fredag 29. mai 2015

"If you're looking for trouble...": Fra forskningsresultater til samfunnsverdier

Forskning er problemløsing, kommersialisering av forskning er å ta problemløsingen ut i et marked. Norsk forskning holder høy kvalitet, men vi er ikke gode nok til å omsette den til nye næringer. Samtidig mangler ikke  verden problemer (dessverre). Problemer som kun kan løses med ny kunnskap og teknologi. Med Elvis-sitatet forsøker jeg å si at der behovene er store, er også markedet stort.

Torbjørn Røe Isaksen på Kommersialiseringskonferansen 2015.
Tirsdag 26. mai arrangerte Abelia og Foreningen for innovasjonsselskaper (FIN) Kommersialiseringskonferansen 2015 i samarbeid med Oslotech og Forskningsrådet.

Nedenfor innlegget jeg holdt på konferansen.

Tre fortellinger som preger Norge i 2015
Jeg vil begynne med noen av de fortellingene om Norge som preger 2015:
  • Fortellingen om "før og etter oljen".
  • Fortellingen som setter likhetstegn mellom økt forskningsinnsats og omstillingsevne.
  • Fortellingen om nøytralitet i næringspolitikken.

Det er farlige fortellinger.
 
Før og etter oljen: Det norske oljeeventyret er et resultat av 50 år med tunge investeringer i forskning og teknologi. Uavhengig av utvinningstakten i Nordsjøen, skal vi bygge videre på dette. Det hjelper lite å ha store naturressurser om en ikke evner å omsette dem i verdiskapning. Noen må ville kjøpe det vi produserer. Naturressursfattige Singapore er et av verdens rikeste land, mange afrikanske land har store naturressurser men er likevel blant verdens aller fattigste. 
 
Den andre fortellingen, om at forskningsinnsats er lik omstillingsevne er mindre usann, men også farlig. Forskning er enormt viktig. Kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere. Men Norge er ikke alene om å se dette. Kina utdanner 1,5 millioner ingeniører hvert eneste år og bygger opp verdensledende forskningsmiljøer. Det gjør også nabolandene våre. Om vi tror at et høyt utdannet befolkning og store investeringer i forskning automatisk gir oss verdiskaping og velferd i verdensklasse, tar vi feil. Vi må evne å omsette kunnskapen til noe som er salgbart i et verdensmarked. Det reiser et helt sentralt spørsmål: Investerer vi som samfunn nok i å utvikle kunnskapen til verdier?
 
Fortellingen om næringsnøytralitet er feil. Norske myndigheter har de siste 200 årene ført en aktiv nærings- og handelspolitikk. Erfaringene har vært blandede. Støtte til næringer som ikke er bærekraftige bidrar til å låse inn kompetanse og kapital som andre, mer vekstkraftige næringer sårt trenger. Den politiske diskusjonen dreier seg i stor grad om det er tilstrekkelig med generelt gode rammebetingelser, eller om vi trenger en aktiv næringspolitikk med motsatt fortegn – en som styrer ressurser mot andre bedrifter. Det er en litt skummel diskusjon, for den setter også opp en motsetning mellom gode rammer og virkemidler. De klare prioriteringene i forsknings- og utdanningspolitikken henger dårlig sammen med ambisjonene om nøytralitet i næringspolitikken. Bør ikke virkemidlene for kommersialisering av forskning speile de prioriteringene vi mener bidrar til å styrke Norges konkurransekraft, innovasjonsevne, løse store samfunnsutfordringer og utvikle fremragende miljøer? 
 
"If you're looking for trouble…"
 
Vår eldrebølge er ingenting mot Kinas. Andelen 60+ -åringer, av Kinas mer enn 1,3 milliarder innbyggere, ventes å øke fra 12 % i 2010 til 34 % i 2050. Det vi utvikler av kunnskap og teknologi for å møte helse- og omsorgsbehovene til vår egen aldrende befolkning, vil vi kunne selge – om vi er gode nok. Norge er allerede i front innen helse- og velferdsforskning, men vi må være mer enn et laboratorium: Vi må ta kunnskapen ut.
 
