tirsdag 19. september 2017

Ny digital kabal

Organisering og styring av digitaliseringsarbeidet: Lær av våre naboland, ta litt fra Storbritannia og noe fra Obama og Trump.

Mandag har vi enten gitt statsminister Erna Solberg nytt mandat eller fått en ny regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. Begge ønsker å gi digitalisering høyere prioritet. Det er nødvendig. Digitalisering endrer næringsliv og offentlig sektor, utfordrer regelverk og stiller nye krav til kompetanse. Digitalisering er samtidig svaret på Norges hovedutfordringer i møte med en økonomi i endring: Norge har behov for nye vekstbedrifter som kan skape arbeidsplasser og gi skatte- og eksportinntekter. Og offentlig sektor må gjøre mer for mindre.

I valgkampen har Norges langsiktige utfordringer vært lite fremme. Det virker lenge siden oljeprisfallet og sentralbanksjef Øystein Olsens konstatering av at vi må stålsette oss for nye økonomiske tider – "winter is coming". Vi har hørt lite om Perspektivmeldingens budskap at stadig færre yrkesaktive må bære kostnadene for de stadig flere (og eldre) eldre.

En enkelt minister kan ikke utløse mulighetene digitalisering gir eller håndtere konsekvensene av endringene. Ingen kan alene sette agendaen for en offentlig sektor som sysselsetter én av tre yrkesaktive. Alle statsråder må ta sin del av ansvaret, men sektorinndelingen av det offentlige er et hinder. Gevinstene kommer ikke nødvendigvis der investeringene gjøres. Det er behov for styring og samordning på tvers.

Nylig kartla konsulentselskapet Struense & Co styring og koordinering av digitaliseringsansvaret i Norden på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. De nordiske landene ligger alle i verdenstoppen i digitalisering, men det varierer hvordan arbeidet er organisert.

Danmark, Sverige og Finland har alle plassert ansvaret for digitalisering i Finansdepartementet. Å knytte investeringer til gevinster, se inntekter og utgifter i sammenheng, gir mening. Det er vanskelig å drive endringsarbeid om andre styrer både pisken og gulrøttene.

Av Sverige kan vi også lære hvordan et økosystem for innovasjon, nyskaping og vekstbedrifter kan se ut. Den svenske nærings- og innovasjonsminister Mikael Damberg har, i tillegg til å etablere en rekke bredt sammensatte digitaliseringsråd, gjennomført en reform av det statlige risikokapitalsystemet og gått i spissen for ordninger der nye produkter og tjenester kan utprøves i samarbeid mellom offentlige aktører.

Av Danmark kan vi lære mye om hvordan reformer gjennomføres. I tillegg bør vi kopiere deres idé om en tech-ambassadør i utenrikstjenesten som skal pleie landets forbindelser med verdens største teknologiselskaper. Formålet er å være i forkant av den teknologiske utviklingen og gjøre Danmark attraktivt for investeringer.

Av Storbritannia kan lære hvordan nyetablerte bedrifter kan gis fart gjennom et katapultprogram som er etablert med utgangspunkt i teknologiområder landet mener vil få stor betydning. Britene har også løftet tjenestedesign. I sum har de lagt et godt grunnlag for å koble anvendt forskning, teknologi, næringsliv og brukerbehov.

Av USA kan vi lære å ha teknologer tett på politiske beslutningstakere. På sin første dag som president etablerte Barack Obama rollen som Chief Technology Officer i Det Hvite Hus. I mai etablerte Donald Trump America Technology Council med representanter for tech-næringslivet som medlemmer. Lederne i selskaper som Apple, Microsoft og Google ble invitert inn for å diskutere hvordan offentlige IT-systemer kan forbedres.

I likhet med Det Hvite Hus har Statsministerens kontor (SMK) tung fagkompetanse på økonomi og internasjonale forhold, men mangler teknologene. En ny eller gjenvalgt norsk statsminister bør både sikre seg slik kompetanse og etablere en arena der ledere i teknologibedrifter og politiske beslutningstakere snakker sammen.

