mandag 12. desember 2016

Varsku fra SSB: Nå utgjør offentlig sektor 50,1 % av økonomien.

Nå er staten større enn alt annet til sammen. Torsdag 8. desember la SSB frem nye tall som viser at offentlige utgifter nå utgjør mer enn halvparten av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er resultat av myndighetene har gitt gass både i oppover- og nedoverbakke. Uansett om norsk økonomi har gått godt eller dårlig, har konklusjonen vært den samme: Å bruke flere offentlige kroner. Det er ikke bærekraftig – og alle vet det. 


"Nå lever vi altså offisielt i et samfunn, der offentlig sektor, som andel av Norges verdiskaping, er større enn privat sektor" skrev Civitas Mats Kirkebirkeland i Dagbladet 9. desember. Økonomiens oljeavhengighet er erstattet med en større avhengighet av offentlig sektor, påpeker han. 

Vi har et vekstproblem. De samlede utgiftene i offentlig forvaltning det siste året er beregnet til 1.550 milliarder kroner. Det er 50,1 prosent av BNP i samme periode. De siste årene har offentlige utgifter økt, mens BNP har falt. Offensive tiltak for å adressere dette burde vært hovedtema i Stortingets budsjettdebatt. Men slik ble det ikke. Stortinget drøftet i all hovedsak enkeltposter. Budsjettets samlede utgiftsside var heldigvis tema. Men hvor var bekymringen for fremtidens inntektsside?

At offentlig sektor krysser 50-prosentgrensen på en borgerlig regjerings vakt, er tankevekkende. Det ingen ønsket utvikling. Regjeringens forslag til ostehøvelkutt på 0,5 % i offentlig sektors utgifter er et uttrykk for en ambisjon om noe helt annet. Stortinget økte kuttet til 0,8 %. Det kan ha effekt, men er sannsynligvis både for stort og for lite. Så stort at det skaper smerte, men for lite til å fungere som incentiv til reell omlegging av offentlig kjernevirksomhet. At offentlige virksomheter utsetter noen ansettelser eller gir de ansatte beskjed om å løpe litt fortere, er ikke den omstillingen vi har behov for.

Vår evne til å ta i bruk og utvikle teknologi var avgjørende for oljeeventyret. Nå er digitalisering medisinen. Gartner-instituttet har foretatt en trendanalyse for 2017. De peker på behovet for å lære av de beste i klassen. Norsk offentlig sektor har noen som er "best i klassen": Lånekassen, Skatteetaten og Statens innkrevingssentral. Fellesnevneren er ledere som har brukt IKT til å legge om arbeidsmetoder og styrke brukerkontakten. I Lånekassen har man også redusert behandlingstid og kostnader samtidig som servicen har økt. De toppet innbyggerundersøkelsen i 2015, slik de også gjorde i 2013 og 2010. Og selv om virksomhetene også har noe annet og påfallende felles - de henter penger inn til staten – er omstillingsmetodene deres overførbare til andre tjenesteytende offentlige virksomheter.

Tidligere sjef i Software Innovation Torstein Harildstad har et tankevekkende innlegg på trykk i siste utgave av "Stat og styring". Han peker på en rekke årsaker til at Norge sakker akterut på offentlig digitalisering. Et av temaene er at det offentlige selv utvikler løsninger som allerede finnes i markedet. Det er dyrt, øker risikoen for innlåsing i særnorske spesialløsninger og svekker mulighetene for å trekke inn erfaringer fra andre miljøer. Ingen sykehus utvikler sine egne medisiner. Men programvare og digitale løsninger – det utvikler det offentlige selv.

En av reseptene for å øke Norges fremtidige inntekter og redusere utgiftene, er å slippe til kunnskaps- og teknologibedriftene framfor å bygge opp egne store fagmiljøer. Det vil gi bedre ressursutnyttelse og det flytter oppgaver ut til virksomheter som også kan ha andre kunder – også i utlandet, med det potensialet for eksport- og skatteinntekter som ligger der.

SSBs tall er et varsku. Måtte det bli hørt.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen 12. desember 2016.

søndag 11. desember 2016

Ingen kapital i tidlig fase, ingen nye vekstbedrifter

Kombinasjonen av et skattesystem som favoriserer investeringer til eiendom, få private storinvestorer (vi har ingen Wallenberg-familie i Norge) og en stat kun bruker småpenger på investeringer i neste generasjons næringsliv gir Norge "jumboplass" i tilgang på tidlig-fase-kapital. Det bør vi gjøre noe med. I en situasjon der etablerte næringer sliter, er det vanskelig å se hva som kan være viktigere enn å investere i det som kan bidra til fremtidens vekstbedrifter eller arbeidsplasser.

Med Gunnar Gundersen, Frode Eilertsen og Fredrik Solvang.
Onsdag 7. desember var jeg gjest i debatt hos Dagsnytt18 om Investinors mandat og regjeringens foreslåtte kutt i bevilgningene. Høyres næringspolitiske talsperson Gunnar Gundersen og gründer Frode Eilertsen var også invitert til å svare på Fredrik Solvangs spørsmål.

Allerede dagen etter, torsdag 8. desember, kom nyheten om at en samlet Stortingets næringskomite vendte tommelen ned for regjeringens ønske om å tilbakeføre 1,25 milliarder fra Investinor. Det var en klok reversering av et lite gjennomtenkt forslag. Forhåpentligvis signalliserer det også en mer offensiv holdning fremover. Nå skal tilgang på venturekapital "utredes". Om denne nye utredningen skal få betydening for norske gründer- og vekstbedrifter, må den gjennomføres i åpenhet, trekke inn relevante fagpersoner og -miljøer, og gå løs på en større oppgave enn Investinor alene: Det "bobler" i norske gründermiljøer og det haster med å få på plass en helhetlig finansieringskjede i Norge.

Unge bedrifter er viktige for jobbskaping. Men det er et lite knippe med unge selskaper som er spesielt viktige jobbskapere. En OECD-analyse estimerte at mellom 2001 og 2010 sto seks-sju prosent av oppstartsbedriftene i Norge for nær halvparten av all jobbvekst skapt av alle unge bedrifter.

I motsetning til bredden av oppstartede «levebrødsbedrifter», som ofte går med overskudd etter kort tid, men har begrensede ambisjoner for vekst, må innovative vekstbedrifter oftest gjennom en lengre utviklingsperiode, før de får på plass globalt skalerbare produkter eller tjenester. I den perioden er investeringskapital avgjørende.

Investinor er et statlig eid investeringsselskap og et viktig ledd i utviklingen av nye, norske vekstbedrifter. Denne saken handler ikke om hvorvidt staten skal plukke vinnere eller graden av statlig eierskap i norsk økonomi, fordi målet med Investinor er ikke at staten skal eie, men tilby vekstkapital i en sårbar fase og så selge bedriftene videre til private eiere. Investinor har ikke lov å investere alene og i praksis kommer to tredjedeler av kapitalen ifra private investorer.