Isbjørnen på isflaket er symbolet på en verden i klimakrise. Også på dette området har Norge verdensledende kunnskapsmiljøer. Å omsette denne kunnskapen til løsninger, vil være til gagn for en verden som trues av ødeleggelse, og kan samtidig bidra til næringsutvikling i Norge. Telenors konsernsjef Jan Fredrik Baksaas tok i et intervju i VG i fjor til orde for at Norge bør ha ambisjoner om å gjøre klimateknologi til et nytt industrieventyr. Vi har alle forutsetninger, sa han og pekte både på det ansvaret vi har - klimaendringene kan få dramatiske konsekvenser, blant annet true livet i havet, men også på Norges solide kunnskap og gyldne mulighet til å bli verdensledende på området. Og på vår generasjons store økonomiske handlingsrom.

For første gang i menneskets historie bor nå mer enn halvparten av befolkningen i byer. Det er en formidabel endring siden 1950 da bare 30 % av verdens den gang 2,5 milliarder mennesker bodde i by. I 2050 er det anslått at 70 % av oss vil bo i byer. I 1950 var det bare to megabyer – mer mer enn 10 millioner innbyggere: New York og Tokyo. I dag er det 22, i 2050 sannsynligvis langt over 30 slike byer. "If you're looking for trouble" – så har vi det da. Trafikkproblemer, arealkonflikter, problemer med forsyninger av mat, energi, rent vann og ren luft osv. Vi vet mye av svaret må ligge i å gjøre ting smartere. Smarte byer. Norge er unikt posisjonert: Vi kan energi, vi kan luft og vann, vi kan teknologi – og vi har byer der løsninger kan utvikles og prøves ut.
 
Dette er noen av de store utfordringene kommersialisering av forskning kan bidra til å løse. Det vil være i møtet mellom vår kunnskap og teknologi og verdens trøbbel vi finner markedene. Spørsmålet er hvordan.
 
Jakten på "den nye oljen"
 
 
Et kjapt søk på internett viser at så godt som alle er engasjert i debatten om hva vi skal leve av etter oljen, og forslagene er like variert som de er mange: Jeg tror både på trevirke og kveite, men jeg tror ikke det finnes ett svar på hva vi skal leve av.
Norge har skapt lønnsomme og FoU-baserte næringssektorer innen olje og gass, men også innen havbruk, maritim sektor og service takket være kunnskapsoverføring fra forskning til samfunnsnytte. På disse områdene har norske forskere måttet løse en rad av utfordringer. Slikt samspill og overføring av kunnskap til innovasjon trenger Norge mer av også på andre områder.
 
Norge er allerede en betydelig tjenesteeksportør. Selskaper som DNV GL og Telenor selger tjenester i et globalt marked. De har dyp og bred kommersialiseringskompetanse.
 
Industrisamfunnets logikk utfordres av nye måter å løse oppgaver på. Den "tredje industrielle revolusjon", delingsøkonomien eller det post-industriell verdiskaping – mange ulike begreper om en utvikling som drives frem av ny teknologi og ressursknapphet: Stadig flere av industrisamfunnets produkter går fra å være fysiske til å bli virtuelle. EVRY-sjef Björn Ivroth kaller dette "av-materialisering": Banktjenester, reisebyråer, musikk, film, bilder, bare for å nevne noe. Det gjør for eksempel at det er ikke den fysiske telefonen som er viktig, derfor kan den selges for en krone, men kundene i nettverkene. Når alle både blir produsenter og konsumenter av strøm og brukere av intelligente systemer for utveksling av denne ressursen, er det kanskje systemene, kunnskapen om hvordan vi kan utnytte ressursen best som er av eksporterbar verdi, ikke strømmen i seg selv.
 
Fra forskningsresultater til samfunnsverdier
 
Å skape verdier av norsk forskning vil være et viktig bidrag til omstillingen. Produktivitetskommisjonen slår fast følgende: "...misforhold mellom hvor mye midler som bevilges over statsbudsjettet til forskning og hvor lite som bevilges til å ta resultater og funn i bruk og bringe dem til markedet".
 
Jørn Rattsø på Kommersialiseringskonferansen
 
Vi vet at Norge "sløser med kunnskap". For få av forskningsmiljøenes gode ideer omsettes til nye bedrifter og næringer.
 