Organisering er ikke svaret på hvordan Norge skal gripe mulighetene og adressere utfordringene med digitalisering. Det avgjørende er politisk vilje og hvordan beslutninger fattes, forankres og gjennomføres. Men når det uansett skal legges en ny kabal, er oppfordringen til statsministeren: 
Tenk digitalt.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen mandag 18. september 2017.

Grønn hukommelse

Norge må kjempe hardere for flere store datasentre.

Med økt digitalisering kommer et massivt behov for store datasentre hvor både private og offentlige aktører kan lagre sine data. Global etterspørsel etter datasenterkapasitet er forventet å øke med over 40 prosent hvert år, og en kartlegging i 2015 antydet at det i perioden frem til 2020 ville bli etablert opptil 200 nye store datasentre i Europa.

Tre fortrinn

Abelia er opptatt av å utvikle en norsk datasenterindustri og at globale selskaper som har lagringsbehov skal velge Norge. Det er særlig tre punkter som gjør Norge attraktivt for utenlandske aktører som ønsker å lagre data trygt: Konkurransedyktige strømpriser, politisk stabilitet og sikkerhet, og god tilgang på høyteknologisk kompetanse.

Sammen med Energi Norge og Norsk Industri har Abelia tatt til orde for at Stortinget bør vedta en lav sats på elavgift for datasentre - i likhet med annen kraftkrevende industri. I begynnelsen av 2016 fikk vi gjennomslag for dette i Stortinget. Når vi i utgangspunktet har et relativt kjølig klima er det også enklere å holde temperaturen nede i de kraftkrevende datasentrene.

Norge er et politisk stabilt land med god samfunnssikkerhet. Det blir stadig viktigere når mediebildet preges av politiske omveltninger og terror.

Kort vei fra internasjonalt sterke IT- og forskningsmiljøer til grønne datasentre vil også kunne være utslagsgivende for en bransje som må holde seg oppdatert på den teknologiske forskningsfronten.

Tre gevinster

Tilrettelegging for grønne datasentre i Norge er god politikk på tre områder.

Det er god næringspolitikk fordi det bringer med seg nye kunnskapsintensive arbeidsplasser som Norge er avhengige av når vår økonomi ikke lenger kan basere seg på én dominerende råvaresektor (olje og gass) som vekstmotor. I tillegg til arbeidsplassene vil grønne datasentre også gi en rekke økonomiske ringvirkninger, enten gjennom leveranser til sentrene eller ved oppsving i IT-nyetableringer som kan gi betydelige skatte- og eksportinntekter for Norge.

Det er god klimapolitikk fordi datasentre er en svært kraftintensiv industri. I vannkraftlandet Norge vil næringen bli tilnærmet utslippsfri, mens etablering i områder som baserer seg på fossil kraftproduksjon vil gi langt større utslipp. Ved siden av den direkte miljøgevinsten, vil det åpne for innovative løsninger for gjenbruk av for eksempel spillvarme for datasentre, og dette er teknologi som i seg selv kan bli en eksportvare til andre land med datasentre.

Det er også god sikkerhetspolitikk fordi grønne datasentre både vil kreve og generere kompetanse på IT-sikkerhet. Norge kan utnytte den tilliten vi nyter internasjonalt i konkurransen om å huse de store IT-gigantene, og samtidig etablere en sikkerhetskultur som også vil komme nasjonale aktører til gode. Det vil også mange andre grener av den norske IT-næringen nyte godt av.

Tre tiltak

Til tross for at Norge nærmest er ideelt for grønne datasentre, velger de store selskapene fortsatt våre naboland. Sist ut var Amazon som i april bestemte seg for å legge et stort datasenter til Sverige, hvor Facebook allerede har etablert seg i Luleå. Vi må derfor gjøre mer for å bli valgt.

