søndag 12. februar 2017

En ABC i disruptive økosystemer. Les "Creating Disruptive Ecosystems" av Wåge og Crawford.

Bilderesultat for creating disruptive ecosystemsNylig kom jeg over noe så sjeldent som en lettlest fagbok om disruptive økosystemer - krydret med "norske" eksempler og skrevet av noen som faktisk har peiling: Dagfinn Wåge og Gunnar Crawford. Den anbefales for alle som famler med begrepene i innovasjons- og næringsutviklingslandskapet. Og det gjør vi vel egentlig alle?

Wåge og Crawford har dagjobber (boken er skrevet på deres fritid) i Lyse-konsernet  "strømselskapet" i Rogaland som på begynnelsen av 2000-tallet tok noen veldige modige beslutninger. I 2006 ble Altibox etablert, og Lyse begynte å tenke smarthus lenge for "alle andre". I dag har Lyse tre forretningsområder: energi, telekommunikasjon og infrastruktur. Og de er aktive i internasjonale forskningsprosjekter og har en egen samleside for pågående innovasjonsprosjekter: http://demolyse.no/. Det er en virkelig styrke for boken at forfatterne trekker veksler på egne erfaringer og eksempler.

"Internet killed the video store"

Bokens oppsummerende "summary"-kapitler er knivskarpe. Gjennomgående retter forfatterne blikket mot utfordringene alle norske bedrifter og næringer står ovenfor (om de vet det eller ikke) - og tvinger frem nye tanker om hvordan vi kan løse dem.

Endring er ikke noe nytt. Men det går raskere. Digitalisering endrer alle bransjer, alle bedrifter, måten vi utøver ledelse på, våre privatliv og våre forventninger som kunder, brukere og innbyggere. Globalisering gjør at verden blir mindre. De fysiske avstandene er konstante, men veien til en ny kunde er kortere. Digitale forretningsmodeller er viktig og vanskelig. Omtrent daglig opplever etablerte bedrifter og hele bransjer å knekkes av disruptive utfordrere. Der hvor mange opplever panikk, ligger det også muligheter (for norsk næringsliv). Wåge og Crawford påpeker at de store globale internettselskapene har omtrent samme forretningsmodell – og stiller kjernespørsmålet: Hva skal til for å skape et slikt "disruptivt økosystem"?

Walking the talk

Forfatterne har for øvrig vært opptatt av å "walk the talk". De har brukt alle tilgjengelige digitale verktøy (og "disruptert" forlagsbransjen) og boken er utgitt på eget forlag: Disrupt SA.

Boken er en liten (161 siders) skatt – jeg har tatt meg selv i å nikke anerkjennende "ja, akkurat sånn er det" og i å tenke "hjelpe meg, vil ikke dette kaste om på hele næringslivet. Det er blitt en bok norsk næringsliv trenger. Les den.

torsdag 26. januar 2017

Hvilke muligheter ligger i verdens største problemer?

Det er spørsmålet DNV GL, danske Sustania og FN Global Compact stiller med Global Opportunity Report. Tirsdag 24. januar lanserte de utgaven for 2017, nummer tre i rekken.


Rapportens hovedkonklusjon lyder: "Disruptiv teknologi og digital infrastruktur kan løse noen av de viktigste risikoutfordringene verden står overfor og samtidig skape positive endringer for industri og næringsliv". Videre peker rapporten på fire hovedpunkter:
  • Smart vannteknologi oppfattes som den største markedsmuligheten.
  • Å sørge for e-læring til konfliktrammede områder er den nest største muligheten, som også gir næringslivet anledning til å bidra til å spre kunnskap og skape fredeligere samfunn.
  • Stigende tillit til at digital teknologi, som blant annet blockchain og kunstig intelligens, kan hjelpe til å bekjempe global risiko, som cyberkriminalitet og økende ulikhet.
  • Lederne er enig om at økende ulikhet er den største risikoen.
Rapporten peker på 15 områder, rangert etter attraktivitet, som utgjør en risiko - og dermed også en mulighet. For som DNV GLs konsernsjef Remi Eriksen sa under lanseringen av rapporten: Risiko genererer innovasjon. Innovasjon skaper muligheter.