Tall fra Eurostat viser at investeringene har dessverre vært på vikende front i Norge, særlig i bedriftenes tidligste utviklingsfaser og at nivået synker mest i hele OECD-området.

I Sverige har de tre statlige investeringsfond som er aktive i tidlig fase, som samlet sett har 10 milliarder kroner under forvaltning. Det vil ikke by på suksess dersom vi kun gjør tilgjengelig en hundredel av dette beløpet i Norge. 100 millioner kroner er mye penger, men ikke nok til å være relevant i venturefasen – en enkeltinvestering i et selskap alene kan fort være på 100 millioner kroner. I tillegg har Sverige skatteinsentiver for investorer og helt ferske tall fra Dagens Industri viser at det i 2016 vil bli investert 15 milliarder kroner fra private investorer i unge teknologiselskaper i Sverige.

Abelia og Norsk Venturekapitalforening (NVCA) har fremmet to forslag til skatteincentiver for investeringer i unge vekstbedrifter, som reduserer den privatøkonomiske risiko som investorer står overfor og samtidig vil føre til økte investeringer. Forslagene bygger på skatteordninger som praktiseres i Storbritannia, hvor de ifølge offentlige evalueringer gir positive virkninger på investeringer og aktivitet. Det første forslaget er innføring av skattefradrag for vekstinvesteringer, inspirert av SEIS-ordningen, slik at mer risikovillig, kompetent kapital allokeres til unge vekstbedrifters tidlige og mest risikofylte fase. Det andre forslaget er innføringen av et seriegründerfradrag, dels inspirert av den britiske "Entrepreneurs’ Relief", som gjør det attraktivt for en vellykket gründer eller entreprenør å reinvestere realisert gevinst i ny oppstartsvirksomhet. I tillegg foreslås det bedret skatteincentiver ved tegning av ny kapital i vekstfokuserte, etablerte bedrifter.



tirsdag 6. desember 2016

Kvinneunderskuddet

Bilde lånt av Computerworld


Den lave andelen kvinner i teknologinæringen er et problem når vi skal utvikle nye løsninger og bygge nye norske vekstnæringer.


Utvikling og anvendelse av teknologi er en forutsetning for å løse noen av våre viktigste samfunnsutfordringer. I jakten på løsninger innen helse og klima – og for å bygge nye eksportnæringer som sikrer vekst og velstand i Norge – kommer det til å bli hard kamp om teknologitalentene.

Vi trenger flere som velger teknologifag, og vi trenger flere som kan omsette sin kompetanse til nye produkter og tjenester. I dette bildet er fraværet av kvinnene det lengste lerretet å bleke.

Blant 1.600 tech-selskaper som Investinor har studert siden 2009, er det bare én prosent som har kvinnelig grunnlegger, daglig leder eller styreleder. En fersk EU-rapport viser at Sverige har samme problem - også der er bare én prosent av tech-selskapene eid eller ledet av kvinner. Det landet som knekker den kvinnelige gründerkoden kan åpenbart få et fortrinn også utenfor landets grenser. Det bør Norge klare.

Mangelen på kvinnelige tech-gründere skyldes delvis manglende teknologikompetanse. Mens kvinnene utgjorde nesten 60 prosent av søkermassen i Samordna opptak for 2016, var kvinneandelen blant søkere med teknologi som førstevalg bare 26 prosent. Det er lavere enn i 2015, og lover ikke godt for den fremtidige kvinneandelen i teknologinæringen. Heldigvis har andelen økt de siste årene, men det er fortsatt bare 24 prosent kvinner i norsk ikt-næring, og kun 16 prosent av topplederne er kvinner.

Norge trenger problemløsere av begge kjønn for å skape nye kunnskapsarbeidsplasser og nye vekstnæringer. Mange av løsningene på våre største samfunnsutfordringer innenfor helse og klima handler om utvikling og bruk av ny teknologi. Vi kan ikke basere oss på at bare halve befolkningen skal delta i problemløsningen. Idérikdommen er åpenbart likt fordelt, spørsmålet hvordan vi kan bidra til å få frem gründere av begge kjønn.

Nylig utlyste Simula Innovation to gründer-stipender á 500.000 kroner, hvorav minst ett av dem skal gå til en kvinnelig tech-gründer. De har erkjent at kvinneandelen er altfor lav i Simulas gründergarasje og øvrige portefølje. Av de mange selskapene som har sitt utspring hos Simula, er ingen stiftet eller ledet av kvinner. Christian Bjerke i Simula Innovation mener det finnes stereotypier knyttet til kvinner og gründerskap, og tror det er behov for mentorordninger og synliggjøring av kvinnelige forbilder og suksesshistorier.

Sammen med Oda-Nettverk har Abelia denne høsten etablert STAR-programmet, som er et utviklingsprogram for å få flere kvinnelige ikt-ledere, og vi har også tatt initiativ til en kåring av Norges 50 fremste teknologikvinner til våren. Vi tror imidlertid at det er behov for mer enn å stå på sidelinjen og heie på kvinnelige ikt-gründere.

Abelias Omstillingsbarometer 2016 viser at Norge har gode oppstartsmuligheter for gründere i forhold til en rekke andre land. Vi har også middels tilgang til finansiering og et middels nivå på skatter og byråkrati. Motivasjonen vår til å starte nye bedrifter er imidlertid urovekkende lav, noe som gjør at Norge ender langt ned på listen for faktisk entreprenøraktivitet. Her er det et stort potensial som venter på å bli realisert.

Når vi skal mobilisere både politikere, investorer, næringslivet og det offentlige virkemiddelapparatet til å stimulere til mer gründerskap, er det all grunn til å finne løsninger som tar høyde for at vi stort sett bare rekrutterer gründere fra halve befolkningen.

Helse- og omsorgssektoren er dominert av kvinnelig arbeidskraft. Dermed er det også kvinnene som har best forutsetninger for å vite hvor skoen trykker – og dermed finne hvilke innovasjoner og forbedringer som kan øke produktiviteten. Den demografiske utviklingen gir store utfordringer for helse- og omsorgstjenesten, så her er vi avhengig av gode innovasjoner og godt gründerskap.

Det gjør ingenting om gründerskap som kan løfte nasjonen også kan løfte frem kvinnene.

mandag 14. november 2016

Silicon Valley, you've been Trumped

Da det natt til onsdag 9. november ble stadig klarere at Donald Trump ville bli USAs neste president, tok Silicon Valley til Twitter for å brøle ut sin frustrasjon. "La meg våkne opp", skrev Sam Altman, som leder akseleratorprogrammet Y Combinator. Hyperloop One-gründer Shervin Pishevar mente California nå burde bli en egen stat. I Lisboa, der mange tech-folk er samlet denne uken, skrek en rasende Dave McClure, grunnleggeren av 500 Startups, ”I’m pissed off, I’m sad, I’m ashamed, I’m angry” fra scenen.