For det første trenger vi mer forutsigbarhet i regulering og beskatning av datasentre. Eiendomsskatten på slike anlegg avhenger av politiske beslutninger som kan endres av et kommunestyre ved simpelt flertall. Denne uforutsigbarheten skremmer vekk dem som ellers kunne ønske å satse i Norge.

For det andre trenger vi et mer oversiktlig landskap for utbygging av fiberkabler. På folkemunne har IT-bransjen lenge omtalt Norge som et sted med over 400 graveforskrifter – én for hver kommune. I tillegg kommer diskusjoner om utenlandsfiber som kan skape usikkerhet, selv om regjeringen nylig varslet at de vil bevilge 140 millioner til fibersatsing.

For det tredje må Norge kunne tilby både lave kostnader og merverdi. Når vi har gjort Norge attraktivt gjennom lave energikostnader og forutsigbar regulering og beskatning, må vi synliggjøre og videreutvikle Norge som en kunnskaps- og klimanasjon. Når vi kan skilte med IT-sikkerhet, miljøteknologi og internasjonal tillit blir vi attraktive for både lommebok og samvittighet hos dem som har data de ønsker å lagre.

Dette innlegget sto på trykk i Computerworld fredag 15. september 2017.

mandag 22. mai 2017

Treffsikre tiltak for nye arbeidsplasser

Skatteendringene til regjeringen er et lite skritt mot et vekstfremmende skattesystem. Samtidig er det sjumilssteg for norsk innovasjonspolitikk.

Rapporten som Ny Analyse utarbeidet på oppdrag fra NVCA, Fin og Abelia.
Abelia har i flere år etterlyst endringer i skattesystemet, senest ved vår felles rapport med NVCA og Foreningen for Innovasjonsselskaper i Norge, for at Norge skal få flere vekstbedrifter med eksportpotensial. Abelias Omstillingsbarometer 2016 viser at Norge har gode oppstartsmuligheter, men at motivasjonen for entreprenørskap er lav. Deler av skylden kan legges på et skattesystem som favoriserer passive investeringer i eiendom fremfor investeringer i oppstartsselskaper.

Regjeringen skal ha honnør for å åpne døren på gløtt for et mer vekstfremmende skattesystem i revidert nasjonalbudsjett. Her innførte de en fradragsordning for investering i norske selskaper, samtidig som de varslet utsatt skatt på opsjoner.

Fradragsordningen gir personlige skatteytere fradrag på inntil en halv million kroner for investeringer i kvalifiserte aksjeselskaper. Mer enn 40 prosent av norske selskaper skal kunne nyte godt av de nye reglene. Dermed vil investering i flere arbeidsplasser bli langt mer attraktivt for de som ellers ville investert penger i eiendom.

Utsatt skatt på aksjeopsjoner betyr i praksis at beskatning av opsjoner skjer når aksjene selges, og ikke når de tildeles, slik det er i dag. Gründerbedrifter med vekstambisjoner må tiltrekke seg de beste hodene, men kan ikke lokke med trygge jobber og høye lønninger. Med aksjeopsjoner kan gründerbedriften tilby en del av kaka om bedriften blir en suksess.

Utfordringen med dagens skattesystem er at det ikke tar høyde for at dette er som et lodd med usikker gevinst. Man blir nemlig skattlagt for disse aksjeopsjonene lenge før gevinsten kommer – hvis den i det hele tatt kommer. Den nye ordningen betyr at beskatningen først skjer når man selger aksjen. Det gjør opsjoner langt mer lukrativt som belønning i nye lovende selskaper.

Det er bred politisk enighet i Norge om at vi må utvikle nye norske vekstnæringer, slik at vi ikke er ensidig avhengig én dominerende råvaresektor som vekstmotor. Problemet er ikke gode ideer – Norge har fremragende kunnskapsmiljøer, og Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning legger vekt på at vi skal satse på strategisk viktige områder for Norge.