Digitalisering gjennomsyrer de fleste av mulighetsområdene rapporten trekker frem. For Abelia vekker spesielt områdene knyttet til digitalisering ekstra stor interesse. For fremtidens verdiskaping ligger i skjæringsfeltet hvor eksisterende markeder møter ny teknologi.

Et av våre beste eksempler på nettopp dette, er norsk læringsteknologi. Statssekretær i Utenriksdepartementet, Laila Bokhari, holdt et innlegg under lanseringen hvor hun pekte på norsk læringsteknologibransje som et eksempel til etterfølgelse. Visste du at norsk "edtech" har over 40 millioner brukere verden over? Tenk hva implementering av slik teknologi kan gjøre for å løfte flere ut av fattigdom. Det er (enda) et spark bak til norske myndigheter så vel som norsk næringsliv om å evne å utnytte mulighetene digitalisering gir.

Hva venter vi på?

Kofi Annan sa allerede til World Economic Forum i 1999 at vi hadde undervurdert globalisering. Han mente verdenssamfunnet ikke hadde klart å ta på alvor de utfordringene globaliseringen skaper for både befolkningen og styresmaktene verden over. Nå i 2017 tror jeg vi må innrømme at vi også har undervurdert digitaliseringen, men på en positiv måte. Global Opportunity Report slår det fast og jeg kunne ikke vært mer enig: Digitalisering representerer løsningen på de aller største globale og lokale utfordringene verden står overfor i dag. Det er bare å brette opp ermene.

Skal vi lykkes med å bruke digitalisering til å "redde verden", må vi fremme entreprenørskap og investere raskt, tungt og smart i teknologisk kompetanse. Jeg skrev om den kritiske kompetansemangelen allerede i 2014. Det har skjedd noe, men dessverre for lite 2017. Når jeg skriver at vi må investere smart, så mener jeg at vi ikke må tro det holder å utdanne 100 flere programmerere per år. Vi må styrke breddekompetansen: Lærere og sykepleiere må også kunne sin teknologi, vi trenger gode insentiver og opplegg for å etter- og videreutdanne, og vi trenger en tidlig start der koding er obligatorisk fag i grunnskolen. Først da vil vi kunne bruke norsk digitalisering til å skape muligheter ved å løse verdens største problemer.





mandag 12. desember 2016

Varsku fra SSB: Nå utgjør offentlig sektor 50,1 % av økonomien.

Nå er staten større enn alt annet til sammen. Torsdag 8. desember la SSB frem nye tall som viser at offentlige utgifter nå utgjør mer enn halvparten av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er resultat av myndighetene har gitt gass både i oppover- og nedoverbakke. Uansett om norsk økonomi har gått godt eller dårlig, har konklusjonen vært den samme: Å bruke flere offentlige kroner. Det er ikke bærekraftig – og alle vet det. 


"Nå lever vi altså offisielt i et samfunn, der offentlig sektor, som andel av Norges verdiskaping, er større enn privat sektor" skrev Civitas Mats Kirkebirkeland i Dagbladet 9. desember. Økonomiens oljeavhengighet er erstattet med en større avhengighet av offentlig sektor, påpeker han. 

Vi har et vekstproblem. De samlede utgiftene i offentlig forvaltning det siste året er beregnet til 1.550 milliarder kroner. Det er 50,1 prosent av BNP i samme periode. De siste årene har offentlige utgifter økt, mens BNP har falt. Offensive tiltak for å adressere dette burde vært hovedtema i Stortingets budsjettdebatt. Men slik ble det ikke. Stortinget drøftet i all hovedsak enkeltposter. Budsjettets samlede utgiftsside var heldigvis tema. Men hvor var bekymringen for fremtidens inntektsside?