Med få unntak har amerikanske techledere støttet Hillary Clinton – og regnet med at dette kom til å gå fint. Det gjorde det ikke.

Hvordan kunne en næring som stolt hevder de former fremtiden, som bygger milliardbedrifter basert på avanserte algoritmer og kunstig intelligens, ta så grundig feil i noe så viktig som et presidentvalg? Og de var ikke alene. Meningsmålingsinstituttene, valgekspertene og media så heller ikke jordskjelvet komme. Til tross for alle advarslene – fra nettopp eksperter på alt fra sikkerhet til klima – har velgerne i USA lagt et av verdens tyngste ansvar på skuldrene til en eiendomsmogul og reality-TV-stjerne med tvilsom omgang med fakta, null erfaring som folkevalgt og et uklart politisk program.

En kjerne er det likevel i Donald Trumps politiske prosjekt: Motstand mot globalisering. Han har konsekvent uttalt seg negativt om frihandelsavtaler, bruker begrepet "America First og ønsker å "gjenoppbygge" amerikanske industri. Hvis Trump gjør alvor av truslene om innføring av tollbarrierer på varer fra for eksempel Kina, innebærer det en reversering av 20 års økonomisk politikk som har hatt global samhandling som mål. Det er dårlig nytt for alle som baserer seg på globale verdikjeder – slik mange teknologibedrifter gjør. Også for norsk næringsliv skaper Trumps valgkampretorikk usikkerhet: Det er viktig for Norge at USA fortsatt har en aktiv rolle i internasjonalt samarbeid.

Det er nærmest opplest og vedtatt at det er "de fattige" i USA som har stemt frem Trump. Valgdagsmålingene viser imidlertid at Hillary Clinton fikk flertall blant de med inntekt under 50.000 dollar, Trump i alle grupper med høyere inntekt. 58 prosent av de hvite velgerne har stemt på Trump, og CNNs valgdagsmåling viser at han fikk flertall både blant hvite ungdommer og kvinner. Det er derfor for enkelt å si at Trumps flertall bare består av "sinte menn".

Årsaken til at Trumps budskap treffer så bredt handler om at samfunnsendringene, uroen og bekymringen ikke er forbeholdt noen få. I følge NRK har en vanlig amerikansk familie i dag 30.000 kroner mindre å bruke enn de hadde før finanskrisen i 2008, målt i inflasjonsjusterte penger. Amerikas én prosent rikeste har omtrent 20 prosent av landets samlede inntekter, noe som er mer enn en dobling siden 1980. I samme periode har det blitt mer enn tre ganger så dyrt å gå på universitet i USA. Kanskje viktigst er det at hver tredje industriarbeidsplass er blitt borte på snaut 30 år. Det utgjør svimlende seks millioner arbeidsplasser.

I Trumps valgkampslagord er ordet "again" sentralt: "Make America Great Again". I dette ligger opplevelsen av at andre land gjør det bedre, at ting ikke går i riktig retning, at mye var bedre før. Før verden kom tettere på. Før globalisering og digitalisering. Kreftene som har gjort amerikanske selskaper verdensledende, har også skapt trumpismen. At Silicon Valley er på kollisjonskurs med Trump er ikke så rart. At de ikke så ham komme derimot..

Vi er mer vaksinerte i Norge, men også vi må være bevisste at all begeistring for maskiner som kan gjøre menneskeoppgaver må kombineres med politikk som tilgodeser menneskene som gjorde maskinoppgaver. Et skattesystem som både fordeler og stimulerer nyskaping er viktig, det samme er investeringer i solid grunnutdanning, reell mulighet til høyere utdanning og etter-/videreutdanning. Alle må med.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen mandag 14. november 2016.

søndag 30. oktober 2016

Programmér eller bli programmert

Den brede enigheten om koding i skolen er bra, men det blir ikke debatt, kamp om ressurser og det går ikke politisk prestisje i noe alle er enige om. En konsekvens av enighet kan være at saker ikke får oppmerksomhet. Norges digitale fremtid er for viktig for dét. I tillegg til digitale pådrivere i politikken, trenger vi kanskje også noen motstandere som kan overbevises med gode argumenter og stemmes ned. Så frem med fjærpennene, om dere finnes - vi trenger debatten.


De siste årene koding vært et hett tema og vi har sett flere gode tiltak, som for eksempel etableringen av organisasjonen "Lær kidsa koding" og deres initiativ "Kodetimen".

Politiske beslutningstakerne følger også med i timen. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har gitt ungdomsskoleelever på 146 skoler over hele landet tilbud om koding som valgfag. Og under Abelia Open i august erklærte Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre at om han ble statsminister, skulle koding inn som obligatorisk fag i skolen.

Teknologikompetanse muliggjør innovasjon og omstilling. For å leve av kunnskap må vi ha en høyt utdannet befolkning med relevant fagkompetanse. IKT-fag er spesielt viktig fordi teknologi muliggjør nødvendig innovasjon og fornying på alle samfunnsområder. Vår evne til å utnytte IKT avgjør om vi får til omstilling, nye tjenester og utvikling av nye fremtidsrettede næringer.

Abelias omstillingsbarometer viser nordmenn er verdensledende på grunnkompetanse innen teknologi. Vår kyndighet som privatpersoner står i kontrast til teknologibruk i næringslivet og særlig i offentlig sektor, der Norge faller på målinger som sammenligner oss med andre land.

En av årsakene er manglende tilgang på spisskompetanse. Over lang tid har Norge utdannet for få teknologer generelt og IKT-spesialister spesielt. OECD har advart og nasjonale undersøkelser viser at vi styrer mot alvorlig underdekning, og likevel: Det har skjedd lite.

Dette er bakgrunnen for et felles initiativ om satsing på digital kompetanse som Tekna, NITO, IKT-Norge og Abelia nylig tok. Det er både behov for økt forståelse av IT i alle deler av samfunnet og alle fag, og for flere nyutdannede med digital spisskompetanse.

Slik man kan lære seg flere språk, kan man lære seg forskjellige typer programmering. Og akkurat som ikke alle som velger gym skal bli toppidrettsutøver, skal ikke alle som lærer koding bli programmerere. Men digitale basisferdigheter er nødvendige.

"Samfunns- og teknologiutviklingen virker inn på alle fag, og digital kompetanse må komme til uttrykk i alle skolefagene", skriver Ludvigsen-utvalget i sin rapport fra 2015. De skriver videre at digital kompetanse er en forutsetning for å kunne delta i ulike former for læring og utdanning, og for å delta i arbeids- og samfunnsliv. Fire kompetanseområder blir trukket frem som kjernen i fremtidens skole: fagspesifikk kompetanse, kompetanse i å lære, kompetanse i å kommunisere, samhandle og delta og kompetanse i å utforske og skape. I sum: Ut med pugging, inn med problemløsning.