Med verdens høysete kostnadsnivå, må norske bedrifter ha en konkurransekraft internasjonalt som muliggjør høye priser. Det er ikke mulig uten høyt kunnskapsinnhold i produkter og tjenester. Forskningsmiljøene våre er derfor en helt avgjørende kilde til konkurransekraft for eksisterende og nytt næringsliv.
 
Min påstand er at vi må utforme politikken slik at den både styrker kommersialisering av forskning i etablert næringsliv og i nye vekstbedrifter. Da er det viktig å forbedre samspillet mellom nasjonale virkemiddelaktører og lokale aktører som inkubatorer, TTOer og klynger som er nærmest bedriftene..
 
I løpet av de siste ti årene har alle åtte universitetene i Norge etablert profesjonelle kommersialiseringsenheter, såkalte Technology Transfer Offices (TTO-er). De største forskningsinstituttene jobber på samme måte. Og høyskoler og universitetssykehus deltar i samarbeidet. Formålet med enhetene er å skape ny næringsvirksomhet basert på ny kunnskap fra offentlig finansiert forskning. Forny 2020-programmet i Norges forskningsråd har samme formål.
Det gir resultater. Leo Grünfeld fra Menon Business Economics har gjort en analyse av kommersialisering av forskningsresultater. Den viser at resultatene er gode, men omfanget lavt.
 
Vi må gjøre mer av det som virker!
 
Vi ønsker ikke at denne mengden forskere skal minske. Men vi ønsker et øko-system for innovasjon i verdensklasse for flere vekstbedrifter. Norge investerer mer enn 25 milliarder offentlige kroner i forskning verdt år. Det er bred enighet om at dette skal opp. 3 %-målet er viktig og nødvendig.
Våre felles investeringer i kommersialisering beløper seg til millioner. Avhengig av hvordan man regner, dreier det seg om mellom 1 og 2 % av forskningsinnsatsen.
Vi vet systemet rundt gründeren virker – og gir resultater – så hvorfor gjør vi ikke mer for å få flere som henne? Og slik bygge verdier og skape det næringslivet som hennes og våre barn og barnebarn skal leve av?
 
 
Dere kjenner fremmedordboken fra 1986s sin definisjon av gründer. I mye mindre grad enn for noen få år siden er ord som "marked, kommersialisering, kunde" fremmedelementer i diskusjoner om forskning, men vi har fortsatt en vei å gå.
 
Helhetlig økosystem for innovasjon
 
Den siste stortingsmeldingen om innovasjon kom i 2008. Abelia mener det er på tide med en ny. Norge trenger en oppdatert og helhetlig innovasjonspolitikk:
  • Vi må se utdanning, forskning og innovasjon i sammenheng,
  • vi må hente ut potensialet for innovasjon i offentlige anskaffelser – bruke det for å få bedre produkter og tjenester og samtidig gi flere gründere sin første kunde,
  • vi må tilpasse innretningen på de offentlige virkemidlene slik at de treffer der hvor potensialet er størst i arbeidsplasser og verdiskaping,
  • og vi må se virkemidler og offentlige anskaffelser i sammenheng. Statens to viktigste verktøy for å fremme innovasjon er plassert i samme departement, men på ingen måte koordinert,
  • vi må vurdere regelverksendringer som kan fremme nyskaping, ikke minst på skatte- og avgiftssiden, 
  • og vi må gjøre mer av det som virker i TTOer og inkubatorer.
I Sverige har innovasjonspolitikken fått en helt annen politisk oppmerksomhet enn i Norge. Sveriges statsminister Stefan Løfven etablerte nylig et innovasjonsråd med seg selv som leder, og debatten går nå om hvordan innovasjonspolitikken skal utvikles. Vi trenger den samme debatten her, gjerne inspirert utenfra, slik vi får innspill på senere i dag.
 
Nok folk som kan teknologi
 
OECD definerer evne til entreprenørskap gjennom andel av befolkningen med teknologitung utdanning. Utdanning, forskning, innovasjon og kommersialisering er deler av samme økosystem. Dette økosystemet fungerer ikke optimalt i dag. Det må vi ha ambisjoner om å gjøre noe med.
 