Problemet er først og fremst at vi sliter med å omsette nyskaping til vekstbedrifter. Etter å ha økt den norske forskningsinnsatsen, må vi nå sikre at kunnskapen munner ut i kommersiell virksomhet. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser et oppsving i norsk innovasjon de siste årene, men det hjelper lite hvis oppstartsbedriftene som forvalter innovasjonen går overende på grunn av mangel på kapital og kloke hoder.

Med regjeringens to endringer i skattesystemet sikrer vi kapitaltilførsel til selskaper i en oppstartsfase, og vi gir vekstselskaper en mulighet for å tiltrekke og beholde de beste hodene ved at opsjoner og medeierskap blir en reell mulighet. Dette er viktig for Norges fremtidige konkurransekraft.

En satsing på økosystemet rundt nye norske vekstnæringer vil også tiltrekke seg internasjonal kompetanse som Norge trenger. Den nyvalgte franske presidenten Emmanuel Macron sendte nylig ut en videohilsen for å lokke til seg amerikanske klimaforskere fordi "Frankrike liker innovasjon, vi liker innovative mennesker". Det bør ikke være noe som hindrer Erna Solberg fra å si det samme.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen mandag 22 mai 2017.

tirsdag 11. april 2017

Statsministerbesøk i Kina: Stor interesse for norsk kunnskap og teknologi

I forrige uke besøkte en norsk statsminister Kina for første gang på over ti år, og med på reisen var den største norske næringslivsdelegasjonen noensinne.

Omtrent 300 norske næringslivsfolk var med til Beijing og Shanghai, og på de ulike arrangementene deltok mer enn 1.000 kinesiske. Det var stort - i dobbel forstand - da Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth ønsket velkommen til "Norway China Business Summit 2017" og ga ordet til statsminister Erna Solberg.


At norske bedrifter ser muligheter i Kina, er ikke overraskende. Det handler blant annet om det enorme markedet, evne til rask kommersialisering og langsiktige investeringer i forskning, utvikling og innovasjon. Litt mer overraskende - og gledelig - er den store interessen kinesiske bedrifter, myndigheter og organisasjoner viste. At Kina vender blikket mot et land med en tredel av Beijings innbyggertall, handler om at Kina har utfordringer og ser muligheter på områder der Norge har relevant kunnskap og teknologi: Innen helse, design og kreative næringer, utvikling av smarte byer, klimaløsninger og fornybar energi, sjømat, maritime næringer og reiseliv.

Viktige gjennombrudd og nye avtaler

Fra mitt ståsted, er det vanskelig å se at besøket kunne vært mer vellykket: Stats-, utenriks- og næringsministeren åpnet dører og fulgte opp diskusjonene om en frihandelsavtale. Vi som deltok ble møtt med stor interesse og nysgjerrighet. Alt var perfekt tilrettelagt av Innovasjon Norge.

Programmet var omfattende, temaene velvalgte og Abelias medlemsbedrifter godt representerte:
DNV GL, Kongsberg Gruppen og Handelshøyskolen BI var blant de 13 selskapene som undertegnet nye avtaler i Beijing som del av det offisielle programmet:
  • DNV GL undertegnet en strategisk samarbeidsavtale med et av verdens største verft CSIC (China Shipbuilding Industry Cooperation) om skipsbygging, vindkraft og strategisk forskning og utvikling. 
  • Handelshøyskolen BI etablerte utdanningssamarbeid med Tsinghua University i Beijing, et av Kinas fremste universiteter som ligger høyt på internasjonale rangeringer. BI har allerede et omfattende samarbeid med Fudan-universitetet i Shanghai og har utdannet over 2.000 kinesiske næringslivsledere. 
  • Kongsberg Gruppen signerte en kontrakt innen satellitt-tjenester med en kinesisk aktør som vil  videreselge data nedlastet fra satellitter til værmeldingstjenester i Kina.  
Statsminister Erna Solberg og
BI-rektor Inge Jan Henjesand.
Samlet har de 13 inngåtte avtalene en verdi på kanskje 20 milliarder, men de representerer bare en del av den store bredden i den norske delegasjonen. Sammen greide storbedrifter og nyetablerte gründerselskaper, representanter fra etablerte og nye næringer, investorer, utenrikstjenesten, virkemiddelapparat og organisasjonsliv å vise at Norge har mye å tilby.