Koding i skolen gir muligheter for nettopp dette. Programmeringen utfordrer elevene med ulike problemstillinger som krever at elevene kombinerer kreativitet og kritisk tenkning.

Et eksempel til etterfølgelse er Estland, som har koding fra første klasse på barneskolen. Estland har også et fulldigitalisert statsapparat. Sammenhengen er åpenbar. De har tatt noen valg.

Skal koding inn i grunnskolen, må de som underviser også ha opplæring og undervisning i koding. Dermed må IKT og pedagogisk bruk av programmering og læringsteknologi bli obligatorisk i lærerutdanningen, og etter- og videreutdanning av lærere.

"Program or be programmed", skrev den amerikanske forfatteren Douglass Rushkoff. Det gjelder både enkeltmennesket og nasjonen Norge. Norge kan vinne verdensmesterskapet i digitalisering, men det skjer ikke uten at vi tar noen valg og investerer i kunnskap. Vi må lære å kode.

En lengre versjon av dette innlegget sto på trykk i Computerworld 28. oktober 2016.

fredag 21. oktober 2016

Et statsbudsjett for omstilling?

"Et budsjett for flere jobber, bedre velferd og en trygg hverdag" kaller regjeringen sitt forslag til statsbudsjett for 2017. Regjeringen viderefører satsingen på forskning, innovasjon og digitalisering. Samtidig er den fortsatte veksten i offentlig pengebruk urovekkende. Stortinget er nå i gang med behandlingen av budsjettforslaget og Abelia deltar på høringer i elleve fagkomiteer. 


Den politiske debatten handler i stor grad om enkeltposter på budsjettets utgiftsside. Abelia ønsker å bidra til oppmerksomhet om hvordan vi kan sikre inntektssiden på fremtidige statsbudsjetter. Vi bekymrer oss for om satsingene på digitalisering og fornying innen det offentlige er kraftige nok og om tiltakene for utvikling av neste generasjons norsk næringsliv er ambisiøse og treffsikre nok. Vi bekymrer oss i sum for om vi i 2017 får et statsbudsjett for reell og helt nødvendig omstilling. 

Skatte- og avgiftsopplegg: Regjeringens forslag er basert på enigheten i Stortinget om en skattereform. Selskapsskatten foreslås redusert til 24 prosent (den er gradvis redusert fra 28 prosent i 2013 og ifølge skatteforliket skal satsen videre ned til 23 prosent i 2018). Stortingsflertallet ba i budsjettforliket for 2016 regjeringen om å "utrede ulike modeller for skatteincentiver/skattefradrag for langsiktige investeringer i oppstartselskaper og legge dette frem for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2017." Abelia/FIN har i samarbeid med NVCA utarbeidet et forslag til modell. Stortingets bestilling til tross: Regjeringen har ikke lagt inn midler til dette i sitt budsjettforslag. Vi håper Stortinget vil følge opp intensjonen fra i fjor.

Forskning og innovasjon: Regjeringen følger opp Langtidsplanen på viktige områder, men flere av departementene er "unnasluntrere". I våre innspill har vi påpekt at målet om tre prosent av BNP til FoU må følges opp med årlig opptrapping i offentlig finansiert forskning rettet mot de tematiske prioriterte områdene i Langtidsplanen. Det gjelder særlig næringsrettet forskning som stimulerer næringslivets egen forskningsaktivitet. Økning i forskningsmidler må fordeles gjennom Forskningsrådet, slik at fellesskapets midler styres mot den forskningen som har høyest kvalitet og er mest samfunnsnyttig. Regjeringen foreslår økninger til BIA og FORNY-programmet, introduserer et nytt virkemiddel (katapult), etablerer en ny satsing på kreative næringer og øker rammene for SkatteFUNN. Pre-såkornordningen, som Abelia har vært opptatt av å få på plass, foreslås videreført, men økes ikke. Dette, sammen med overraskende forslag til kutt i den tematiske forskningen, i Investors investeringsramme og Norges deltakelse i romfartssamarbeidet i ESA, er blant de utgiftsposter vi mener Stortinget bør styrke. 

Digitalisering og IKT: Det er flere gode digitaliseringstiltak i regjeringens budsjettforslag, som fulldigitalisering av domstolene og oppstart av det digitale Norsk helsearkiv. Vi ønsker oss et enda høyere ambisjonsnivå og opptrapping av incentiver som utløser digitalisering og innovasjon i det offentlige generelt og innen helse- og omsorgssektoren spesielt (medfinansieringsordning). Regjeringen adresserer ikke det økende behovet for IKT-kompetanse i alle samfunnssektorer. Norge er blant landene i OECD-området som utdanner færrest teknologer og innen IKT styrer vi mot kraftig underdekning. Sammen med Tekna, NITO og IKT-Norge fremmet vi felles krav som vi jobber for at Stortinget skal følge opp.

Høringer i elleve fagkomiteer
Vi jobber kontinuerlig med regjeringen og stortingsrepresentantene for å få gjennomslag for våre saker. Et viktig ledd i arbeidet med statsbudsjettet er å delta på komitéhøringer. Budskapene våre tilpasses den enkelte fagkomite, men overordnet er vi opptatt av at Stortinget nå må prioritere, dvs. flytte penger, ikke plusse på. Vi står overfor store miljø- og samfunnsutfordringer som vil kreve kontinuerlig omstilling i årene som kommer. Budsjettet må derfor ha som hovedmål å utvikle lønnsomme og bærekraftige arbeidsplasser i privat sektor og styrke norsk eksport.

torsdag 20. oktober 2016

Offentlig sektor bør bruke konsulenter: Å "gjøre selv" kan fort bli både digert, dyrt og dårlig.

Offentlig sektors bruk av konsulenter får mye oppmerksomhet, men det snakkes lite om effekten av god rådgivning og alternativene til å bruke konsulenter. 
Teknisk Ukeblad 10. februar 2016

Ved årsskiftet gjorde vegdirektør Terje Moe Gustavsen noe så sjeldent som å sende et åpent brev til de eksterne konsulentene Vegdirektoratet hadde brukt gjennom 2015: "Jeg har lyst til å sende en spesiell takk til deg i år. Hjulene ville nok ha gått rundt uten at vi leide inn dine tjenester, men farten på hjulene ville garantert ha vært mye lavere."

