nå om "space innovation". Denne innovasjonen drives i stadig større grad drives frem av næringslivet, og er en del av økonomien som vokser raskt. På verdensbasis regner man med at denne næringen utgjør rundt 350 milliarder.


Abelia organiserer mange virksomheter som retter blikket oppover og fremover – opp i rommet og fremover mot mulighetene som ligger i å omsette kunnskapen om verdensrommet til bedrifter, verdiskaping og arbeidsplasser. Flere av dem deltok på næringsseminaret, f.eks. Zaptec som utvikler boreteknologi for Mars og Kongsberg Satellite Services som er verdensledende på tjenester som er baserte på data fra satelitter og tjenester for satellitteiere.

Norge har gjennom mange år bygget opp en konkurransedyktig romnæring, som blant annet leverer telekommunikasjonstjenester, avanserte navigasjonstjenester, bakkestasjonstjenester for satellitter og komponenter til satellitter og bæreraketter. Industrien omfatter både store og små- og mellomstore bedrifter. Og forutsetningene er gode: Vår geografiske posisjon og våre klimatiske forhold er gunstige. Vi har en utskytningsbase på Andøya. Vi har teknologimiljøer i verdensklasse. Og kunnskapsmiljøer med ekspertise på å ta ned, analysere og kommersialisere data fra verdensrommet.

Norske myndigheter har gjort og gjør store investeringer i romforskning, og et godt samspill mellom myndighetene og næringslivet har vært avgjørende for at Norge har fått denne posisjonen.

Videreføringen av Copernicus-programmet, som det ble reist spørsmål ved i forbindelse med behandlingen av siste statsbudsjett, er avgjørende for mulighetene fremover. I tillegg til de mange strategiske gevinstene ved norsk deltakelse i Copernicus, har programmets økonomiske rammer isolert sett vært et lønnsomt prosjekt for Norge. Vi betaler mindre enn tre prosent av kostnadene for programmet samtidig som vi har 15 prosent av arealet som dekkes i Europa. Siden oppstarten for snaut 15 år siden har det samlede finansielle bidraget fra Norge vært 227 millioner kroner. I samme periode har norske aktører vunnet kontrakter for rundt 400 millioner kroner. Kostnadene for norsk deltagelse i perioden 2014 til 2020 er estimert til cirka 954 millioner kroner.

En av Star Trek-seriene heter "The new frontier". For forskning, innovasjon og kommersialisering er rommet virkelig en "new frontier". Raketter, satelitter, utforskning av planeter, kometer og asteroider, gravitasjon og 3D-printing. De siste fem årene har kommersielle amerikanske teknologiselskaper opplevd en book av kommersiell aktivitet som resultat av økende interesse for verdensrommet, parallelt med at de samlede statlige investeringene i romfart har falt på verdensbasis. Det er ingen grunn til at Norge ikke skal ta sin andel - og vel så det - av dette voksende markedet. Om vi ser potensialet, stokker beina politisk og får videreutviklet økosystemet for forskning, innovasjon og kommersialisering, er også mulighetsrommet uendelig stort.

onsdag 2. september 2015

Velferdsteknologi: Begeistring og bekymring

Det er bred enighet om at økt bruk av velferdsteknologi vil være nødvendig for å møte stadig voksende behov innen helse- og velferdssektoren. Til tross for vårt gode utgangspunkt, er andre land ledende på området, f.eks. Danmark dit norske kommuner reiser for å hente kunnskap. Samtidig eksporterer norske bedrifter velferdsteknologi til utlandet, som ikke tas i bruk i Norge. Hvordan kan vi forbedre samspillet mellom næringslivet og helse- og velferdstjenestene, til beste for alle, ikke minst for brukere og pasienter?

Er det behov for nasjonal opprydding? - Ja, svarte både Kari Kjønaas Kjos (FRP) og Tone Tellevik Dahl (A).


Helsedirektoratet har startet Nasjonalt velferdsteknologiprogram for å sikre at velferdsteknologi blir en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgssektoren innen 2020. Som et ledd i arbeidet ba Helsedirektoratet NHO gjennomføre en utredning for å avdekke markedspotensialet. Rapporten ble lagt frem i går, på en konferanse Abelia, Legemiddelindustrien, Norsk Industri, NHO Service og Norsk Teknologi inviterte til. Presentasjonene fra konferansen ligger her.