Abelia har over lengre tid tatt til orde for at det haster med å øke antallet studieplasser innen IKT og øke teknologikompetansen i alle ledd i utdanningen, i grunnskolen, videregående skole, i yrkesfagene, på høyskoler og i universitetene.
Vi er bekymret. Mangelen på teknologikompetanse er ikke først og fremst et problem for norsk IKT-næring, men for langsiktig oppgaveløsing i hele det norske samfunn: For å ta brukervennlige løsninger og velferdsteknologi i bruk i kommunene, for å møte norsk næringslivs produktivitetsutfordringer, osv. osv.
 
Flere vekstbedrifter, ikke bare flere bedrifter
 
I sin innovasjonstale torsdag pekte Innovasjon Norges leder Anita Krohn Traaseth på dette:
 
"Det er vår største utfordring, at det etableres for mange enkeltmannsselskaper uten vekstpotensial eller ambisjoner for annet enn å dekke egen lønn."
 
Hun har helt rett i at det er en stor utfordring. Vi skal selvsagt ha rom for småbedrifter, men vi må ha mange flere vekstkraftige selskaper her i landet. Vi vet samarbeid i klynger, på tvers av bransjer, på tvers av veletablerte og nye aktører gir resultater. Men vi gjør for lite av det.
 
På 16. plass i innovasjon?
 
Norge scorer nå godt på forskningsindikatorer og har mange nyskapende bedrifter, men er likevel bare på 16. plass i Europa innovasjon. Forskningsintensiteten i store bedrifter er lavere i Norge enn i sammenlignbare land, og universitetene våre henter for eksempel mindre midler gjennom næringslivssamarbeid.
 
Flere har tatt til orde for at vi bør supplere EUs Innovation Union Scoreboard med egne undersøkelser. Det synes vi er en god idé, så lenge det innebærer at vi fortsetter å sammenligne oss internasjonalt. Det er noen svakheter i EUs Scoreboard knyttet til hva som defineres om high-tech og low-tech, og det skal vi ta med oss, men vi må ikke lage nye indikatorer for å få Norge til topps. Det viktige er tross alt hva vi gjør – ikke hvordan vi måler det i ettertid.
 
Hovedbildet er at Norge scorer godt på input-indikatorer som utdanning og forskning, men dårligere på output-indikatorer som antall innovasjoner og økonomiske effekter av disse, samt at trenden går nedover siden 2012 – og det bør bekymre.
 
Kompetanse, kapital og kunder
 
Vi er opptatt av å øke verdiskapingen i Norge. Bedrifter som skal vokse trenger de 3 k'ene; kompetanse, kapital og kunder:
  • Kompetanse: Det viktigste bidraget fra TTOer og inkubatorer er å bygge team av personer som har kunnskap, erfaring og ikke minst vilje til å skape noe ekstraordinært – på den måten minimerer de risiko for investorer, som oppfatter dette som et kvalitetsstempel.
  • Kunder: Når private og offentlige kunder etterspør nye løsninger på behovene løsner det for nyskaperne. Her har både det offentlige og det etablerte næringslivet en jobb å gjøre.
  • Kapital: Det er helt riktig at det ikke mangler kapital i Norge. Men det er også et faktum at vi har et skattesystem som styrer både privatpersoners og investorers kapital inn i passive eiendomsinvesteringer. Det er også et faktum at gründere betaler skatt før de har tjent sin første krone – det kan være gode grunner til ha både arbeidsgiveravgift og formuesskatt – men et tankekors at staten utbetaler etablerertilskudd med den ene hånden og innkrever de samme pengene i skatt med den andre. I mange bransjer og for mange produkter er ikke etablerertilskudd eller andre eksisterende virkemidler tilstrekkelig. Å lansere en kreftmedisin i et globalt marked er noe helt annet enn å starte hotell eller osteproduksjon. Når investeringene er store i tidligfase og inntektene ligger mange år frem i tid, er det behov for kapital. Det er god og langsiktig riktig politikk å sørge for bedre kapitaltilgang. Norske gründere er ikke dårligere enn andre – men skal man gå på globale markeder fra dag én, trenger man vekstkapital. På noen områder, som innen medisin og Life Science, er markedet regulert på en måte som gjør det helt nødvendig med langsiktig kapital for å lykkes, og skal vi – Norge, oss alle - kapitalisere på fremragende forskning, må vi også ta risiko.