Vegdirektøren påpeker at direktoratet har behov for spisskompetanse i perioder og at alternativene til å bruke eksterne konsulenter er "enten lavere aktivitet, eller en betydelig større organisasjon". Som den lille gutten i eventyret om Keiserens nye klær, påpeker Vegdirektøren det åpenbare. Det ville vært dårlig bruk av skattepenger om offentlige virksomheter til enhver tid skal ha enhver tenkelig kompetanse i beredskap – sittende med full lønn på reservebenken, inntil de kanskje trengs. Kanskje er det i blant behov for 7, 10 eller 15 prosjektledere, advokater, kommunikasjonsrådgivere, finansrådgivere eller IKT-konsulenter, men å ha 7, 10 eller 15 fast ansatt fordi det en gang i blant er behov for alle sammen, er dårlig ressursutnyttelse.

Å sitte på benken er heller ikke bra for dem som sitter der. Ferdigheter videreutvikles på banen – i krevende situasjoner. Gode rådgivere blir bedre i samspill med krevende oppdragsgivere – og flere er bedre enn én. Selvsagt kan og må spisskompetanse bygges internt i virksomheter. Men den enkelte virksomhet verken kan eller bør ha spisskompetanse på alt. Å "gjøre selv" kan fort bli både digert, dyrt og dårlig.

Parallelt med diskusjonene om det offentliges omstillingsbehov, pågår debatten om å redusere det offentliges konsulentbruk. Det er et tankekors om de effektiviseringstiltak som nå iverksettes, som "avbyråkratiseringskuttet", ikke fører til reell omstilling, men reduserer det som faktisk bidrar til å øke omstillingsevnen: Gode råd, kunnskap, teknologi og perspektiver – ofte utenfra.

Et overveldende flertall av norske virksomheter som kjøper konsulenttjenester er fornøyde. I en undersøkelse svarte 86 prosent av oppdragsgiverne at de hadde fått valuta for pengene. Likevel er det dem som i debatter om offentlig sektor ønsker å avskriv hele bransjen og "kutte konsulentbruken i det offentlige". Det er vanskelig å forstå disse ropene som annet enn uttrykk for mistillit til lederne som ber om hjelp utenfra eller manglende forståelse for spisskompetanse.

Selvsagt er det store forskjeller mellom konsulenter. Noen er dårlige, noen gode. Både offentlige og private kjøpere av tjenester må være kritiske og krevende. I tider med omstilling, der nytenking og spisskompetanse er særlig viktig, står konsulentene paradoksalt nok mest lagelig til for hugg. Abelia stiller seg undrende til utspill som helseminister Bent Høie sitt tidligere i høst, da han skrev i Dagens Næringsliv at "på grunn av lav kompetanse ble staten et offer for konsulentbransjen". Om helsesektoren har kjøpt tjenester som ikke dekker behovet, er vel årsaken at oppdragsgiver og leverandør har snakket for dårlig sammen, ikke at "konsulentnæringen" har begått overgrep?

Ingen kan kunne alt. Konsulentbransjen fungerer både som koblere av kunnskap mellom organisasjoner og kunnskapsfelt, og som kilde til læring og utvikling i norsk næringsliv og offentlig sektor. I tillegg bringer konsulenter kunnskap og kompetanse fra ulike fagfelt, organisasjoner og markeder inn i nye næringer. La oss snakke gode råd og gode rådgivere opp, ikke ned. De er avgjørende. Og minst like mye nå som før.

Denne kronikken sto på trykk i Finansavisen mandag 10. oktober.

mandag 10. oktober 2016

Statens egne ID-kort kan svekke norsk verdiskaping

Næringslivets utvikling av elektronisk ID har sikret Norge verdensledende digitale tjenester. Regjeringens pågående arbeid med nye ID-kort kan skade verdiskapningen og true samfunnssikkerheten.

Elektronisk identifisering (e-ID) brukes ved innlogging på private og offentlige tjenester for å bekrefte at du er den du utgir deg for å være. I dag finnes det fem alternativer; BankID, BankID på mobil, Commfides, MinID og Buypass.

Norske leverandører har konkurrert på dette området i mange år, og dermed drevet teknologiutvikling og prispress som har sikret Norge verdensledende digitale tjenester både i privat og offentlig sektor. I dag har vi et godt fundament for eksport av slike løsninger.

I mai besluttet regjeringen at politiet skal utstede e-ID når det nasjonale ID-kortet kommer i 2017. e-ID på nasjonale ID-kort skal kunne brukes til digitale tjenester i både offentlig og privat sektor. Denne e-ID vil være gratis i bruk for både privatpersoner og nettsteder som vil benytte tjenesten. Det er imidlertid ikke avklart hvordan man skal organisere finansiering for bruk i næringsliv og privat sektor. En ting er imidlertid helt klart: Gratis blir den uansett ikke.

I en tid med betydelig press på offentlige utgifter, høy arbeidsledighet og et nesten halvert handelsoverskudd siden i fjor sommer, er det betimelig å spørre seg om det er riktig å bruke store offentlige ressurser på å utvikle og drifte et statlig alternativ i et allerede velfungerende marked. Når satsingen likevel er vedtatt, er det viktig å sikre at den ikke ødelegger konkurransen i markedet. Gratis eller tilnærmet gratis anvendelse og implementering for virksomheter vil bety en sterk konkurransevridning som kommersielle aktører ikke kan konkurrere mot. Etableringen av en subsidiert nasjonal e-ID vil resultere i færre private aktører, mindre konkurranse, og dermed færre digitale innovasjoner.

Formålet med e-ID-løsningene er sikre, effektive og brukervennlig løsninger som trygger folks verdier og personlig opplysninger, gjennom å garantere riktig identitet og signatur. Norske IKT-bedrifter ligger i verdenstoppen, og utvikler stadig bedre løsninger. Samtidig har personer og organisasjoner som forsøker å misbruke løsningene også blitt mer sofistikerte. Det betyr at arbeid med e-ID-løsninger krever innovativ utvikling for å møte stadig nye sikkerhetskrav. Ved bortfall av et fungerende marked kan vi få en statisk e-ID-plattform som ikke vil være i stand til å henge med på kravene til sikkerhet og brukervennlighet.

I en undersøkelse blant Abelias medlemmer sier 6 av 10 at staten påvirker konkurransen i deres markeder, mens 4 av 10 mener at staten kryssubsidierer eller tilbyr tjenester som åpenbart er underpriset. Abelia har tidligere tatt til orde for å avklare prinsipielle grenser for kommersielle aktiviteter i offentlig regi, og mener Konkurransetilsynet bør få mandat til å se på dette. Regjeringen har siden nedsatt en ekstern arbeidsgruppe for nettopp å vurdere konkurransevilkårene mellom det offentlige og private. Da er det et tankekors at den samme regjeringen kan ende med å føye markedet for e-ID til den samme listen over områder der staten har tatt seg til rette med skjeve konkurransevilkår.

Abelia ønsker at offentlig og privat sektor sammen bidrar til digitaliseringen av det norske samfunnet. Vi håper politikere og ansvarlige byråkrater sikrer at vi også i fremtiden har et velfungerende marked for å sikre trygge digitale e-ID-løsninger. 