At offentlig sektor krysser 50-prosentgrensen på en borgerlig regjerings vakt, er tankevekkende. Det ingen ønsket utvikling. Regjeringens forslag til ostehøvelkutt på 0,5 % i offentlig sektors utgifter er et uttrykk for en ambisjon om noe helt annet. Stortinget økte kuttet til 0,8 %. Det kan ha effekt, men er sannsynligvis både for stort og for lite. Så stort at det skaper smerte, men for lite til å fungere som incentiv til reell omlegging av offentlig kjernevirksomhet. At offentlige virksomheter utsetter noen ansettelser eller gir de ansatte beskjed om å løpe litt fortere, er ikke den omstillingen vi har behov for.

Vår evne til å ta i bruk og utvikle teknologi var avgjørende for oljeeventyret. Nå er digitalisering medisinen. Gartner-instituttet har foretatt en trendanalyse for 2017. De peker på behovet for å lære av de beste i klassen. Norsk offentlig sektor har noen som er "best i klassen": Lånekassen, Skatteetaten og Statens innkrevingssentral. Fellesnevneren er ledere som har brukt IKT til å legge om arbeidsmetoder og styrke brukerkontakten. I Lånekassen har man også redusert behandlingstid og kostnader samtidig som servicen har økt. De toppet innbyggerundersøkelsen i 2015, slik de også gjorde i 2013 og 2010. Og selv om virksomhetene også har noe annet og påfallende felles - de henter penger inn til staten – er omstillingsmetodene deres overførbare til andre tjenesteytende offentlige virksomheter.

Tidligere sjef i Software Innovation Torstein Harildstad har et tankevekkende innlegg på trykk i siste utgave av "Stat og styring". Han peker på en rekke årsaker til at Norge sakker akterut på offentlig digitalisering. Et av temaene er at det offentlige selv utvikler løsninger som allerede finnes i markedet. Det er dyrt, øker risikoen for innlåsing i særnorske spesialløsninger og svekker mulighetene for å trekke inn erfaringer fra andre miljøer. Ingen sykehus utvikler sine egne medisiner. Men programvare og digitale løsninger – det utvikler det offentlige selv.

En av reseptene for å øke Norges fremtidige inntekter og redusere utgiftene, er å slippe til kunnskaps- og teknologibedriftene framfor å bygge opp egne store fagmiljøer. Det vil gi bedre ressursutnyttelse og det flytter oppgaver ut til virksomheter som også kan ha andre kunder – også i utlandet, med det potensialet for eksport- og skatteinntekter som ligger der.

SSBs tall er et varsku. Måtte det bli hørt.

Dette innlegget sto på trykk i Finansavisen 12. desember 2016.

søndag 11. desember 2016

Ingen kapital i tidlig fase, ingen nye vekstbedrifter

Kombinasjonen av et skattesystem som favoriserer investeringer til eiendom, få private storinvestorer (vi har ingen Wallenberg-familie i Norge) og en stat kun bruker småpenger på investeringer i neste generasjons næringsliv gir Norge "jumboplass" i tilgang på tidlig-fase-kapital. Det bør vi gjøre noe med. I en situasjon der etablerte næringer sliter, er det vanskelig å se hva som kan være viktigere enn å investere i det som kan bidra til fremtidens vekstbedrifter eller arbeidsplasser.

Med Gunnar Gundersen, Frode Eilertsen og Fredrik Solvang.
Onsdag 7. desember var jeg gjest i debatt hos Dagsnytt18 om Investinors mandat og regjeringens foreslåtte kutt i bevilgningene. Høyres næringspolitiske talsperson Gunnar Gundersen og gründer Frode Eilertsen var også invitert til å svare på Fredrik Solvangs spørsmål.