Pre-såkornordning
 
Vårt forslag om en nasjonal pre-såkornordning har en enkel begrunnelse: Vi vet vi må og vil bli bedre på å ta ut potensialet i norsk forskning og nyskaping i hele landet. Staten bør ikke ta all risiko, men dele den med private investorer, som med en slik ordning vil bli sterkere mobilisert inn i tidlig fase. Det gjør at den offentlige støtteandelen er vesentlig lavere enn sammenlignbare tilskuddordninger.
 
Den andre, og like viktige grunnen, er å få til bedre samhandling mellom det nasjonale virkemiddelapparatet og lokale aktører som inkubatorer/TTOer og private investorer. TTO/inkubatorer er der for å utvikle team, marked og minimere risiko for investorene.

Vi har foreslått en prøveordning på 100 millioner kroner, matchet av tilsvarende bidrag fra private investorer. Det er etter vårt syn en beskjeden satsing. Som vi skal høre senere i dag, tenkes det større på andre siden kjølen om dette – og med god grunn – flere kunnskapsintensive arbeidsplasser er definert som jobb nummer #1 for den svenske regjeringen. Det er  et tankekors at Sveriges pre-såkornfond Almi Invest investerte SEK 1,2 milliarder i 420 bedrifter mellom 2009-2014, som de nå høster fra, samtidig som vet at norsk økonomi er på vei inn i en omstilling hvor mye god kompetanse blir ledig på arbeidsmarkedet. 
 

Kattunger
 
Nylig ble det arrangert en konkurranse der spørsmålet var: "Om en person fra 1950 kom på besøk til oss, hva ville overrasket mest?". Svaret som vant var følgende: "Jeg går rundt med en ting i min lomme som gir meg tilgang på all verdens kunnskap og teknologi, men jeg bruker den til å se på bilder av kattunger og krangle med fremmede."
 
Tilgang på kunnskap og teknologi er ikke avgjørende i seg selv. Det handler om vår evne til å nyttiggjøre oss den.

 

onsdag 20. mai 2015

Innovasjon, Norge!

I dag holder Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth sin første innovasjonstale. Det kan bli en viktig tale. Bakteppet er et Norge på "avrusing" fra oljeavhengighet og et voksende klimaproblem. 


Anita Krohn Traaseth på Abelias "Drømmeløft for næringslivet" i mars.
Norge har alle muligheter, men det haster med å omstille formuleringene om "fra særstilling til omstilling" til praktisk politikk. Når Traaseth går på scenen for å holde innovasjonstalen, vil mange spisse ørene. Jeg håper og tror hun vil være konkret og tydelig. Det blir spennende å høre budskapet hennes, og ikke minst: Avgjørende hvordan regjeringen og næringsminister Monica Mæland følger opp anbefalingene.

Da Traaseth tiltrådte som sjef i Innovasjon Norge, blogget jeg om våre forventninger til henne. Jeg er imponert over hva hun har fått til på kort tid. Traaseth leverer på nødvendig omstilling internt, og hun har en viktig stemme i samfunnsdebatten som hun bruker godt. Vi er ikke nødvendigvis enige i alt, men vi deler en målsetning om å øke tempo og gå fra ord til handling i innovasjonspolitikken.

I en kommentar i E24 skriver statsminister Erna Solberg: "Petroleumsnæringen vil ikke lenger være motoren bak vår økonomiske vekst. Nye arbeidsplasser må erstatte de som forsvinner." Det er nettopp dette som er Innovasjon Norges viktige oppdrag: Å omsette kapital, kompetanse, teknologi og omstillingsevne til nye bærekraftige vekstnæringer, samt øke innovasjonstakten i etablerte næringer.

En helhetlig innovasjonspolitikk må imidlertid favne langt bredere enn det som virkemiddelapparatet og Innovasjon Norge har ansvar for. Skal Norge realisere regjeringens ambisjon om å bli "ett av verdens mest innovative land", må det tenkes og satses bredt.