En versjon av dette innlegget sto på trykk i Finansavisen 19. september 2016.

mandag 3. oktober 2016

Slike skoler, det trenger Norge! Gratulerer, Noroff!

Torsdag 29. september ble Noroffs Campus Oslo offisielt åpnet. En fagskole med digitalt DNA, innovative undervisningsmetoder, tett samarbeid med næringsliv og i flotte lokaler midt i kjernen i "kreative Oslo" i Mølleparken ved Akerselva.

Med Heidi Arnesen Austlid (IKT-Norge) og Noroffs Trym Skeie og Lars Erik Torjussen.
Stortingsrepresentant Kristin Vinje (H), IKT-Norges Heidi Arnesen Austlid og jeg var invitert til å si noen ord på åpningen.

– Næringslivet er i omstilling og Noroff sine studieporteføljer er interessante og relevante. Dere har nært samarbeid med bransjene, og det blir derfor lett for studentene å komme i arbeid etter studiene, sa Kristin Vinje, som la til at hun nesten skulle ønske hun var student der selv.

I vårt felles innlegg understreket Heidi Arnesen Austlid og jeg at samfunnet digitaliseres i høyt tempo og at utdanning må tilpasses faktiske behov. Vi benyttet også anledningen til å trekke frem Norges store behov for IKT-kompetanse fremover og nødvendigheten av et digitalt utdanningsløft.

Det er mye ved Noroff som begeistrer oss i Abelia: Skolens "digitale DNA" som gjenspeiles i alle deres studietilbud, det nære samarbeidet med næringslivet og at de fleste av studiene tilbys på nett. Vi er stolte og glade for at Noroff er medlemmer av Abelia og gratulerer med åpningen av den nye campusen i Oslo!

Les mer på Noroffs hjemmesider.

torsdag 29. september 2016

Hvordan lede digitalt?

Det er lett å bli alarmert av Aftenpostens oppslag om norske lederes manglende forståelse av digitalisering. Heidi Austlid i IKT-Norge følger opp i et innlegg 16. september med en rekke utfordringer til myndighetene som jeg er helt enig i. Norge må satse bredt på digitale ferdigheter. Dagens ledere kan imidlertid ikke kapitulere eller vente tålmodig på innrykket av en ny digital generasjon. Det er beslutningene dagens ledere og styrer tar som avgjør om Norge lykkes de neste tiårene.

 
Norsk næringsliv har for lengst anskaffet digitale støttesystemer, tatt i bruk digitale portaler for å levere opplysninger til det offentlige og fått bedriftens kontaktopplysninger ut på internett. Og ja, de fleste norske ledere og bedrifter bruker smarttelefoner og sosiale medier. Det er imidlertid ikke dette som etterlyses når man peker på digitalisering som en hovedutfordring både for norsk næringsliv og offentlig sektor.

Internett er menneskehetens største oppfinnelse – både i antall mennesker som er del av det og i verdi. Det har gitt oss en global plattform for informasjonsutveksling, samhandling, innovasjon og problemløsning. Og fordi vi alle går rundt med tilgang til plattformen i innerlommene våre, har nettet potensial til å kaste om på alle former for produksjon og distribusjon.

Det finnes ingen oppskrift for ledere som vil bli "digitale", men følgende seks punkter kan være en start:
  • Erkjenn potensialet i digitalisering. Alt som kan digitaliseres vil bli digitalisert. Som leder må du forstå hva digitalisering kan bety for deg og din virksomhet, utforsk og lær. Du, altså. Personlig. Bestill gjerne tjenester gjennom plattformer, sørg for at du har oppdatert utstyr, bruk samhandlingsløsningene bedriften har investert i – og spill spill. Skal digital tenking gjennomsyre virksomheten, kan ikke topplederen være den som forstår minst.
  • Se deg selv utenfra – som en digital kunde. Uansett hva bedriftens mål er, handler det om at kunder eller brukere oppnår nytteverdi. Digitale verktøy gjør det etter all sannsynlighet mulig for virksomheten å levere denne nytten på en annen måte. Spørsmålet er hvordan. Om du var din egen bedrifts kunde, hvordan ville du ønsket deg at det så ut? Hvordan ville du designet tjenesten om du skulle begynt på nytt? 
  • Vær villig til å eksperimentere. Prøv ut nye måter å kommunisere med kundene og brukerne på. Kanskje god bruk av sosiale medier kan redusere kostnadene på kundesenteret og øke brukertilfredsheten? Prøv det. Evaluer. Virket det ikke? Ta til deg lærdommen og prøv noe annet. 
  • Etabler arenaer for intern samhandling. På samme måte som det er nyttig for virksomheten at alle forstår et regnskap eller en salgskampanje, er det nyttig (og kanskje mer nyttig) at alle forstår hva ny teknologi er og gjør. IT-avdelingen må ut av kjellerne, alle må være "litt teknolog". Innovasjoner som skjer i en bransje, gjør at kanskje hele forretningsideen må endres. Da er det viktig at hele organisasjonen er aktivt med i utviklingen av nye teknologiske løsninger. Innovasjon er resultat av samhandling. Gi det rom – fysisk og i overført betydning. Og utnytt et av vårt arbeidslivs største fortrinn: Flate strukturer. Norske arbeidstakere tør si fra når sjefen tar feil – og norske sjefer verdsetter det. 
  • Det handler om informasjon, ikke teknologi. Sensorer og kabler gir muligheter, men det er tilgang på informasjon som er det sentrale i digitalisering. Å forstå hvordan data (ikke utstyret, men kunnskapen) kan utnyttes til å ta bedre beslutninger, bør stå høyt på enhver leders agenda. Hittil har virksomheter hatt kunnskap om "kundene". Nå kan bedriften vite noe om hver enkelt kunde eller bruker i sanntid og helt individuelt. Personlig skreddersøm erstatter massekommunikasjon.
  • Invester bredt i digitale ferdigheter. Jo mer digitalt kyndig virksomhetens ansatte er, jo større er potensialet for at de kan bidra med dette i verdiskaping.
Digitalisering er ikke noe vi "rammes" av. Få land har bedre forutsetninger enn Norge til å møte utviklingen med optimisme. Vi har tillit til hverandre og nyter tillit internasjonalt. Vi har en velfungerende offentlig sektor. Og vi ligger øverst i verden på privat bruk av teknologi.

Men varsellampene blinker: Vi faller på internasjonale rangeringer som sammenligner næringslivets og offentlig sektors digitaliseringstakt. Det bør vi gjøre noe med, ikke fordi det er viktig å innkassere førsteplasser, men fordi digitalisering legger grunnlag for bærekraftig næringsutvikling. Det gir oss også bedre og mer kostnadseffektive offentlige tjenester og bedre ressursutnyttelse i en verden med økende ressursknapphet. Endring begynner med den du ser i speilet.