*

Nedenfor følger mitt sluttinnlegg:

Kjære alle sammen,

Begeistring og bekymring, sa Kristin Skogen Lund om NHOs syn på fremtidens velferdsteknologimarked i sitt åpningsinnlegg. Jeg vil bruke to andre ord: Velvilje og avmakt.

Først om velviljen – den deles av næringslivet og offentlig sektor.

Staten og kommunene erkjenner at næringslivs bidrag er nødvendig for bedre og mer bærekraftig helse- og velferdssektor. Forlovelsen er inngått. I HelseOmsorg21 erklæres helse og omsorg som et næringspolitisk satsingsområde.

Næringslivet ønsker å bidra. Behovene er der, teknologien og kompetansen er der, løsningene finnes – og bedriftene har et genuint ønske om å bidra, være del av løsningen på en av vår tids største utfordringer.

Velviljen er der.
Men det er avmakten, også.

Behovene og mulighetene er så store, men vi greier ikke helt å få til et samspill som gir de resultatene vi ønsker oss, som alle ønsker.

Flere landsforeninger i NHO-fellesskapet organiserer bedrifter som leverer til helse og omsorgssektoren - velferdsteknologi, helsetjenester, produkter, hjelpemidler, legemidler, bygging av infrastruktur. I sum organiserer NHO et mangfold av bedrifter som leverer løsninger i praktisk talt hele verdikjeden. Abelias medlemmer - teknologibedrifter, forskningsinstitutter, design- og konsulentmiljøer, innovasjonsselskaper, kompetansemiljøer innen helse og gründerbedrifter - ønsker å satse på en sektor der vi vet det er behov for dem.

Deres unisone tilbakemelding er tydelig: Avstanden mellom leverandør og bruker er for stor. Barrierene er betydelige – og de vokser. Det må tas politiske grep om vi skal få dette til.

En grunnleggende problemstilling er denne: Hvor ønsker det offentlige at markedet skal gis plass – og hvor ønsker en det ikke?

*

Jeg vil peke på tre roller det offentlige har:
  • Som myndighetsorgan er det opp til staten å stille krav, gi incentiver og definere roller. Mye av innovasjonen i nordsjøen, f.eks. innen HMS, kom som et resultat av et myndighetspålegg om nulltoleranse for ulykker. I industrien har vi sett at myndighetskrav om å redusere utslipp og forurensing har vært innovasjonsfremmende og bragt frem nye løsninger. Skal en utløse innovasjon og et godt samspill med markedet, må det begynne med de mål en ønsker å oppnå. Stilles det krav om nulltoleranse for feilbehandling, vil det tvinge frem innovative teknologiske løsninger som sikrer en helt annen kvalitet i medisinering, metodikk osv.  
  • Andre problemstilling oppstår når staten opptrer som markedsaktør. Vi ser det tydelig: Når staten går inn som aktør i velfungerende markeder, har det negative konsekvenser – både for markedsaktørene, men også for staten selv. På kort sikt, skaper det usikkerhet og uforutsigbarhet i markedet. På mellomlang sikt driver det markedsaktørene ut av markedet, fordi staten har større muskler og dermed reduserer oppsiden. På lang sikt – og dette er det meste alvorlige – innebærer det at markedet forsvinner og at det offentlige risikerer innlåsing i utdaterte tekniske løsninger og går glipp av den innovasjonen som skjer løpende i markedet, i møtet mellom krevende kunder og kompetente leverandører. Til syvende og sist undergraver det vår evne til å utvikle en helse- og velferdssektor som fortsatt er i verdensklasse – og rammer brukere og pasienter.
  • Den tredje rollen staten har, er som innkjøper. Regjeringen ønsker forenkling, fornying og forbedring. Offentlige innkjøp utgjør svimlende 430 milliarder hvert år. Innovasjon i offentlige anskaffelser er det aller, aller viktigste verktøyet de har for å realisere sine politiske mål. Innkjøpene må gjennomføres slik at de fremmer innovasjon og konkurranse. Detaljerte spesifikasjoner må erstattes med ambisjoner om endring. Torbjørn Røe Isaksen har sagt det godt: "Lyspæren ble ikke til som et resultat av en gradvis utvikling av stearinlyset". Når offentlige innkjøpere begynner med å spesifisere stearinkvalitet, vekens lengde og hvor lenge lyset kan brenne, får vi ikke til det alle egentlig ønsker: Innovasjon. I offentlige bestillinger, må vi gå fra stearin til lys.
Damvad-rapporten er helt tydelig: "Innkjøpsprosessen vanskeliggjør innovasjon og markedsvekst". Resultatene fra intervjuene Damvad har gjort samsvarer helt og fullt med våre erfaringer:

*

I filmen Back to the Future II fra 1989 - før internettet - reiser Marty McFly langt inn i fremtiden. Til 2015. Der overraskes han, og publikum, av den grensesprengende teknologien som møter ham. Det flyvende skateboardet, klokken med værvarsling, selvtørkende tekstiler og videokonferanser. Huset familien McFly bor i, der dingsene snakker sammen, er det vi i dag vil kjenner som et smarthus og "internet of things".