Skjermdump fra E24.no
Sverige har også en debatt om innovasjon, og på noen områder har de kommet lenger enn oss. Statsminister Stefan Löfven har etablert et Nationellt innovationsråd (NIR) med seg selv som leder. Rådsmedlem professor Charles Edquist tok nylig til orde for en "innovationsproposition" – en helhetlig innovasjonspolitikk der utdanning, forskning, kommersialisering, skatt og finansiering vurderes i sammenheng, og der det foreslås konkrete tiltak.

Både rådet og en slik proposisjon er veldig gode idéer. Jeg mener en helhetlig og betydelig mer konkretinnovasjonsmelding vil være en naturlig politisk oppfølging av Produktivitetskommisjonens arbeid i Norge, noe jeg vil snakke mer om på

Her er mine konkrete ønsker til innovasjonstalen 2015:

Fra særstilling til omstilling: Omstilling er krevende, men norsk næringsliv er unikt posisjonert til å bidra med løsninger på vår tids utfordringer. Å holde liv i døende næringer er noe helt annet enn å bygge opp kompetanse og teknologi som kan bidra til å løse klimautfordringer og møte eldrebølgen.

Det er forskjell på gründere. Noen satser i næringer med globalt potensial og kan skape mange arbeidsplasser og store verdier. Andre vil kun ha mulighet i et lokalt marked. Jeg håper Traaseth sier at virkemidlene må rettes inn der de kan ha størst og lengst effekt.

Prioritering: I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning pekes det ut seks langsiktige satsingsområder for Norge. Generelle gode rammevilkår for næringsutvikling må være en selvfølge i et land i omstilling, men det er ingen konflikt mellom dette og det å ha et bevisst forhold til hvilke næringer som blir viktige fremover. Virkemidlene bør spisses slik at vi satser der vi har de største mulighetene.

Grønt skifte: Vi må bygge opp en kraftig fornybarnæring i Norge, og vi har de aller beste forutsetningene. Kunnskap fra olje- og gassektoren er direkte anvendbar i utvikling av fornybar energi. I tillegg har Norge verdensledende miljøer innen vannkraft og hav/offshore, og miljøer – for eksempel Enoro – som leverer IT-løsninger som kan bidra til effektiv bruk av energi. Kombinasjonen av dette gir nødvendig innovasjon, og her spiller Innovasjon Norges en viktig rolle.

Kapitaltilgang: Norge mangler ikke kapital, men den syltes dessverre ned i eiendom fremfor å bli investert i nye vekstbedrifter. Innovasjon Norge kan ha en viktig rolle som risikoavlaster og "bank" tidlig i bedriftenes livsløp. Traaseth mener at mangel på kapital ikke er hovedproblemet i Norge, noe jeg er uenig i. Hvis hun gjentar dette i talen, håper jeg i alle fall hun følger opp med å peke på den politiske "elefanten i rommet": Skattesystemet. Jeg er også spent på om hun vil anerkjenne rollen TTOer og inkubatorer har i å mobilisere privat kapital og kompetanse til oppstartsbedrifter gjennom å støtte vårt forslag til pre-såkornordning.

Innovative offentlige anskaffelser: Ett av statens viktigste verktøy for å fremme innovasjon er den enorme innkjøpsmakten som ligger i 430 milliarder årlige kroner i offentlige anskaffelser. Funksjonelle krav (for eksempel ”lys”, og ikke ”lyspære”) vil fremme innovasjon og næringsutvikling, og samtidig gi bedre produkter og tjenester. Det burde være en overkommelig oppgave å koble sammen virkemiddel- og innkjøpspolitikken – som begge ligger i Nærings- og fiskeridepartementet – men det har likevel ikke skjedd ennå. Det er i seg selv en god nok grunn til en ny og operativ innovasjonsmelding.

Design og merkevare: Norge har lang tradisjon for å utvikle design og merkevarer med et internasjonalt potensial. Det er imidlertid ingen motsetning mellom det å være konkurransedyktig i et globalt marked og å ha sterk lokal forankring - tvert i mot. Dette ser Innovasjon Norge, og de gjør en viktig jobb for å styrke og støtte utviklingen av disse miljøene. 