Artikkelen har tidligere vært publisert i TUs bidragsyternettverk.

torsdag 15. september 2016

Det er tretten år til 2030 - mitt åpningsinnlegg på AbeliaOpen2016

Det er tretten år og fire måneder til vi skriver 2030. Det er lang tid, men det er ikke lenge til.


Se på disse to bildene fra New York. Det ene er fra 1900, det andre fra 1913. På det eldste ser vi én bil blant hestedrosjer. På bildet fra 1913 er dette helt motsatt: En hestedrosje har overlevd, ellers bare biler. Dette er disruptiv endring. Midt oppe i det, er det kanskje ikke lett å se at skiftet er grunnleggende. Selv om det hadde store konsekvenser for hestedrosjeselskapene, sjåførene – og ikke minst for hestene.


I boken The New Division of Labor fra 2004 skrev professorene Frank Levy og Richard Murnane om forholdet mellom maskiner og mennesker. 2004 er ikke lenge siden. Levy og Murnane trakk opp et skille mellom menneske- og maskinoppgaver. En av oppgavene de regnet som altfor sammensatt og komplisert for maskiner, var bilkjøring. Dere kan historien og vet de tok feil. Og neste år, 13 år etter at boken kom ut, vil vi ha selvkjørende biler på norske veier.

Uansett, uansett hvordan vi ser på det, vet vi tre ting om de tretten årene foran oss:

  1. Årene dit blir avgjørende år for Norge.
  2. Mye vil se annerledes ut i 2030.
  3. Norge er et land i verden. Vi kan ikke melde oss ut.
Som arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for teknologibedrifter, forskning, konsulentnæring, utdanningsinstitusjoner, innovasjonsselskaper og klynger, design, kreative næringer, vitensentre og organisasjoner, har Abelia et spesielt utsiktspunkt.

Vi er tett på vår del av norsk arbeids- og næringsliv – men vi ser også hvordan endringer påvirker alle andre.

En fellesnevner for våre medlemsbedrifter er at de gjør noe for andre – endring, verdiskaping, produktivitet eller liv med større verdighet. Dere bidrar samtidig til å løse store samfunnsutfordringer, f.eks. innen helse og klima. Dere er avgjørende for omstilling.

Bakteppet 

Som nasjon har vi lenge hatt blikket rettet nedover i oljebrønnen, med stadig større bekymring for hvor mye som er igjen og hvilken pris vi kan få for oljen. Tiden der vi har byttet dyr olje mot billige forbruksvarer som klær og elektronikk er over. Oljen vil fortsatt være viktig for Norge, men av mange grunner må vi nå rette blikket andre steder.

Vi tilhører en generasjon – og har en hel generasjon politikere - som har kunnet bruke stadig mer penger. Nå styrer vi inn i en periode der vi må prioritere, ta valg og gjennomføre endringer.

Og Norge har klatret på alle internasjonale sammenligninger. Vi har vent oss til at vi hører til i toppen på målinger av brutto nasjonalprodukt, velferd og livskvalitet. Der vil vi også gjerne være i 2030. Det kommer ikke av seg selv.


Omstillingsspørsmålet er ikke hvorfor. Den diskusjonen er vi ferdig med.
Spørsmålet er hvordan. Hva må vi gjøre?

Det er dette vi har ønsket å bruke AbeliaOpen til.

Vi har verdens beste utgangspunkt. Fordi vi har tillit til hverandre. Vi har en befolkning som er høyt utdannet. Vi tar lett i bruk ny teknologi, vi er faktisk best i verden på digital grunnkompetanse. Og vi har et arbeidsliv med små avstander og flate strukturer. Norske arbeidstakere tør si til sjefen "du tar feil, dette tror jeg ikke på". Og vi har ledere som forstår verdien av dette. Det er bra. Det gir kreativitet og fremmer entreprenørskap i etablerte bedrifter. Og dermed evne til omstilling.

Omstillingsbarometeret lanseres her i dag, vi skal gå nærmere inn på det senere men jeg vil trekke frem hovedelementene allerede nå. Barometeret er ikke ment å dekke alle områder av betydning, men ser på tre områder som vi tror er aller viktigst nå.

Det første er folk. Overalt hvor det står "humankapital", kunne det stått "mennesker" og "kunnskap". Vi kan ikke vedta innovasjon, men vi kan investere i kompetanse. "Education fuels innovation" sies det. 

Utdanning er grunnlaget for innovasjon. Norge trenger både fagarbeidere og spisskompetanse, men vårt utdanningssystem er ikke riktig kalibrert for dette. I skolen vektlegger vi ikke tidlig innsats, kreativitet, tverrfaglighet og realfag tilstrekkelig. Pugging må ut, problemløsning inn.

En av våre store unnlatelsesynder er frafallsproblemet. Å ikke fullføre yrkesfaglig eller akademisk utdanning er dramatisk for den enkelte - og for oss som samfunn er det sløsing med ressurser. Det må vi gjøre noe med.

Den andre viktige dimensjonen er entreprenørskap. Det handler også om folk - om arbeid. Det er næringslivet som oppfyller parolen om "arbeid til alle". Direkte ved at bedrifter gir folk arbeid, indirekte ved at skatteinntekter finansierer offentlig arbeidsplasser. Å fremme entreprenørskap handler ikke om å like gründere, men om å legge grunnlaget for bedrifter som kan gi Norge verdiskaping og sysselsetting.

Digitalisering er den tredje dimensjonen. Ingenting er tapt, ingenting er irreversibelt, men - og dette er en alvorlig bekymringsmelding:
  • Norge har mistet noe av forspranget vi har hatt innen digitalisering.
  • Vi er bekymret for at offentlig digitalisering har bremset ned og at vi ikke får til gode nok partnerskap mellom staten og næringslivet.
  • Å styrke vår spisskompetanse innen IKT og beholde en kraftfull IKT-næring i Norge, handler ikke om å dekke næringens egne behov. Det sentrale er hvordan bedrifter i alle andre næringer og ikke minst offentlig sektor kan ta teknologi i bruk. Også det handler til syvende og sist om folk: Om å skape arbeidsplasser, men også om at pasienter skal få satt riktig diagnose og om at omsorgstrengende skal kunne bo hjemme lenger. 

Hva er det som virkelig kaster om på ting i vår tid: Jeg er overbevist om at det er noe vi alle har i lommen hver dag - mobiltelefonen.

En smarttelefon har mange, mange ganger så stor datakraft som det som var nødvendig for å sette Neil Armstrong på månen. Det er likevel ikke datakraften som er det viktigste, men utbredelsen og sammenkoplingen. I 2014 passerte antall smarttelefoner og sensorer antall mennesker i verden. I dag er det flere mennesker med mobiltelefon enn toalett.

Det har gitt oss en felles, global plattform for samhandling. Og den bruker vi.