Allerede dagen etter, torsdag 8. desember, kom nyheten om at en samlet Stortingets næringskomite vendte tommelen ned for regjeringens ønske om å tilbakeføre 1,25 milliarder fra Investinor. Det var en klok reversering av et lite gjennomtenkt forslag. Forhåpentligvis signalliserer det også en mer offensiv holdning fremover. Nå skal tilgang på venturekapital "utredes". Om denne nye utredningen skal få betydening for norske gründer- og vekstbedrifter, må den gjennomføres i åpenhet, trekke inn relevante fagpersoner og -miljøer, og gå løs på en større oppgave enn Investinor alene: Det "bobler" i norske gründermiljøer og det haster med å få på plass en helhetlig finansieringskjede i Norge.

Unge bedrifter er viktige for jobbskaping. Men det er et lite knippe med unge selskaper som er spesielt viktige jobbskapere. En OECD-analyse estimerte at mellom 2001 og 2010 sto seks-sju prosent av oppstartsbedriftene i Norge for nær halvparten av all jobbvekst skapt av alle unge bedrifter.

I motsetning til bredden av oppstartede «levebrødsbedrifter», som ofte går med overskudd etter kort tid, men har begrensede ambisjoner for vekst, må innovative vekstbedrifter oftest gjennom en lengre utviklingsperiode, før de får på plass globalt skalerbare produkter eller tjenester. I den perioden er investeringskapital avgjørende.

Investinor er et statlig eid investeringsselskap og et viktig ledd i utviklingen av nye, norske vekstbedrifter. Denne saken handler ikke om hvorvidt staten skal plukke vinnere eller graden av statlig eierskap i norsk økonomi, fordi målet med Investinor er ikke at staten skal eie, men tilby vekstkapital i en sårbar fase og så selge bedriftene videre til private eiere. Investinor har ikke lov å investere alene og i praksis kommer to tredjedeler av kapitalen ifra private investorer.

Tall fra Eurostat viser at investeringene har dessverre vært på vikende front i Norge, særlig i bedriftenes tidligste utviklingsfaser og at nivået synker mest i hele OECD-området.

I Sverige har de tre statlige investeringsfond som er aktive i tidlig fase, som samlet sett har 10 milliarder kroner under forvaltning. Det vil ikke by på suksess dersom vi kun gjør tilgjengelig en hundredel av dette beløpet i Norge. 100 millioner kroner er mye penger, men ikke nok til å være relevant i venturefasen – en enkeltinvestering i et selskap alene kan fort være på 100 millioner kroner. I tillegg har Sverige skatteinsentiver for investorer og helt ferske tall fra Dagens Industri viser at det i 2016 vil bli investert 15 milliarder kroner fra private investorer i unge teknologiselskaper i Sverige.

Abelia og Norsk Venturekapitalforening (NVCA) har fremmet to forslag til skatteincentiver for investeringer i unge vekstbedrifter, som reduserer den privatøkonomiske risiko som investorer står overfor og samtidig vil føre til økte investeringer. Forslagene bygger på skatteordninger som praktiseres i Storbritannia, hvor de ifølge offentlige evalueringer gir positive virkninger på investeringer og aktivitet. Det første forslaget er innføring av skattefradrag for vekstinvesteringer, inspirert av SEIS-ordningen, slik at mer risikovillig, kompetent kapital allokeres til unge vekstbedrifters tidlige og mest risikofylte fase. Det andre forslaget er innføringen av et seriegründerfradrag, dels inspirert av den britiske "Entrepreneurs’ Relief", som gjør det attraktivt for en vellykket gründer eller entreprenør å reinvestere realisert gevinst i ny oppstartsvirksomhet. I tillegg foreslås det bedret skatteincentiver ved tegning av ny kapital i vekstfokuserte, etablerte bedrifter.



tirsdag 6. desember 2016

Kvinneunderskuddet

Bilde lånt av Computerworld


Den lave andelen kvinner i teknologinæringen er et problem når vi skal utvikle nye løsninger og bygge nye norske vekstnæringer.


Utvikling og anvendelse av teknologi er en forutsetning for å løse noen av våre viktigste samfunnsutfordringer. I jakten på løsninger innen helse og klima – og for å bygge nye eksportnæringer som sikrer vekst og velstand i Norge – kommer det til å bli hard kamp om teknologitalentene.