Forenkling og digitalisering: Bedriftene Abelia organiserer forholder seg til et sammensatt virkemiddelapparat. De drar nytte av ulike ordninger gjennom Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Patentstyret og Selskapet for industrivekst (SIVA). Stort sett er de fornøyde, men de gir ofte uttrykk for at prosessene er tungrodde, kriteriene vanskelige å forstå, og ordningene lite treffsikre. Det er viktig at Innovasjon Norge tar egen omstillingsmedisin. Det tipper jeg Traaseth sier noe om i sin innovasjonstale.

tirsdag 19. mai 2015

Fra utenlandsk invasjon til norsk innovasjon

Det har kommet en rekke utenlandske aktører inn i den norske byggenæringen de siste årene. Det verken er eller bør fremstilles utelukkende som et problem. 
Å bli verdensledende er ingen "hjemmeoppgave". På samme måte som norske virksomheter møter utfordringer i sitt hjemmemarked som bidrar til utvikling av nye løsninger, løser utenlandske bedrifter problemer i sine hjemmemarkeder. I sum utgjør en europeisk bransje et betydelig større økosystem for innovasjon enn hvert enkelt nasjonale marked. Finner en tysk aktør en løsning på et krevende problem knyttet til en brokonstruksjon, vil det ha stor verdi for norske oppdragsgivere, leverandører og sluttbrukere at kunnskapen raskt tilflyter oss. 


I fjor kom det en FAFO-rapport som viser at bygg- og anleggsnæringen i stadig større grad preges av useriøse aktører. Arbeidere uten ID-kort, ulovlig lave lønninger og svart arbeid, er det bildet som tegnes av det private markedet i næringen. Bygg- og anleggsnæringen er Norges største distriktsnæring og den nest største fastlandsnæringen. Den omfatter rundt 55.000 bedrifter med til sammen 220.000 ansatte, og hadde en omsetning i 2013 på 434 milliarder kroner, ifølge SSBs strukturstatistikk. Med en slik omfattende bransje, skal man ikke underslå at det er nok av utfordringer rundt seriøsitet og HMS.

Den utenlandske "invasjonen" av arbeidskraft har imidlertid også sine fordeler. Mange kompetente aktører og arbeidstakere finner veien til Norge og bringer med seg innovative løsninger.

I følge Byggenæringens landsforening (BNL) har andelen norske statsborgere i bransjen sunket fra 76 prosent i 2011 til 67 prosent i 2014. Polen dominerer med 12 prosent av totalt antall arbeidstakere, men også Sverige, Litauen (begge 5 prosent), Tyskland og Danmark (2 prosent) har over 7.500 arbeidstakere i den norske næringen.

Byggearbeid er i liten grad automatisert. Bildet som tegnes av næringen preges av at det går sakte, er arbeidsintensivt, ineffektivt, gir mange ulykker og medfører mye avfall og utslipp. Næringen assosieres dessverre med korrupsjon og høye kostnader - gjerne over budsjett. Det meste av det vi har rundt oss – enten det er klær, møbler, mobiltelefoner eller biler – har automatisk produksjon. Satt på spissen kan det synes som det eneste vi fortsatt bygger for hånd er bygninger.

Det finnes allerede flere eksempler på fundamentale teknologiske endringer i byggenæringen. Tidligere i år kunne Universitet i Sør-California vise frem en gigantisk 3D-printer som kan skrive ut et hus på under 24 timer. I stedet for blekk brukes betong, og når grunnarbeidet er ferdig kan bygningsarbeiderne bare sette inn dører og vinduer – og ønske velkommen.

Et annet eksempel er fullindustrialisert bygging av hus i Kina der det settes sammen moduler som blir fraktet på lasteskip til Europa hvor de raskt settes opp. Nå er ikke ferdighus noen ny idé her hjemme, og den norske næringen har lenge produsert trehus som monteres sammen på byggeplassen av prefabrikkerte enheter. Nå foregår dette imidlertid i langt større skala enn tidligere, i en global verdikjede og med langt mer avanserte teknologiske løsninger.