Flere av de kinesiske bidragsyterne omtalte Norge som "teknologinasjon". Og det er vi, særlig innen offshore, men også ellers. Erna Solberg viste i sine innlegg til potensialet for eksempel innen teknologisamarbeid og helse. Maritime næringer, reiseliv og sjømat ble også løftet frem. Og statsministeren åpnet et av sine innlegg med å erklærte at hun var "happy as a salmon".

CEC + NHO = sant
Kristin Skogen Lund (NHO) møter Zhu Hongren (CEC)

NHO har gjennom mange år hatt samarbeid med arbeidsgiverorganisasjonen China Enterprise Confederation (CEC). Samarbeidet har vært tett også i perioden vi nå har lagt bak oss. Dagen før det offisielle programmet startet, hadde jeg gleden av å delta i Kristin Skogen Lunds møte med CEC-sjef Zhu Hongren. Meldingen hans var klar: CEC er glade for det gode samarbeidet og ønsker å styrke forbindelsene med NHO. Det er gode nyheter for medlemsbedriftene.

Verdens største digitale markedsplass

I samarbeid med CEC, arrangerte vi 7. april et næringslivsseminar om den digitale markedsplassen. Spørsmålet vi stilte var hvordan digitalisering kan utvikle næringsliv, skape arbeidsplasser og bidra til bedre samfunn.

Telenors Sigve Brekke
Telenors konsernsjef Sigve Brekke innledet om "Unlocking the Value of Digital for Social Good". Alibabas Hao Jianbin, CEO i DNV GL Software Are Føllesdal Tjønn og Arthur Zhang, President i Huawei Technologies Norway var også blant bidragsyterne.

En digital middelklasse og verdens største netthandel har lagt grunnlag for rask kommersialisering av innovative produkter. Alibabas Hao Jianbin viste til undersøkelser som viser at kinesiske forbrukere sjekker mobiltelefonene sine hvert 7. minutt. Akkurat på dette området, kan kanskje norske tall være sammenlignbare, dimensjonene er ellers overveldende.

Kinas strategi for innovasjon og digitalisering begynner med kompetanse. Universitetene skaper relevans med tette koblinger til næringslivet og flere programmer der studentene kan jobbe og næringslivsaktører forelese. Samtidig publiserer kinesiske akademikere nå nest mest i verden, bare slått av USA. På et område som kunstig intelligens er de allerede i tet, og ifølge OECD vil Kina innen 2019 overgå USA i investeringer i forskning og utvikling.
Med Pål Næss, Chris Rynning
(Staur Asset Management/nHack)
og Dan Bjørke (BI). 

Helse- og velferdsteknologi som norsk-kinesisk mulighetsområde

Oslo Medtechs leder Katrine Myhre ledet seminarer i Beijing og Shanghai om samarbeid og muligheter i helse. Viseminister Cui Li Kinas helse- og familieplanleggingskommisjon åpnet seminaret i Beijing, der Kreftforeningens Anne Lise Ryel og statssekretær Lisbeth Norman (H) var blant hovedinnlederne. Erik Fosse fra UiO, Stephen McAdam fra DNV GL og Lars Christian Dale fra Dignio bidro også. Myhre oppsummerte slik: "I likhet med i Norge er helse et offentlig ansvarsområde i Kina. Vi er i tet når det gjelder teknologi og kvalitet, det gjør oss attraktive for kineserne."