Vi trenger flere som velger teknologifag, og vi trenger flere som kan omsette sin kompetanse til nye produkter og tjenester. I dette bildet er fraværet av kvinnene det lengste lerretet å bleke.

Blant 1.600 tech-selskaper som Investinor har studert siden 2009, er det bare én prosent som har kvinnelig grunnlegger, daglig leder eller styreleder. En fersk EU-rapport viser at Sverige har samme problem - også der er bare én prosent av tech-selskapene eid eller ledet av kvinner. Det landet som knekker den kvinnelige gründerkoden kan åpenbart få et fortrinn også utenfor landets grenser. Det bør Norge klare.

Mangelen på kvinnelige tech-gründere skyldes delvis manglende teknologikompetanse. Mens kvinnene utgjorde nesten 60 prosent av søkermassen i Samordna opptak for 2016, var kvinneandelen blant søkere med teknologi som førstevalg bare 26 prosent. Det er lavere enn i 2015, og lover ikke godt for den fremtidige kvinneandelen i teknologinæringen. Heldigvis har andelen økt de siste årene, men det er fortsatt bare 24 prosent kvinner i norsk ikt-næring, og kun 16 prosent av topplederne er kvinner.

Norge trenger problemløsere av begge kjønn for å skape nye kunnskapsarbeidsplasser og nye vekstnæringer. Mange av løsningene på våre største samfunnsutfordringer innenfor helse og klima handler om utvikling og bruk av ny teknologi. Vi kan ikke basere oss på at bare halve befolkningen skal delta i problemløsningen. Idérikdommen er åpenbart likt fordelt, spørsmålet hvordan vi kan bidra til å få frem gründere av begge kjønn.

Nylig utlyste Simula Innovation to gründer-stipender á 500.000 kroner, hvorav minst ett av dem skal gå til en kvinnelig tech-gründer. De har erkjent at kvinneandelen er altfor lav i Simulas gründergarasje og øvrige portefølje. Av de mange selskapene som har sitt utspring hos Simula, er ingen stiftet eller ledet av kvinner. Christian Bjerke i Simula Innovation mener det finnes stereotypier knyttet til kvinner og gründerskap, og tror det er behov for mentorordninger og synliggjøring av kvinnelige forbilder og suksesshistorier.

Sammen med Oda-Nettverk har Abelia denne høsten etablert STAR-programmet, som er et utviklingsprogram for å få flere kvinnelige ikt-ledere, og vi har også tatt initiativ til en kåring av Norges 50 fremste teknologikvinner til våren. Vi tror imidlertid at det er behov for mer enn å stå på sidelinjen og heie på kvinnelige ikt-gründere.

Abelias Omstillingsbarometer 2016 viser at Norge har gode oppstartsmuligheter for gründere i forhold til en rekke andre land. Vi har også middels tilgang til finansiering og et middels nivå på skatter og byråkrati. Motivasjonen vår til å starte nye bedrifter er imidlertid urovekkende lav, noe som gjør at Norge ender langt ned på listen for faktisk entreprenøraktivitet. Her er det et stort potensial som venter på å bli realisert.

Når vi skal mobilisere både politikere, investorer, næringslivet og det offentlige virkemiddelapparatet til å stimulere til mer gründerskap, er det all grunn til å finne løsninger som tar høyde for at vi stort sett bare rekrutterer gründere fra halve befolkningen.

Helse- og omsorgssektoren er dominert av kvinnelig arbeidskraft. Dermed er det også kvinnene som har best forutsetninger for å vite hvor skoen trykker – og dermed finne hvilke innovasjoner og forbedringer som kan øke produktiviteten. Den demografiske utviklingen gir store utfordringer for helse- og omsorgstjenesten, så her er vi avhengig av gode innovasjoner og godt gründerskap.

Det gjør ingenting om gründerskap som kan løfte nasjonen også kan løfte frem kvinnene.