En lengre versjon av dette innlegget er publisert i Teknisk Ukeblad.

tirsdag 5. mai 2015

Vi vet det kommer, men forbereder oss for dårlig

Vi lever i en tid med banebrytende innovasjoner, noen kaller det "den tredje industrielle revolusjon". Det som driver revolusjonen er ny teknologi . Historien om Norges suksess med olje og gassutvinning i Nordsjøen er et kompetanse- og teknologieventyr, i stor grad fordi alle parter - myndighetene og utdannings- og forskningsmiljøene - rettet seg inn mot de oppgavene man visste ville komme. Mange av løsningene på utfordringer vårt samfunn nå møter - omstilling, klima, helse - ligger i bruk av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Vi vet det kommer, men forbereder oss for dårlig. Den varslede krisen i tilgang på IKT-kompetanse krever politiske grep.


For snart 250 år siden ble den industrielle revolusjon gjort mulig av arbeidseffektiviserende maskiner, og ble preget av en rekke banebrytende innovasjoner. I dag opplever vi på mange måter en lignende revolusjon der teknologi løfter oss flere steg fremover.

Nå kan du overvåke hjerterytmen, ta blodtrykk og sende resultatet fra mobilen (eller smartklokken) og få tilbakemelding på minutter. Mobilen er blitt et medisinsk verktøy, og den utvikles stadig med nye funksjoner. Med datamaskinen Watson tar IBM sikte på å diagnostisere kreft med stor treffsikkerhet og til en brøkdel av prisen for en vanlig undersøkelse. I slike tverrfaglige møter mellom IKT, medisin, biologi, kjemi og fysikk har nye løsninger flyttet grensene for hva teknologien kan brukes til. Og det skjer med stor kraft i hele verden. Det som var umulig i går er mulig i dag – og blir allemannseie i morgen.

I fjor bestilte Kommunal- og moderniseringsdepartementet en analyse for å undersøke behovet for avansert IKT-kompetanse fram mot 2030. Analysen, utført av Damvad og Samfunnsøkonomisk Analyse, avdekker en urovekkende underdekning på folk med solide teknologikunnskaper. I «beste» fall vil hver fjerde IKT-stilling stå ubesatt om 15 år. Det har lenge vært mangel på høyt kvalifisert IKT-personell i Norge. Utdanningskapasiteten må og kan økes.

Utfordringen med manglende kompetanse kan vi gjøre noe med raskt gjennom flere studieplasser innenfor IKT- og teknologifagene allerede fra neste semesterstart. Universitetet i Oslo kan øke utdanningskapasiteten med 25 prosent på bachelornivå og 50 prosent innen 2018 dersom vi starter nå. Fullt utbygget viser beregninger at denne økningen vil koste anslagvis 30 millioner kroner per år. Det er først og fremst vitenskapelige stillinger som må til for å styrke veiledningskapasiteten på de sentrale IKT-fagene hvor etterspørselen etter kandidater er særlig stor og forventes å være stor i årene som kommer.

Utfordringen er imidlertid større enn dette. En strategisk satsing kan ikke bare bestå av å dimensjonere antall studieplasser på kort sikt, men må også omfatte en styrking av digitale ferdigheter i hele utdanningsløpet, ikke minst i lærerutdanningen.

IKT er ikke bare er et sluttprodukt, men selve grunnlaget for omstilling i både offentlig sektor og mange norske bransjer, samt et utgangspunkt for nye næringer, også de vi ennå ikke vet om.

Forskningsprosjektet "Et kunnskapsbasert Norge” slår fast at IKT som næringsklynge ikke er sterk nok i Norge, og at mangel på kompetanse og talent er et hovedproblem. En satsing på IKT vil ikke bare løse utfordringen ved Norges fremtidige mangel på kompetent arbeidskraft, men også være et strategisk løft for et område som i stor grad vil understøtte våre allerede sterke næringer – og legge grunnlaget for nye.

Denne bloggen er basert på et innlegg i Dagsavisen av rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen og meg. Les mer på http://abelia.no/ikt/norges-sviktende-ikt-plattform-article3393-137.html