Christine Spiten i BlueEye Robotics
presenterer undervannsdronen.
Nytt akseleratorprogram for gründere som vil satse i Kina

Innovasjon Norge, med gründersjef Pål Næss i spissen, lanserte et nytt akseleratorprogram, nHack, som skal gi hjelp til norske gründere som vil satse i Kina som del av programmet i Kina.

I tillegg arrangerte de to møteplasser med debatter om hvordan samspill kan fremme entreprenørskap og der en rekke norske gründere presenterte. Blant dem var Erik Dyrkoren og Christine Spiten i BlueEye Robotics - med sin undervannsdrone - og Kim Hamli fra Induct Software, som presenterte selskapets plattform for innovasjonsdeling. Stein Eggan i NTNU TTO snakket om kommersialisering av forskning, og Haakon Skar fra NTNU Accel  om akseleratorenes rolle.

Jack Ma om import av laks og holdninger

Et av mine personlige høydepunkter i programmet, var å lytte til Alibaba-grunnlegger Jack Ma som talte i plenum i Beijing. I tillegg til å hylle norske kvinner i ledelse (statsministeren, næringsministeren, Innvasjon Norge-sjefen, NHOs, LOs og Virkes ledere talte), mente han Kina har mye å lære av Norge: "Chinese people should not only import salmon, but more of the attitude Norwegians have towards nature and production".
Jack Ma på Norway
China Business Summit

Jack Ma, som i dag er en av Kinas mest kjente personer, har en interessant personlig historie (les mer her). Under Kulturevolusjonen ble familien forfulgt, og han forteller selv om alle tilbakeslagene og nederlagene han opplevde som ung. Blant annet var han en eneste av 24 søkere til en jobb i hurtigmatkjeden KFC som ikke ble ansatt, og han søkte 10 ganger på Harvard uten å nå opp. Selskapet han leder har siden 1999 vokst til å bli en gigant med over 430 millioner kunder i hele verden og produkter fra en rekke kategorier, blant annet merkevarer fra norske Orkla. 

Veien herfra: Bygge tillit, lytte og lære

Konfrontert med norske mediers spørsmål om menneskerettigheter, påpekte statsminister Erna Solberg at det er sentralt, også for å ta opp vanskelige spørsmål, ha etablert dialog og tillit.

BI-rektor Inge Jan Henjesand sa det slik til NTB: "Du må bruke tid på å snakke med folk, bli kjent og skape den tilliten som skal til for å klare å utvikle det man skal utvikle". Professor Ragnhild Silkoset, leder for etter- og videreutdanning ved BI (også den som foregår i Kina), ga følgende råd: "Vær ydmyk". Og fikk støtte av Erna Solberg.

At vi er ulike, men har felles interesser på sentrale områder må være utgangspunktet for et tettere næringslivssamarbeid. Et bedre forhold gir mulighet for utvikling av norsk næringsliv og arbeidsplasser i Norge. 
Norske forskningsinstitutter, teknologi - og energibedrifter kan bidra med løsninger på Kinas store klimautfordringer. Den kinesiske eldrebølgen setter vår egen i perspektiv.

Med utgangspunkt i vår evne til å lytte til behovene kineserne har, kan vi utvikle Norge som leverandør av teknologi, innen for eksempel klima og helse, som Kina (og resten av verden) trenger. Som kjent bor folk flest i nettopp Kina. 





mandag 3. april 2017

Smart industripolitikk?

Ny teknologi endrer ikke bare på klassisk produksjon, men kaster også om på hele verdikjeder og visker ut skillet mellom produkter og tjenester. Det må industripolitikken ha som utgangspunkt. 


Fredag 31. mars ble Industrimeldingen godkjent i statsråd. Både statsminister Erna Solberg og næringsminister Monica Mæland har pekt på digitalisering som den store muligheten for norsk industri de neste tiårene. Industripolitikken må ha flere ambisjoner samtidig: Bruke ny teknologi for å gjøre eksisterende næringsliv grønnere og smartere, legge grunnlag for nytt digitalt næringsliv, og utvikle løsninger i krysningspunktet mellom disse.