En undersøkelse fra Telenor viser at vi i gjennomsnitt sjekker telefonene våre 150 ganger hver dag. Jeg, og sikkert mange av dere som er her i dag, bidrar nok til å heve det snittet. Og hver gang genereres det data.

At milliarder av sterke datamaskiner er koplet sammen og genererer voldsomme mengder data, påvirker alle former for produksjon og distribusjon. Mange mener endringen er den største siden innføringen av samlebåndet. Vår tids overgangen fra hestedrosjer til biler vil se helt annerledes ut, men den er minst like grunnleggende.

Spennende tider i norsk næringsliv 

 

Det skjer veldig mye spennende i Abelias sfære for tiden. Gelato på Fornebu er et eksempel på en raskt voksende norsk bedrift som forstår hvilke muligheter digitalisering gir. De revolusjonerer trykkerinæringen – en global gigantnæring – gjennom en delingsplattform. Modellen reduserer transporten, gir mindre svinn og bedre utnyttelse av kostbare kapitalinvesteringer. Miljøgevinstene er store, det samme er besparelsene. Slike forretningsmodeller vil vi se flere av fremover. Mange kan være norske.

Under Arendalsuka i forrige uke, lanserte Kongsberg Gruppen det norske Toppindustrisenteret og Telenor kunngjorde satsinger på kunstig intelligens og "internet of things". Åpen innovasjon er fellesnevneren for disse initiativene. Norske storbedrifter inviterer gründere og SMB-bedrifter til samarbeid – til gjensidig nytte. Som de skriver på Twitter: "Dette! Utropstegn". Slikt trenger Norge mer av.

Da jeg åpnet årskonferansen i fjor siterte jeg tidligere statsminister Lars Korvald som i sin tid minnet Stortinget om at Norge er et lite land i verden. Gjennom året som har gått, er dessverre påminnelsen blitt stadig mer aktuell.

Det bør bekymre langt flere enn oss som er i denne salen at kreftene som ønsker å lukke grenser, bygge murer, stenge ute får stadig større oppslutning. For et lite land som Norge er eksport og internasjonale handelsavtaler viktig. Superviktig. For Abelias medlemsbedrifter handler det om tilgang til markeder, men også om mulighetene for å rekruttere spisskompetanse fra andre land og for å samarbeide på tvers av landegrensene.

Et lite blikk innover. 


Dette er Abelias 15. årskonferanse. Siden starten har vi vokst hvert år, med innmeldingene i går, er vi nå 1.832 medlemmer i Abelia. Jeg vil ønske dere som er nye spesielt velkommen. Vi er takknemlige og ydmyke for den tilliten dere som er medlemmer viser oss ved å bli eller forbli medlemmer. Hver dag forsøker vi å gjøre vårt beste for å levere gode tjenester og ta oppdraget vårt på alvor.

Året som har gått, har vært et godt år. Jeg tror - og dette er ment som et kompliment både til den sittende regjeringen og opposisjonen – aldri tidligere Abelia har fått politisk gehør som nå. Når det er sagt: Fremover vil vi trenge myndigheter som evner å prioritere, velge noe bort og gjennomføre krevende endringer. Litt for mye går litt for sakte.


mandag 22. august 2016

Teorien om alt

Det spiller ingen rolle om vi forbedrer oss på en rekke områder, hvis ikke teknologisk utvikling ligger til grunn. For økt produktivitet og omstilling er digitalisering teorien om alt, skriver Håkon Haugli i denne kommentaren.



I forrige uke var store deler av norsk samfunns- og næringsliv samlet under Arendalsuka. Fra kulturhus, kinoer, konferansesentre, stands og andre mer eller mindre offisielle møteplasser fikk vi servert en rekke forslag til løsninger på utfordringene Norge står overfor. Bredden i tiltakene var like stor som fantasirikdommen for å bryte gjennom lydmuren for oppmerksomhet.

Det får meg til å tenke på "Teorien om alt" – den fremtidige fysiske teorien som til slutt skal forene alle andre naturlover for å kunne forklare alt fra de minste kvarker og atomer til gigantiske sorte hull og døde stjerner.

Finnes det én fellesnevner som forener alle de gode intensjoner og ulike tiltak som skal flytte Norge fra en oljeøkonomi til en kunnskapsøkonomi? Jeg tror det.

NyAnalyse har på oppdrag fra Abelia laget et omstillingsbarometer som måler hvor godt Norge gjør det i forhold til en rekke andre land på områder som er viktig for omstilling. Det avdekker hvilke kjerneområder som er avgjørende for fremtidig vekst og næringsutvikling.

Norge har god bredde på utdanning, men er generelt for dårlig på spisskompetanse. Vi har gode oppstartsmuligheter for entreprenører, men lav motivasjon i befolkningen til å starte egen virksomhet. Til tross for at vi anser oss som en kunnskapsnasjon, scorer vi middelmådig på forskning og innovasjon.

Dette er interessante funn som man kan møte med gode tiltak. Vi kan lage strukturer og insentiver som sikrer oss spesialisert kompetanse, vi kan vri virkemidler som støtter opp under entreprenørskap, og vi kan satse på forskning som ikke bare har kvalitet – men også bidrar til innovasjon og nytte i samfunnet.

Det viktigste funnet er den sentrale rollen til teknologi. Vi er i verdenstoppen på bruk og grunnkompetanse i befolkningen, og scorer bra på tilkoblingsmuligheter og IKT i næringslivet. Vi har imidlertid en stor utfordring i offentlig bruk av IKT, en enda større utfordring i at norsk IKT-sektor er ganske liten, og den klart største utfordringen i at vi scorer alarmerende lavt på IKT-kompetanse.

Omstillingsbarometeret viser på ingen måte at vi er fortapt. Vi har et stort potensial i Norge. Vi har selvsagt mange spisskompetente teknologimiljøer, men i forhold til andre land er det altfor få av dem.

Vi kan ikke vedta mer innovasjon og entreprenørskap over natten. Imidlertid kan vi styrke vår teknologiske spisskompetanse gjennom utdanningssystemet, noe som igjen vil gi en større IKT-bransje, bedre løsninger i både privat og offentlig sektor, og dermed mer innovasjon og entreprenørskap.

Under Arendalsuka lanserte Kongsberg Gruppen sitt Toppindustrisenter som skal styrke delekulturen i digitaliseringen. Samtidig lanserte Telenor et laboratorium for kunstig intelligens og et nettverk for eksperimentering med neste generasjon av tingenes internett. Det er svært tydelige signaler fra næringslivet om behov og muligheter for Norge.

Skal vi oppnå økt produktivitet og status som en fremtidsrettet kunnskapsnasjon, må vi erkjenne at digitalisering er teorien om alt.

(Kommentaren er tidligere publisert i Finansavisen)

Detlta på Abelias årskonferanse "Abelia Open". Mer informasjon og påmelding her.