Nå er vi i 2015 Ikke alt, men veldig mye av den elleville teknologien vi lot oss fascinere av i 1989 er faktisk her. Poenget er: En del av det som er ellevilt i dag, kommer.

Teknologiske skift kaster rundt på en rekke bransjer, og enkelte mener halvparten av dagens jobber borte om 20 år.

Diskusjonene om norsk velferds- og helsepolitikk må ikke foregå på utdaterte premisser. Hagen-utvalget slo i 2011 fast at det er behov for mer enn 200.000 nye sykepleiere for å opprettholde dagens helsetilbud. Det vil både være umulig og uønskelig å få en så stor andel av dagens barn og unge til å velge helsefaglig utdanning. I tillegg vokser befolkningen. Oslo APs ordførerkandidat Tone Tellevik Dahl har i dag vist oss utviklingen i antall eldre, finansbyråd Eirik Lae Solberg (H) har tidligere påpekt at andelen av Oslos befolkning som er over 86 år vil øke til 15 % i 2040. Samtidig vokser byen raskt. Å løse de økende behovene, vil kreve noe annet og mer enn å ansette stadig flere i helse- og omsorgstjenestene.

Svaret er – og må være - økt bruk av velferdsteknologi.

Abelia har ved flere korsveier pekt på at driftsbudsjettene for de kommunale pleie- og omsorgstjenestene må sees i sammenheng med investeringene som gjøres i velferdsteknologi. I tillegg må myndighetene gå inn i en annen krevende problemstilling:

Det krever mer enn investeringer i teknologi. Det krever investeringer i for øvrig – i arbeidsprosesser, organisasjon og kompetanse. Sensorene finnes, men de må koples inn i systemer og håndteres av mennesker.

Rolleinnovasjon blir avgjørende. Bankene har hatt en formidabel produktivitetsvekst på over 200 % siden 1990. Gevinstene er hentet ut ved å endre samspillet mellom kundene og banken. Vi utfører nå selv oppgaver som banken tidligere gjorde. Det er billigere, men det gir også økt fleksibilitet og økt kundetilfredshet.

Det samme må skje innen omsorgstjenestene. Pasienten blir «praktiserende» - ved hjelp av teknologi.

Og mens det i næringslivet gir muligheter og er formålstjenlig å være først ute, er det ikke nødvendigvis slik i offentlig sektor: Å avvente og se hva andre har gjort, la andre gå opp løypa og gjøre nybegynnerfeilene, kan lønne seg.

Da er vi tilbake til der vi begynte: I en slik situasjon er det en politisk oppgave å snu på akkurat dette i helse- og velferdssektoren. Gi incentiver og stille krav.

*

Våre ønsker – vår klare oppfordring til myndighetene - kan oppsummeres i fire punkter:
  1. Næringslivet ønsker seg en stat og kommuner som opptrer som kravstore bestillere – krevende kunder - som etterspør løsninger på behov. Lys, ikke stearinkvalitet.
  2. Det må trekkes opp klare prinsipielle grenser mellom hva offentlige virksomheter skal gjøre selv og hvor en ønsker private leverandører. 
  3. Også i praksis må det det offentlige opptre med klare og forutsigbare roller: Myndighetsutøvelse må skilles fra markeds- og innkjøpsrollen.
  4. Innovative investeringer, også innen helse og velferd, må sees i sammenheng med Norges behov for å utvikle nye vekstnæringer. I jakten på hva vi skal "leve av etter oljen" er svaret åpenbart kunnskap og teknologi. Vår eldrebølge er ingenting mot Kinas. Om Norge utvikler velferdsteknologi i verdensklasse, har vi mulighet til å etablere en stor eksportindustri. Vi har verdens beste utgangspunkt og en rekke bedrifter som er godt i gang, men det kommer ikke av seg selv.
Les rapporten. Gjør vurderingene. Ta beslutningene.

Takk for meg.