Skillet mellom produkter og tjenester er i bevegelse. Selv om musikken er den samme, er en CD et produkt, mens nedlasting av musikk er en tjeneste. Også innen tradisjonell industri, skjer det samme. Kongsberg Gruppen gir mange assosiasjoner til fremragende høyteknologiske og fysiske produkter. Likevel er 70 prosent av selskapets leveranser til markedet programvare. Kongsberg Digital-sjef Hege Skryseth har sannsynligvis helt rett når hun tror at en stor del av fremtidens norske industriproduksjon vil være kodelinjer som sendes til kundens egen 3D-printer.

Industrien blir mer kunnskapsintensiv, det blir også andre næringer. Abelia har sammen med en rekke andre organisasjoner tatt til orde for en Digital21-prosess, med mål om en samlet tilnærming til kunnskapsbehov, tiltak og prioriteringer. Vi gleder oss over at regjeringen i Industrimeldingen varsler en slik prosess.

Mulighetene for lokal produksjon er en viktig del av det som ofte omtales som "Industri 4.0." Tyske erfaringer viser at det er mulig å hente arbeidsplasser "hjem". For et lite land som Norge er det ikke forlokkende at selve produksjonen kan skje der kunden er. Vi må selvsagt være opptatt av industriarbeidsplasser også i Norge, men våre industrier må produsere for eksport, ikke for et stort hjemmemarked.

Norsk industri må ha produkter og tjenester som er attraktive for utenlandske kunder. De må konkurrere på pris og kvalitet i et globalt marked. I industriklyngen på Raufoss har de vist at dette er mulig. Bedriftene i klyngen har hatt en produktivitetsvekst på 46 prosent, mot 19 prosent i annen landbasert industri, og eksportandelen er 85 prosent. Nøkkelen ligger i teknologi og investeringer i FoU, som på ti år er tyvedoblet.

Det er ingenting i veien med regjeringens ambisjoner. Satsing på nye teknologiske katapultsentre og støtte til digitale delingsmodeller som det legges opp til, gjennom blant annet Digital Norway – Toppindustrisenteret AS, er positivt. Industrimeldingen er imidlertid staten på en fundamental endring for all norsk industri – både den vi har hatt de siste i 100 år, og den som forhåpentligvis skal dominere det norske samfunnet de neste 100. Det er all grunn til å tro at den den ikke tar tilstrekkelig høyde for den teknologiske omveltningen vi står midt oppe i og undervurderer viktigheten av investeringer i kunnskap og teknologi.

Dagen etter industrimeldingen la regjeringen frem perspektivmeldingen. Der sies det tydelig at Norge trenger økt sysselsetting i privat sektor, flere eksportinntekter og mange nye kunnskapsarbeidsplasser. Selv om det har gått sport i å finne hvilken ny næring som skal være "den nye oljen", er det et komplisert bildet disse to stortingsmeldingene skal adressere. Det er ikke noen få, men kanskje flere hundre ulike næringer som skal erstatte olje- og gassnæringen på lang sikt. Noen av dem har vi ennå ikke hørt om. Det må en industrimelding ta høyde for.

Derfor kan det være en nyttig øvelse å jobbe litt med hva vi legger i begrepet "industri". Er det fortsatt fysiske produkter som blir stadig grønnere og mer digitale? Tar vi inn over oss at industrien allerede har det ene beinet i tjenester? Mange av fremtidens industriarbeidere vil ha fagutdanning, men andre vil være tjenestedesignere, jobbe i laboratorium, fjernstyre flåter med roboter eller utvikle algoritmer – og kanskje aldri se en fabrikkpipe.

En redigert versjon av dette innlegget ble publisert i Finansavisen 3. april 2017.